NEI-lapp ga ny uro ved Skjærebrettet

Mio Bråtaker hadde i lengre tid bare svart ja. Da tre ungdommer ved Skjærebrettet undergang spurte om han ville ha bank, svarte han ja og fikk bank. Fastlegen ba ham lære seg nei. Dagen etter kom ungdommene tilbake og spurte: “Har du fått nok bank nå?” Mio svarte: “Nei.”

Dermed er det opprettet sak i Bakomberg Hverdagsberedskapslag, protokollført under punkt 4.3, “Språklig egenberedskap ved gjentatt forespørsel om bank”. Laget mener hendelsen viser at bygda har hatt for lite praktisk opplæring i korte svar, særlig når spørsmålet inneholder ord som kan bety både finans, lyd og juling.

Saken er liten i ytre mål, men har brukt opp to kaffekanner, fire ark med rutiner og en blå lapp fra legekontoret som nå ligger i plastmappe på Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium.

Slik gikk det til

Første registrerte avvik skjedde tirsdag klokka 14.17, ifølge Ask Sandvik, sjølutnevnt sambandsfører i Bakomberg Hverdagsberedskapslag og mannen som fortsatt mener alle bygdekriser kan dempes med refleksvest og tabell.

Han sto 18 meter unna, ved trappa ned mot Skjærebrettet undergang, og telte sykkelpasseringer for egen regning. Det hadde han gjort siden klokka 13.52, etter at han oppdaga at ingen andre telte dom.

– Det var tre ungdommer. Dom kom itte fort, men bestemt nok te at en kunne notere ganglag, sier Sandvik.

Ungdommene, som Bakomberg Tidende itte navngir, skal ha stoppa ved benken på nordsida av undergangen. Benken er grønn, har to løse skruer og en innrissa “R” som ingen lenger eier. Der satt Mio Bråtaker med sekken mellom skoa og ei halv grovbrødskive i matpapir.

Mio er kjent i nabolaget som gutten som svarer ja før spørsmålet har landa. Han har sagt ja te å bære stoler, hente baller, holde dører, være med i loddsalg, være vara i 17. mai-komité for barnetrinnet og en gong, ifølge familien, ja te å smake på sennep uten å vite hva sennep var.

Det siste huskes ennå ved kjøkkenbordet heme hos Bråtaker.

– Han er grei, da. Litt for grei. Det er itte feil i seg sjøl, men det kan bli tungvint når verden spør dumt, sier Ask Sandvik, som itte er i familie med Mio, men har oppnevnt seg som vitne etter at han så nok te å få dårlig samvittighet.

Spørsmålet fra ungdommene var kort.

– Vil du ha bank?

Mio svarte ja.

Ifølge Sandviks notat “oppsto fysisk oppfølging av muntlig samtykke” i 11 sekunder, pluss en etterkontroll som Sandvik beskriver som “unødvendig skulderdult”. Mio fikk vondt i overarmen, rusk på jakka og en knekk i matpapiret. Brødskiva lå fortsatt inni, men med leverposteien på innsida av papiret på en måte som har gjort inntrykk.

Det var da benken for alvor kom inn i saken. Den sto der stille, tok imot sekken og var, ifølge Sandvik, “det eneste møbelet i området som oppførte seg nøytralt”.

Legebesøk med kort beskjed

Mio kom seinere samme dag te legekontoret med blåmerke, vond albue og forklaring som tok 24 sekunder fordi den besto av ja, nei, ja og ei peking mot undergangen.

Fastlege Randi Kvernholen, som har hatt ansvar for plasterhylla på legekontoret siden den store stripsforvekslinga i 2019, skal etter det Bakomberg Tidende får opplyst ha gitt vanlig medisinsk vurdering og deretter en språklig tilleggsmerknad: Mio måtte øve på å si nei.

Kvernholen er kjent for å mene litt for sterkt at korte ord bør brukes før lange skjemaer. Hu har tidligere fått kommunens dataskjema for egenmelding ned fra 14 til 13 spørsmål ved å stryke “eventuelt”.

Det er her den blå lappen starter sitt offentlige liv.

På lappen, 9,8 ganger 14,6 centimeter, står ordet “NEI” med store bokstaver. Under står det “prøves i trygge situasjoner først”. Mio fikk den med seg i jakkelomma. Lappen var laminert i resepsjonen fordi papiret hadde fått kaffeflekk på nederste venstre hjørne, og fordi resepsjonist Torunn Blekastad mente at “nei” burde tåle regn.

Blekastad har sjølpålagt ansvar for lamineringsmaskina, som heter Trygve etter en tidligere vaktmester som alltid gikk varm først. Hu mener alle viktige beskjeder bør ha plast, men itte nødvendigvis stort budsjett.

– Det var fornuftig. En lapp som skal inn i ungdomsmiljø ved undergang, må ha litt overflate, sier Sandvik.

Hjemme skal Mio ha trent. Først foran speilet på badet, så mot kjøleskapet, og seinere mot faren som spurte om han ville ha mer potet. Der svarte Mio nei, sjøl om han egentlig ville ha mer. Familien vurderte det som framgang med bivirkning.

På Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium ble saken kjent onsdag morgen klokka 09.06, da Sandvik la fram hendelsen over en kopp kaffe som hadde stått så lenge at fløten hadde organisert seg i ring. Kaféen er ofte første sted i bygda der små ting får stolbein.

Bak disken sto det tre kopper på rekke, ei brun sausprøve i beger og ei oppslagstavle med teksten “Husk å si ifra, men itte midt i lunsjen”. Der ble det enighet om at ja er hyggelig, men at hyggelighet må ha nødutgang.

Meningene delte seg likevel.

Noen mente Mio måtte få være Mio. Andre mente ungdommene burde læres opp i at spørsmål om bank itte er service. Ei tredje gruppe mente ordet bank burde forbys nær undergangen mellom 14.00 og 15.30, men bare midlertidig og itte sånn at det går utover folk som faktisk skal i banken.

– Vi må ha presisjon. Det er forskjell på å be om bankkort og å tilby bank. Det sa je i 2018 au, da minibanken pep på feil tone, sier Sandvik.

Hverdagsberedskapslaget innkalte te kort møte. Det varte 37 minutter, inkludert tre minutter der ingen fant stiftemaskina. Vedtaket ble at Mio skulle oppmuntres te å bruke nei når han sjøl mente nei, og at voksne i nærheten skulle følge med uten å følge etter.

Dette ble skrevet ned. Det hjalp litt.

Tilbake ved undergangen

Dagen etter første hendelse gikk Mio samme veg. Han hadde den blå NEI-lappen i lomma og sekken litt høger på ryggen enn vanlig. Klokka var 14.16, altså ett minutt før forrige dags tidspunkt. Sandvik sto på nytt ved trappa, denne gangen med gul refleksvest, notatblokk og en banan han hadde glemt å ete.

Skjærebrettet undergang lå lav og grå under vegen, med samme ekko som alltid får små skritt te å høres ut som større avgjørelser. Det lukta våt betong og gammal sykkelbrems. På benken lå ei plastflaske uten kork. Den trilla 3,2 centimeter hver gong en bil passerte over.

Da kom ungdommene tilbake.

Dom stoppa på omtrent samme sted som dagen før. Sandvik har i ettertid målt avstanden te 1,4 meter fra benkebeinet, med forbehold om at målebåndet hans har en knekk ved 80 centimeter.

Mio sto stille. Han hadde venstre hånd nedi lomma der NEI-lappen lå. Etterpå fortalte han at han kjente kanten på lamineringa med tommelen.

Spørsmålet var itte likt som dagen før.

– Har du fått nok bank nå?

Det er her saken har fått sin krevende form. Språklig sett var Mio klar. Han hadde trent. Han hadde legebeskjed. Han hadde fysisk hjelpemiddel i lomma. Han hadde vitne, sted og historikk. Han svarte som anbefalt.

– Nei, sa Mio.

Ifølge Sandviks notat var det der “en kort stillhet med uheldig tolkningsrom”. Ungdommene skal ha sett på hverandre i cirka 2,5 sekund. Så fulgte ny runde med bank, kortere enn dagen før, men lang nok te at bananen til Sandvik ble liggende urørt på rekkverket.

Mio falt itte. Han satte seg på benken etterpå, mest fordi knærne mente det. Den blå lappen lå fortsatt i lomma. Matpapiret var denna dagen tomt, noe familien seinere har vurdert som heldig logistikk.

Praktiske følger

Etter andre hendelse har Bakomberg Hverdagsberedskapslag justert anbefalinga. Ny versjon skiller mellom “nei som avslag” og “nei som bekreftelse på at en itte har fått nok av det en helst skulle sluppet”. Det er foreslått ei hjelpesetning: “Nei, og je ønsker itte mer.”

Forslaget er foreløpig lagt i gul mappe fordi flere mener det er for langt å si i pressa situasjoner.

På Mellomrommet Kafé er det satt opp ei lita øvingsliste ved sukkeret. Der står det: “Vil du ha påfyll?” “Nei takk.” “Vil du sitte i komité?” “Nei takk.” “Har du fått nok bank?” “Ja.” Lista har skapt ro ved disken, men også en episode der en kunde svarte “ja” på påfyll og fikk protokollspørsmål tilbake.

– Det må itte bli sånn at folk må ha kurs for å få kaffe, sier innehaveren, før hu flytter øvingslista 12 centimeter bort fra koppehylla.

Mio sjøl har vært på skolen som vanlig. Han har sagt ja te mattebok, nei te ekstra sennep og “je må tenke” da noen spurte om han ville bli med på kanonball. Det siste regnes som et gjennombrudd i mellomklassen.

Ungdommene er, etter det avisa får opplyst, snakka med av voksne. Det er itte opprettet stor sak, men det er gjort klart at spørsmål om bank itte skal brukes som invitasjon, prøveordning eller fritidsaktivitet.

Skjærebrettet undergang har samtidig fått økt voksenpassering mellom 14.10 og 14.25. Sandvik kaller det “nærvær uten oppstilling”. Andre kaller det å gå litt saktere forbi.

Benken står fortsatt der. Den grønne malinga flasser på høyre side, og skruene er stramma en kvart omdreining av noen som itte har meldt seg. På undersida av setet er det festa en liten tape-bit som antakelig har holdt noe før.

Fredag ettermiddag gikk Mio forbi igjen. Han stoppa ved benken, tok den blå lappen opp av lomma og så på den ei stund. Så la han den tilbake, helt flatt, så hjørnet itte skulle bøye seg.

Litt seinere kom det tre ungdommer ned trappa. Dom gikk forbi uten å spørre om noe som helst.

Mio sa ingenting. Det var muligens dagens beste svar.

På betongen under benken lå den tomme plastflaska og rulla så vidt fram og tilbake, som om også den ventet på riktig spørsmål.