Skrattkomfyren gir venstre bluss mer ansvar

Tre måneder etter at Skrattkomfyren Kafé & Middagsro gikk fra kaffested med bussklage til faktisk middagsarena, legger kaféen planer for resten av året. Første synlige tiltak er at den store gryta på venstre bluss får mer ansvar enn før.

Planene gjelder, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, ut året og litt innpå det som kommer etter nyttår, men ikke så langt at noen må kjøpe ny perm.

Det er særlig fire ting Skrattkomfyren nå vil prøve: utvidet middagsro, to forsøkskvelder med gryterett, mer systematisk bruk av de gamle benkene og en egen ordning for gjester som vil sitte litt før dom bestemmer seg. Til sammen gjør detta at kafeen ikke lenger bare kan forstås som et sted en går innom for kaffe, varme og en liten samtale om at bussen før var mer personlig.

Den begynner å få rytme.

Og rytme, viser det seg, må plasseres et sted.

Gryta måtte flyttes for å forklare saken

Da redaksjonen var innom tirsdag klokka 10.17, sto den store middagsgryta på venstre bluss med lokket litt på skrå. Øsa hang på kroken over, lavt nok til at folk måtte bøye seg høflig rundt den hvis dom skulle hente servietter.

På tavla ved kjøkkendøra sto det fra før: «Små seire: ingen mistet saus i skjerf.» Under hadde noen begynt på ordet «kapasitet», men dampen hadde gjort siste halvdel om til en slags kommunegrå skygge.

Kaféansvarlig Laila Stemland forklarte planene ved å flytte gryta fra venstre til høyre bluss, så tilbake igjen, for å vise forskjellen på vanlig dag og grytekveld. Det tok 38 sekunder, to grytekluter og ett stille blikk mot komfyren.

Midt i orienteringa klikket komfyren én gang.

Alle ansatte nikket.

Så fortsatte Laila.

– Vi har funni ut at folk tåler middag her, sa hun. – Men dom må få tid te å skjønne at dom tåler det. Det er derfor vi kaller det middagsro, itte bare servering.

Skrattkomfyren åpnet i det gamle venterommet etter at lokalet hadde stått tomt med en kaffemaskin som blinket uten synlig grunn. De første månedene kom mange innom for kaffe, lune tallerkener og trygg avstand til handletida. Etter hvert begynte grytene å dukke opp. Først fordi dom var for store til privat bruk, senere fordi bygda manglet et sted der en kunne spise uten å måtte peke på noe med fremmed uttale.

Nå mener Laila at oppstartsfasen er over.

Ikke dramatisk over. Mer som når en oppdager at en duk har blitt fast inventar.

Vil utvide roen uten å mase

Den første utvidede grytekvelden er foreslått startet klokka 16.42. Begrunnelsen er at det er etter skolebussen, før de fleste har gitt opp middagen hjemme, og akkurat tidsnok til at komfyren rekker å klikke før servering.

– Vi kunne sagt fem, men fem høres ut som arrangement, sa Laila. – 16.42 er mer praktisk. Da får folk komma inn mens dom fortsatt later som dom bare skulle se.

Middagsro-rotasjonen er foreløpig tegnet opp på tavla som tre felt: «ankomst», «bestemmelse» og «ikke spør ennå». Det siste feltet er for gjester som vil sitte på en av benkene og kjenne etter om dom skal ha gryte, kaffe eller bare være i rommet til noen andre bestemmer noe først.

Det er her den første lokale friksjonen har meldt seg.

De gamle benkene fulgte med lokalet da Skrattkomfyren tok over. Dom ble ikke kastet fordi det var et vilkår i leieavtalen, og fordi minst fire personer i sentrum mente at benker som har ventet på buss i tretti år, bør få en mykere overgang til matservering.

Nå vurderer kafeen å bruke benkene mer systematisk. Ikke som restaurantmøbler fullt ut, men som mellomstasjon for folk som må modnes fram mot gryte.

Solrun Mørken, pensjonert apotekassistent og uformell nabokontakt i sentrum, ønsker planene velkommen. Hun sto under orienteringa med veska lukket i begge hender, omtrent der dampstripa fra gryta traff lyset fra vinduet.

– Du, kjære deg, detta er fint, sa Solrun. – Men vi må itte koke bort praksisen.

Hun presiserer at hun ikke er imot utvikling.

– I all enkelhet syns jeg det er stor stas at dom får te noe her. Men den gamle ventebenken bør ikke bli spiseplass uten at noen har kjent etter om den fortsatt er ment for venting. Den har hatt en funksjon. Den har båret folk som ikke visste når bussen kom. Det setter seg.

Solrun har tidligere arbeidet trettifem år bak apotekdisk, og snakker fortsatt om rombruk med samme forsiktighet som andre bruker ved dosering. Hun vil ha tydelige soner, men ikke så tydelige at folk føler seg instruert før dom har fått av seg jakka.

– Små seire på kjøkkentavla er fint, sa hun. – Men skriv dom med rolig hånd. Hvis det står «kapasitet» med utropstegn, blir det fort helsekostbutikk av det.

Benk to kan bli sosialt utsatt

Mio Bråtaker har allerede begynt å tegne om sitt uformelle kart over hvor folk går etter halv fem. Han kom innom med blokk, blyant og en hettejakke som hadde ett vått erme uten at det regnet.

– Teknisk sett er detta middagslogistikk, sa Mio. – Men det treffer benkene au.

Ifølge Mio kan flere grytekvelder flytte ungdommens skjulested fra benk to til benk fire. Benk to ligger i dag slik at en kan sitte delvis bak en plante, se døra og samtidig late som en ikke venter på noen. Dersom benken blir del av «bestemmelsesområdet», vil den få voksen trafikk.

– Da mister den litt av dekningsgraden, sa Mio. – Ikke mobildekning. Foreldreblikk.

Han mener også at snarveien mellom Skrattkomfyren og Kaffekroken ved Pumpehuset kan få endret status. I dag går enkelte bortom pumpehuset etter halv fem for å ta telefon, stå i våt grus eller vite mer enn dom egentlig burde. Dersom Skrattkomfyren får flere middagsgjester, kan flere bli stående inne og vente på gryte i stedet.

– Det høres positivt ut, sa Mio. – Men da flytter samtalene seg. Kaffekroken mister kanskje to halvlange pauser og én som later som han sjekker dekktrykk. Det må inn på kartet.

På Kaffekroken ved Pumpehuset ble saken samme ettermiddag drøftet uten at noen formelt tok ordet. En termos sto på kabeltrommelen, lokket blåste av to ganger, og en hvit varebil rygget så langsomt at samtalen fikk tid til å endre tema og komme tilbake igjen.

En mann som ikke ville ha navnet sitt i avisa fordi han «bare skulle ringe om en pakning», sa at Skrattkomfyren gjerne må lykkes, men at kafeer kan bli litt brå når dom får planer.

– Før visste en hva en gikk inn te. Kaffe, stol og mulig bussprat. Nå kan det komma gryte før en har fått tatt stilling te dagen, sa han.

Han understreket at dette ikke var kritikk.

Han sto likevel i gruslomma i 18 minutter.

Hjemmesnekret dampvender dugger ned seirene

For å løse overgangen mellom kaffe og middag har Skrattkomfyren laget en enkel dampvender av en gammel serveringsbakke, to hengsler og en trekile fra en stol som ikke lenger får brukes til gjester over konfirmasjonsalder.

Dampvenderen skal styre dampen bort fra bordet nærmest disken, der kaffegjestene ofte sitter for å være sosiale uten å bli spurt om mat. Under demonstrasjonen virket den nesten.

Dampen gikk ikke mot bordet.

Den gikk mot tavla.

Dermed forsvant halve teksten om «middagsro-rotasjon» i løpet av fire minutter. Laila tørket med et kjøkkenhåndkle og sa at dette var en justeringssak. Solrun foreslo mildere damp. Mio noterte at tavla nå hadde «lav siktbarhet ved grytepress».

– Det er akkurat sånne ting som viser at vi er i drift, sa Laila. – Før hadde vi problemer som sto stille. Nå har vi problemer som utvikler seg.

Det er ikke avklart om dampvenderen blir fast ordning. Den er foreløpig omtalt som forsøksutstyr, men én ansatt hadde allerede skrevet «ikke rør» på baksida med blyant. Laila sier det ikke betyr at tiltaket er vedtatt.

– Det betyr bare at noen har vøri borti den, sa hun.

Kaféen vil heller ikke love faste ukedager for grytekveldene ennå. Planen er å prøve to kvelder før jul, se hvordan benkene oppfører seg, og vurdere om gjestene forstår forskjellen på å vente, bestemme seg og ha ombestemt seg uten å føle nederlag.

Det blir ikke innført bordbestilling i denne omgang.

– Bordbestilling er et sterkt virkemiddel, sa Laila. – Vi starter med bluss.

Positiv uro i sentrum

For handelsrekka i sentrum kan Skrattkomfyrens planer få små, men merkbare følger. Flere middagsgjester kan bety at folk blir værende lenger etter arbeidstid. Det kan igjen føre til at noen handler melk etter gryte i stedet for før, at parkeringen ved apotekhjørnet får seinere rotasjon, og at folk som før gikk hjem med brød under armen, nå går hjem med brun saus i skjerfet dersom tavla mister kontrollen.

Solrun mener dette er til å leve med, men ber om at endringene kommuniseres i passende tempo.

– Folk i Bakomberg tåler nytt, sa hun. – Men dom liker å ha sett det tre ganger før dom kaller det vanlig.

Hun har allerede foreslått at ventebenken får beholde en liten del av sin gamle verdighet. Ikke med skilt, understreker hun. Bare ved at ingen setter gryteskjeer der.

– En benk kan godt utvikle seg, sa Solrun. – Men den skal itte bli pressa.

Mio er mer opptatt av hvordan ungdom og voksne vil krysse hverandre i rommet. Han peker på at dersom benk fire blir nytt lavtrykkspunkt etter skolebussen, kan flere unge trekke mot vinduet ved kaffemaskinen, der dekningen er svakere, men oversikten bedre.

– Det blir en byttehandel, sa han. – Mindre foreldreblikk, mer risiko for å høre noen si «da jeg var ung». Kartmessig er det krevende.

Laila sier hun tar innspillene med seg, men minner om at Skrattkomfyren også er en arbeidsplass.

– Vi kan itte bare være et sted der folk står og vurderer bygda, sa hun. – Noen må skjære løk au.

På kjøkkenet sto en halv sekk poteter ved bakdøra. En av dem hadde rullet ut og lagt seg akkurat der døra stopper, slik at alle som gikk forbi måtte gi den et lite spark og late som det var tilfeldig. Ingen tok poteten opp. Den hadde tydeligvis fått midlertidig plass i systemet.

Neste steg er gryte, ro og observasjon

Skrattkomfyren skal nå skrive opp de to forsøkskveldene på tavla når dampvenderen er justert, eller når noen finner en tusj som tåler fuktighet. Laila sier planene kan bli endret hvis det viser seg at venstre bluss ikke bør ha så mye ansvar alene.

– Vi prøver oss fram, sa hun. – Det er derfor gryte er fint. Den sier ifra på sin måte.

Solrun har bedt om å få se hvordan benkene brukes første kveld, men understreker at hun ikke skal kontrollere.

– Jeg skal bare sitte litt. Det er stor forskjell, sa hun.

Mio vil oppdatere kartet etter første grytekveld og særlig følge med på om Kaffekroken ved Pumpehuset mister eller får ny trafikk. Han har tegnet en stiplet linje mellom kafeen og gruslomma, merket «etter-middag, mulig telefon». Foreløpig står den med blyant.

Da redaksjonen gikk, var gryta tilbake på venstre bluss. Lokket lå fortsatt på skrå, dampen oppførte seg høflig i omtrent ni sekunder av gangen, og øsa hang på samme krok som før.

Laila kalte den kapasitetsøsa.

Solrun sa det fortsatt var den vanlige øsa.

Mio noterte begge deler.