Bakomberg Lete- og Finneforening gjennomførte tirsdag kveld første åpne test av Snabelgreip Bakom 1, en mjuk gripearm bygd av støvsugerslange, sykkelpumpe, gamle gardinringer og et mobilkamera montert inni tuppen.
Formålet er smalt, men merkbart: Å hente votter, hansker, nøkler, løse knapper og andre småting innerst i Skrårommet under Samfunnshustrappa uten at hele rommet må tømmes ut på gangen først.
Det er særlig den siste delen foreningen har hatt vansker med.
– Det blir fort historisk lagdeling her inne, sa Aslak Vassmo og pekte inn mellom ei pappeske merket julegrantenning, et høyttalerstativ uten én skrue og tre kaffekanner uten lokk. – Flytter du feil kasse, kommer 2009 oppå 1997. Da er vi i gang.
Testen startet klokka 17.42. Aslak hadde først foreslått 17.40, men endret det fordi tallet vart «for rundt te å stå i loggen».
Maskinen står på et av de gamle høyttalerstativene som har hatt fast plass i Skrårommet siden noen mente lyden på årsmøtet burde komme litt mer ovenfra. Selve armen er en brungrå støvsugerslange, stivet opp med gardinringer og strips. Inni slangen går en tynn luftslange fra ei sykkelpumpe. Ytterst sitter en mjuk gummimuffe Aslak har fått fra reparasjonsbenken hos Lauvvik Kvist & Kaffi.
Når Aslak pumper, går lufta framover i systemet. Gardinringene styrer bøyen, slangen krøller seg sakte inn mellom eskene, og gummimuffa klemmer rundt det den møter. Mobilkameraet inni tuppen viser bildet på en skjerm som er lagt oppå ei sammenbretta basarplakat.
Det er i alle fall planen.
– No skal itte jeg lage styr, men kameraet lyg mindre når det får stå stille, sa Aslak, med blyanten bak øret og venstre hånd på pumpa.
Oddrun Fagerli, som var hentet inn som skeptisk testleser av funn, holdt skjermen med begge hender. Hu snudde den først én veg, så den andre, før hu ble stående med den litt på skrå, slik folk gjør når dom later som teknikk er et spørsmål om høflighet.
– Du hadde berre tenkt at denna skulle kjenne att folk sine votter sjøl, du? sa hu.
– Itte sjøl. Den skal assistere minnet, svarte Aslak.
– Da må minnet få sjå riktig veg.
Snabelgreip Bakom 1 er inspirert av nyere mjuke robotgripere som bøyer seg rundt ting i stedet for å klype hardt med metallfingre. Aslak har oversatt prinsippet til samfunnshusnivå. Han kaller det «snabelbasert letehjelp med manuell ansvarsplassering».
Bakomberg Lete- og Finneforening har i flere år ført ei høytidelig funnliste over gjenstander som dukker opp etter møter, dugnader, juletrefester og små private omveger gjennom Skrårommet. Lista skiller mellom «mistet», «gjenglemt», «lagt der så lenge» og «ingen vil svare når vi spør». Ifølge foreningen er det særlig den tredje kategorien som tar plass.
Ledervervet var ikke synlig markert under testen, men foreningen stilte med tre medlemmer, hvorav to ble stående akkurat der armen skulle svinge. Den tredje skrev ned rekkefølge på funn i margen på en gammel innkalling, men sluttet etter at kulepennen vart gjenstand nummer én.
Det var ikke meldt om stor uenighet før demonstrasjonen. Likevel lå det ei praktisk uro i rommet. Foreningen vil finne ting raskere. Oddrun mener raskere funn ikke nødvendigvis er riktigere funn. Aslak vil gjerne ha teknologi, men helst med kontrolltelling etterpå.
– Vi skal itte levere att ei reservevott som om det er savn, sa han. – Det er forskjell på å mangle noe og å ha plassert det i beredskap.
Oddrun nikket kort.
– Og så er det forskjell på min vott og en som ligner fordi folk kjøper på samme tilbud bortpå butikken.
Første forsøk gikk inn mot nederste hylle, der rommet skrår så brått at voksne folk må bøye både nakke og mening. På skjermen så redaksjonen et uklart bilde av papp, støv, en knapp og noe som kunne være innsida av gummimuffa. Mobilen hadde 14 prosent batteri. Aslak mente det var nok «om vi itte begynner med video av alt som allerede er funnet».
Etter sju tydelige pust fra sykkelpumpa klemte muffa seg sammen. Slangen gjorde et lite rykk mot venstre, kom borti en pose med lyslenker og dro fram en svart hanske med reflekskant.
I samme bevegelse hektet den seg i hankene på to kaffekanner uten lokk.
Kaffekannene fulgte etter armen ut på gulvet som vitner som egentlig hadde tenkt å tie. Den ene skrapte mot betongen med en lyd som fikk alle til å se mot trappa, sjøl om ingen var på veg ned.
– Der har du følgefunn, sa Aslak.
– Der har du slinger, sa Oddrun.
Hansken ble lagt på ei lav trekasse for vurdering. Oddrun så på den i to blikk og et halvt nikk.
– Den er nok etter Torbjørn sitt barnebarn, men itte fra i år. Den har sånn knekk i strikken som dom fikk etter akedagen da de brukte brøytekanten som sofa.
Aslak førte «mulig barnebarnshanske, svart, akedagstilknytning» i loggen. Foreningen diskuterte om «mulig» skulle stå foran eller etter gjenstanden. Det tok fire minutter og femten sekunder, inkludert et kort avbrudd fordi skjermen gikk mørk og måtte overtales med ladeledning fra en høyttaler som ikke lenger spiller lyd, men fortsatt får strøm.
Hos Lauvvik Kvist & Kaffi bekrefter betjeningen at gummimuffa tidligere har sittet på ei vedmaskin, men at den nå var «ledig, mjuk og litt for god te å kaste». Aslak var innom bedriften samme formiddag for å hente delen.
– Han kom med slangen under armen og spurte om vi hadde noe som kunne klemme uten å mene for mye, opplyser en av de tilstedeværende ved reparasjonsbenken.
Kaffekroken der borte skal etter det redaksjonen forstår ha vurdert prosjektet som «nyttig viss det itte begynner å sortere folk». Dette er ikke ført i noen formell protokoll, men ble sagt mens noen stablet bjørkved etter egen, taus standard.
Tilbake i Skrårommet ble andre test rettet mot en hylle der det ifølge funnlista skulle ligge minst én grå barnevott, en løs messingknapp og et vedlegg til en kulturkveld som ingen vil vedkjenne seg. Kameraet viste alt opp-ned. Det gjorde ikke Aslak så mye, så lenge slangen stod stille.

– Om bildet er opp-ned, kan vi bære tenke motsatt, sa han.
– Det har vi prøvd i styremøter før, sa Oddrun.
Da armen bøyde seg inn, virket prinsippet bedre. Gardinringene holdt slangen i en rolig kurve, og gummimuffa la seg mykt rundt noe grått. På skjermen kunne en se stoffet bli litt flatere idet muffa klemte. Aslak slapp pumpa forsiktig, dro stativet en tanke bakover og fikk med seg objektet ut uten å velte kassa med gamle valgurnemerker.
Det var en barnevott.
Funnlista fikk straks ny energi. To medlemmer mente den kunne være fra vinteravslutninga i 2018. Oddrun mente den var eldre, fordi sømmen var av den typen som «alltid samla snø inni tommelen». Aslak ba om manuell kontrolltelling før noe vart lagt på tilbakeleveringsbordet ved Lufteluka, men Lufteluka var ikke del av kveldens testområde.
Samtidig oppsto den foreløpig største følgefeilen: Snabelgreipet la votten pent oppi den nærmeste kaffekanna.
Dette skjedde ikke med vilje, ifølge Aslak. Kameraet viste fortsatt verden opp-ned, og på skjermen så kanna ut som en åpen funnbakke. Da muffa slapp, falt votten rett ned i kanna, der den ble liggende som om den hadde meldt overgang til kjøkkenutstyr.
– Den leverer etter bilde, ikke etter bygdeskikk, konstaterte Oddrun.
Aslak skrev «retningsavvik ved avlevering» i loggen og satte to streker under ordet avlevering. Han avviste at dette var en feil ved selve grepet.
– Grepet grep. Det må vi gi det, sa han. – Problemet er hvor det trur verden er.
Lete- og Finneforeningen mener likevel at forsøket viser nok til å gå videre med justeringer. Neste steg er å feste mobilen slik at bildet ikke snur seg når armen gjør det, merke høyre og venstre på pumpesida, og lage et lavt mottaksbrett som ikke ligner ei kaffekanne sett fra innsida av en støvsugerslange.
Oddrun ber på sin side om at maskinen ikke får levere ut gjenstander uten menneskelig gjenkjenning.
– Den kan hente. Det skal den ha. Men den skal itte stå her og dele ut minner etter egen skjerm, sa hu.
Aslak er enig i prinsippet, men mener Oddrun samtidig må akseptere at teknikken trenger litt slingringsmonn.
– Folk hadde au slingringsmonn før. Forskjellen er at dom kalte det å leite, sa han.
Utenfor samfunnshuset hadde kveldssola lagt seg lavt i grusen, og en enslig småfugl hoppet sidelengs langs grunnmuren som om den hadde mista noe den ikke ville gjøre sak av. Inne i Skrårommet sto Snabelgreip Bakom 1 fortsatt montert på høyttalerstativet, med slangen lett bøyd inn mot nederste hylle.
På gulvet sto de to kaffekannene uten lokk. Den ene tom. Den andre med en grå barnevott oppi, riktig funnet og foreløpig helt feil hjemme.
Slik ble saken Bakomberget
- Originalt sted:
- Internasjonalt
- Bakomberg-sted:
- Skrårommet under Samfunnshustrappa
- Originalt tema:
- Robotic elephant-trunk gripper uses internal camera for a sense of touch - Evolution has already found solutions to lots of problems, so engineers more often borrow ideas from nature instead of reinventing the wheel. We’
- Bakomberg-konflikt:
- Inspirert av mjuke robotgripere med elefantsnabel-prinsipp lager Aslak Vassmo en hjemmesnekret variant for Bakomberg Lete- og Finneforening. Maskinen, foreløpig kalt Snabelgreip Bakom 1, bygges i Skrårommet under Samfunnshustrappa av støvsugerslange, sykkelpumpe, gamle gardinringer, mobiltelefon med kamera og en myk gummimuffe fra en vedmaskin hos Lauvvik Kvist & Kaffi. Den skal gripe små bortkomne ting inni trange hyller uten at hele innholdet må tas ut. Det virker nesten: kameraet ser når greipet klemmer, men skjermen viser alt opp-ned, og maskinen begynner å legge funn på feil eier fordi Oddrun Fagerli kjenner igjen votter raskere enn teknikken gjør.
Jeg godkjente grepet, ja, men ikkje at votten skulle via kaffekanna.
Svar
Rapporter