Rattkrans ble hovedbevis ved Perleporten

Presten og bussjåføren møtte begge ved Perleporten etter langt liv i Bakomberg. Presten fikk nei fordi menigheten sovna under preika. Bussjåføren fikk ja fordi samtlige passasjerer på rute 4 begynte å be da han kjørte.

Detta går fram av Perleportens foreløpige inntaksvurdering, som Bakomberg Tidende har fått se i form av tre punkt, to understrekinger og en slitt bussrattkrans med blanke felt klokka 10.11 og 13.47.

Rattkransen er ført som hovedbevis.

Den lå tirsdag formiddag på møtebordet i det lille rommet bak gamle arkivskapet, der uoffisiell observatør for søvn og åndelig beredskap, Laila Stemland, hadde kalt inn til gjennomgang. Ved siden av sto en kaffekopp med blå kant, en protokollperm og et apparat fra Vater & Vrang AS som skulle måle andakt og akselerasjon, men som etter alt å dømme også registrerte hosting som trosytring.

Saken er blitt aktuell etter at Perleportens vurdering ble ført som punkt 1a, 1b og 1b med understrek. Det siste punktet har skapt noe undring, men ingen vil kalle det klage. En klage ville krevd frist, og fristen er etter det Bakomberg Tidende forstår plassert et sted mellom evighet og kirkekaffe.

Slik gikk det til

De to som møtte til vurdering, var sokneprest emeritus Hallgrim Tveiten og tidligere rutebilsjåfør Bjarne Rønningsveen. Begge hadde hatt lange liv med faste tider, egne nøkler og litt for mange folk som visste hvor dom sto parkert.

Tveiten var prest i Bakomberg i 34 år og er særlig husket for preika om tålmodighet som tok 41 minutter uten at han så på klokka, samt gangen han velsigna feil trillebår under dugnaden ved kapellet. Han har alltid ment at stillhet er undervurdert, særlig når den kommer etter tredje salme.

Rønningsveen kjørte rute 4 mellom Bakomberg sentrum, gamle meieriet og kneika bortpå Rekkverket for to underskrifter. Bygda husker ham for å ha rygga en rutebuss 17 meter for å hente ei vott, og for å ha sagt at speil er til pynt dersom en kjenner grøfta godt nok.

Ingen av dem er, etter det redaksjonen kjenner til, onde folk.

Men vurderinga ble itte lik.

I Perleportens notat står det at våkenhetsgraden under Tveitens prekener var målt til 18,6 prosent mellom salme to og kirkekaffe. Det gjelder særlig benkerad tre til sju, med unntak av plassen nærmest midtgangen der en mann fra Øvre Bakkom holdt seg våken fordi han hadde satt seg fast i frakkekroken.

Prestesida har anført at flere i benkene itte sov, men bare hørte innover. Den formuleringa er notert, men ikke ferdig vurdert.

Bussjåførens sak fikk et anna utslag. På 08.13-avgangen, ved høyre sving ned mot Rekkverket for to underskrifter, ble det registrert bønneaktivitet 7,4 sekunder etter at høyre bakhjul traff gruskanten. Ifølge vedlegg B var aktiviteten samstemt, spontan og fordelt over hele bussen, inkludert bakerste sete der folk ellers bare pleide å kommentere dieselpris og ungdom.

Rute 4 hadde denne morgenen 23 passasjerer, tre handleposer, ei kringle i form, to paraplyer uten værgrunnlag og en gutt som skulle av før han hadde trykt på knappen. Alle ble ifølge vurderinga «åndelig operative» før holdeplassen.

Det er den setninga Perleporten har lagt mest vekt på.

Rattkransen på bordet

Laila Stemland hadde ansvaret for å legge fram materialet lokalt. Hu er kjent i bygda som dama som noterer med blyant sjøl på blanke ark, og som i 2019 krevde navnelapp på en navnelapp fordi første lappen var skrevet med for rund hånd.

Hu mener litt for sterkt at all bønn skal tidfestes.

– Hvis folk ber klokka 08.13.22, så er det itte det samme som å be klokka 08.13.29. Det kan ha skjedd mye i mellom der, sa Stemland, og satte blyanten ned på arket så spissen lagde et lite knepp.

På bordet lå rattkransen. Den var mørk, slitt og blank der hendene til Rønningsveen etter mange år hadde holdt litt for hardt. Hver gang noen nevnte nedbremsing, trillet den sakte mot kaffekoppen.

Stemland prøvde først å stoppe den med protokollpermen. Permen sklei. Rattkransen stansa først mot skåla.

Alle lot som detta var normal bevisføring.

Elinor Postmyr satt ved andre enden av bordet med egen oversikt over lukkede øyne fordelt på gudstjeneste og bussavgang. Hu er lokal post- og fordelingsmenneske, med selvpålagt ansvar for riktig køretning ved alvorlige spørsmål. Bygda husker henne fra den desemberen hu sorterte julekort etter moralsk hastverk og fikk tre familier til å sende på nytt.

Elinor mener bussruter bør ha egen rubrikk for åndelig nød.

– Det er forskjell på bønn som kommer fordi du har tenkt deg om, og bønn som kommer fordi sjåføren bruker begge filene te å finne sin egen, sa Postmyr.

Hun understreket at dette itte var kritikk av Rønningsveen som person.

– Nei da. Han fikk oss fram. Det var bære litt uvisst når vi var framme, og om bussen var enig.

Måler med gul diode

For å få mer orden i vurderinga hadde Vater & Vrang AS levert en hjemmelaget andakt- og akselerasjonsmåler, modell AA-2, med grønn diode for bønn og gul diode for døsing. Apparatet besto av en metallboks, to ledninger, en bryter merket «IKKE RØR UNDER SALME» og en løs skrue som ifølge leverandøren hadde «rådgivende funksjon».

Måleren ble prøvd først mot kirkebenken i bakre rad. Den gule dioden lyste jevnt fra 10.42 til 10.58, med et kort grønt utslag da organisten mista et noteark og tre personer våkna samtidig.

Deretter ble apparatet satt på et gammelt bussete hentet fra lageret ved rutehallen. Da Stemland leste opp beskrivelsen av svingen ved Rekkverket, lyste grønn diode i 11,3 sekunder. Da Elinor hosta, lyste den også grønt.

Dette ble ført som mulig feilkilde, men itte som avgjørende.

– Hosting kan væra mye, sa Stemland. – Men hvis du hoster i en buss som heller mot venstre, så er det i det minste et uttrykk for håp.

Vater & Vrang AS har opplyst at apparatet virker «nesten helt etter hensikten», men at det foreløpig ikke skiller mellom bønn, harking, overraskelse og folk som leter etter drops i innerlomma.

Det er ikke bestemt om måleren skal brukes videre ved himmelsk inntak.

Prestesida reagerer på søvntolkning

Det mildeste uenighetspunktet gjelder hva som skal regnes som søvn i kirkelig sammenheng. I observasjonsmaterialet fra Tveitens siste år er det notert 64 tilfeller av lukka øyne, 19 hoder som sank framover, fire salmebøker som gled ned på gulvet og én mann som våkna av sitt eget amen.

Prestesida mener stille ettertanke må skilles fra søvn.

I et skriftlig tilsvar, skrevet med fyllepenn og nokså god margen, står det at «indre lytting ikke kan reduseres til nakkebevegelse». Det er et poeng flere rundt bordet nikka til, men Stemland ba om at nikkinga ikke ble tolket som vedtak.

Elinor Postmyr hadde med kart over kirkerommet, der benkerad tre til sju var markert med lyseblå blyant. På kartet var det også små kryss for kjente døsepunkter, blant annet under kunngjøringene og ved tredje gjentakelse av ordet forvalteransvar.

– Je sier itte at folk sov med vilje, sa Postmyr. – Men hvis du må vekkes for å synge siste verset, så har du vøri et støkke unna.

Det ble ikke fattet lokalt vedtak. Perleporten har myndighet i saken, og Bakomberg har bare levert observasjoner, målinger og ett diagram som muligens viser pustefrekvens hos rad fem.

Passasjerene mener bønn bør telle dobbelt

Tidligere passasjerer på rute 4 har på sin side sendt inn felles merknad, uten at de vil kalle det skriv. Merknaden består av to ark, stiftet skjevt, med overskrifta «Om bønn før holdeplass».

Der står det at bønn under transport bør telle minst dobbelt når den skjer før bussen har stoppa. Særlig dersom bønna oppstår uten oppfordring og før noen har funnet fram busskortet.

Det vises til svingen ved Rekkverket for to underskrifter, der autovernet i mange år har hatt et lite søkk og en lokal status som mer rådgivende enn stansende. Navnet på stedet kommer av at vegvesenet en gang ville ha tre underskrifter på en befaring, men bare fikk to og en kaffeflekk.

På 08.13-avgangen skal Rønningsveen ha tatt svingen med det Elinor Postmyr kaller «bred tillit til ytterkanten». Ingen ble skadd. Det er viktig å få med. Men flere passasjerer skal ha blitt klar over både liv, død og setetrekk på en gang.

En eldre protokoll fra rutelaget beskriver samme strekning som «kort, men forkynnende».

Det har Perleporten tydeligvis lest.

Praktisk utslag ved porten

Ifølge den foreløpige vurderinga ble Tveiten bedt om å vente på benken merket «tilleggsavklaringer». Der skal han ha fått anledning til å levere mer dokumentasjon på at søvn i kirkerom også kan skyldes varme, lavt blodsukker eller en fred ingen ellers fikk til.

Rønningsveen ble derimot ført inn etter at bønneaktiviteten på rute 4 var godkjent som samlet åndelig mobilisering. I margen står det at «fører utløste bønn hos hele vogna uten bruk av liturgi».

Det er ikke kjent om han fikk med seg rutetabellen inn.

Lokalt har saka fått små praktiske følger. Laila Stemland har begynt å tidfeste stillhet under møter. Elinor Postmyr har lagt om køretninga ved alvorlige spørsmål slik at de som mener de bare hvilte øynene, står til venstre, mens de som har bedt i buss, står til høyre.

Vater & Vrang AS vurderer en oppgradert måler med egen diode for «hørte innover».

Rattkransen ble liggende på bordet til møtet var slutt 11.37. Da noen reiste seg, trillet den igjen, denne gangen rolig bort til kanten av protokollstativet. Stemland tok ikke i den. Postmyr skjøv bare kaffekoppen litt unna.

Der ble rattkransen stående lent, med et lite blankt merke etter tommelen til sjåføren.