Robåten følger med da hytteholmen i Bakombergvika skifter eiere

Den lille hytteholmen utenfor Bakombergvika har skiftet eiere. Det ble lokalt oppfattet som avklart klokka 10.42, da kaffetrakteren på Nattlokket Suppestue & Formiddagskafé gikk over fra hosting til putring, og Åsmund Klinke la skjea si flatt på skåla.

Salget gjelder en privat holme med enkel hytte, liten brygge og den værgrå robåten som flere i bygda mener dom har sittet i, lånt, dyttet fra land eller sett på med ansvar. Kjøperne er etter det Bakomberg Tidende får opplyst nye fritidseiere med ønske om ro, utsikt og litt mindre plen enn folk på fastlandet må forklare kommunen.

Det siste har bygda i all hovedsak forståelse for.

– Je gratulerer, sier Åsmund Klinke, pensjonert skoreparatør og uoffisiell nøkkelkjenner i sentrum. – Men je ror fortsatt rundt, itte innpå. Det er en forskjell der som folk bør klare uten å få utdelt hefte.

En holme folk har sett på lenge

Holmen ligger i sundet mellom Bakombergvika og den flate steinen der unger har bada siden badebukser hadde snor som måtte knytes med alvor. Den er liten nok til at man kan se over den når bjørka står bar, men stor nok til å ha egen brygge, uthusvegg med litt skjev stolthet og en hytte som om kvelden får lys i ett vindu og dermed blir omtalt som «bebodd», sjøl om ingen har sett noen hente melk der på mange år.

Eiendomssalget har skapt en lavmælt interesse langs vika. Ikke opprør. Ikke misnøye, egentlig. Mer en samling av folk som stopper litt for lenge på samme utsiktspunkt og sier at dom bare skulle se om isen hadde gått ordentlig.

På Nattlokket ble nyheten først omtalt mellom fiskesuppa og formiddagskaffen. Kaffetrakteren hostet tre ganger, som den gjør når filteret ligger med feil hjørne ned, og noen sa at holmen var solgt. Da ble det stille i 11 sekunder, før Laila Stemland spurte om det fulgte med bruksanvisning for hvem som får si «utsikt».

– Jeg, nei, jeg sier detta berre for å sleppe misforståelser, rettet Laila seg, lavt og tydelig. – Når folk låner kikkert på biblioteket og sier dom skal se etter hegre, så ser dom ofte på hytta au. Det må vi ha et språk for.

Laila er bibliotekassistent og styremedlem i sentrumsgårdens sameie, og har et forhold til ordning som gjør at folk senker skuldrene først etter at punkt fire er lest opp. Hun mener nye eiere skal ønskes velkommen, men at bygda samtidig må unngå «uklar sameiefølelse i fri luft».

Visning fra land

Bakomberg Tidende har fått bekreftet at deler av interessen for holmen før salget foregikk fra land. Ikke fordi det var hemmelig, men fordi robåten bare tar så mange på en gang før den begynner å mene noe sjøl.

Under en uformell visning tidligere i måneden ble det rodd to turer fra brygga ved vika. På første tur satt en interessert nabo fremst og pekte mot hytta med ei padleåre. Han pekte først på feil holme, en lav stein med måkeskitt og en selje som har gitt opp forma, og måtte ro tilbake med verdighet mens eiendomsmappe og termos ble holdt under haka av en mann i overgangsjakke.

Robåten la seg på skrå ved brygga akkurat lenge nok til at ingen kunne stige ut som planlagt. En av de frammøtte ble stående med ett bein i båten og ett på land i fire og et halvt sekund, før han valgte land og kalte det «mest ryddig».

Den gamle robåten er nå blitt sakens mest synlige eiendel. Den er grå i treverket, grønn i bunnen der vannet har hatt møter uten referat, og har ei sprekk i aktertofta som flere mener er kjent.

– Je satt der i 1987, sier Åsmund. – Eller det kan ha vøri 1988, for je hadde nye sko og dårligere hår. Sprekken var der. Den hadde karakter alt da.

Han understreker at han ikke gjør krav på båten.

– Nei nei. Men en tofte kan ha offentlig minne uten å væra offentlig tofte.

Fant to årer og én vond stemning

Bakomberg Lete- og Finneforening har også meldt seg på med en praktisk presisering. Foreningen registrerte i sin tid holmen som «mulig funnsted for to årer og én vond stemning» etter en leteaksjon som startet med et savnet øsekar og endte med at tre personer ble enige om å ikke nevne hvem som hadde glemt å dra opp båten.

Foreningen har i sitt håndskrevne funnark tre historiske funn knyttet til holmen: én halv åregaffel, én kork fra en parafinkanne og «sosialt omstridt stemningsrest, plassering usikker». Det siste er ikke avklart.

– Vi seier itte at det ligg noe der nå, sier et medlem som fører liste for foreningen denne uka. – Men når eiendom skifter hender, bør gammalt som ingen vil hente først, i det minste få stå i rett kolonne.

Foreningen ønsker ikke å blande seg inn i salget. Den vil bare vite om robåten fortsatt skal ligge med baugen mot land, slik den har gjort de siste årene, eller om ny eier vil snu den mot holmen.

– Det er praktisk forskjell, blir det sagt. – Baug mot land betyr «klar for folk». Baug mot holme betyr «nå må du ha ærend». Vi driver ikke jus, men vi har sett båter før.

For privatliv, men etter svingen

Den milde friksjonen i saken handler ikke om at holmen er privat. Det har den vært. Folk sier det samme ved disken, på brygga og ved sykkelstativet utenfor butikken: privat er privat, og gleda skal ingen ta frå noen.

Men sundet har vært brukt til stille roing, små baderunder fra flat stein og generell utkikk så lenge at flere i bygda omtaler svingen rundt skjæret som om det er en kommunal tjeneste. Ingen har vedtatt den. Ingen har ansvar for den. Likevel blir den savnet hvis noen legger seg for nær land eller står på brygga med kaffekopp og ser ut som dom har synspunkter.

– Holmen ligg der den ligg, sier Åsmund. – Det er itte for å ta gleda frå noen. Men det folk har sett på i mange år, slutter itte å væra synlig bare fordi det får ny nøkkel.

Han husker forrige eier mest gjennom nøkkelknippet.

– To hyttenøkler, sier han. – Én til hengelås og én som aldri passa noe, men som hadde ordentlig nøkkelring. Lær. Mørk. Moral i sømmen.

Ifølge Åsmund ble nøkkelen ofte lagt på disken i skomakerboden når noen skulle låne båten eller sjekke tak etter vind.

– Det var før alt skulle heite avtale. Da sa folk «je stikk over og ser», og så kom dom att med våte buksebein og skyldfølelse.

Høflighetssone på garnblåser

En liten verkstedoptimistisk løsning er allerede luftet. To gamle garnblåser kan, etter forslag fra en mann som foreløpig ikke vil eie forslaget helt, legges ut som en flytende høflighetssone i sundet. Tanken er at roere holder seg på utsida av blåsa nærmest land og innsida av blåsa nærmest holmen, med rom for hilsing, men ikke innsyn med albue.

Tiltaket beskrives som enkelt, rimelig og nesten sjølforklarende. Det skapte likevel umiddelbar tvil om hvem som eier garnblåsene, om dom i så fall følger holmen, båten, vika eller han som hadde dom liggende bak naustet «midlertidig» siden 2006.

Laila Stemland mener en høflighetssone kan være greit, men bare hvis den ikke blir oppfattet som regel.

– Da må noen låne den, vedlikeholde den, forklare den og være litt lei seg når den driver bort, sier hun. – Vi har nok ordninger som er født av god vilje og ender i skap.

På brygga onsdag formiddag lå den ene garnblåsa opp-ned i graset. Den var oransje på den sida som fortsatt ville, og grå på den sida som hadde vært gjennom vintrer uten å kreve oppmerksomhet. En linerle gikk tre raske steg bortpå bryggekanten, stanset, og så ut over sundet som om den hadde egen rettspraksis.

Nye eiere ventes til våren

Det er ikke kjent om de nye eierne vil gjøre endringer på hytta, brygga eller båtbruken. Etter det Bakomberg Tidende forstår, er overtakelsen praktisk avklart, mens den sosiale overtakelsen vil ta den tida små steder bruker på slikt: først gratulasjon, så forsiktig kartlegging, deretter en periode der folk later som dom ikke ser gardinene.

Det er heller ikke avklart om tidligere uformell bruk av robåten opphører, fortsetter etter avtale eller går over i den typen stillhet der alle skjønner svaret, men ingen vil være første til å si det.

– Detta med privat strandlinje får vi væra litt nøkterne med, sier Åsmund. – Je skal itte på land der uten ærend. Men je kan ro forbi. Vannet er jo der. Det er vanskelig å legge det i skuff.

Han legger til at nye eiere bør få fred.

– Fred er undervurdert. Men fred betyr itte at folk slutter å ha øyne.

Ved Nattlokket var kaffetrakteren kommet i gang med tredje runde klokka 11.18, etter ett filterskifte og en kort uenighet om hvorvidt holmer burde omtales som «sjarmerende» eller «litt utsatt for nordavind». Ingen krevde møte. Ingen skrev under på noe. Det nærmeste en konklusjon kom, var at en mann ved vindusbordet sa han skulle ro den vanlige svingen «litt bredere enn før, men itte så bredt at det blir demonstrasjon».

Ute ved brygga lå robåten fortsatt med baugen mot land. Sprekken i aktertofta var tørr i kantene, mørk i midten og akkurat brei nok til at folk la merke til den uten å kunne kalle det et problem.

Etter salget er den ikke lenger bare en sprekk i en båt. Den er stedet der bygda må bestemme hvor nært man kan ro forbi mens man fortsatt bare er hyggelig.