Linseprinter ved Lufteluka ga navnelappene for stor tyngde

BAKOMBERG: Solveig Pallesen har laget en hjemmesnekret linseprinter ved Lufteluka ved Arkivtrappa for å hjelpe folk med små skriftstørrelser i kommunale vedlegg. Demonstrasjonen onsdag formiddag viste at Synsrettar Bakom 1 kan gjøre tekst skarpere, men au at naboens navnelapp plutselig ser ut som et midlertidig vedtak med klagefrist.

Det er derfor Bakomberg Tidende omtaler saken nå, og itte fordi redaksjonen mener alle tekniske nyvinninger skal stå mellom arkivtrappa og suppegryta før lunsj. Men det var der den sto.

Maskinen, som Pallesen sjøl har gitt navnet Synsrettar Bakom 1, består av en ombygd bibliotekskanner, en holder fra et syltetøyglass, en mobilskjerm brukt som lysflate, en liten herdebakke i blank plast og en suppetermostat lånt fra Nattlokket Suppestue & Formiddagskafé. På toppen sitter en knapp merket «KLART NOK» med blyant.

– Kulepenn vart for bastant, sier Laila Stemland, bibliotekassistent og styremedlem i sentrumsgårdens sameie.

Hu var testfører, skeptisk medhjelper og den som sto nærmest herdebakken da dampen la seg over forsøket klokka 10.17.

Skal lese vedlegg uten å gjette seg fram

Bakgrunnen er enkel, ifølge Pallesen: Kommunale vedlegg har fått en skriftstørrelse som gjør at folk blir uenige før dom har lest ferdig.

– Je sier itte at brillene lyg, men datoen vart roligere med denna, sier hu og peker på en prøvelinse som ligger i en teskål fra Nattlokket.

Pallesen, pensjonert arkivarvikar og frivillig protokoll-leser, har lenge ment at en del lokale konflikter begynner der øyet møter vedleggsnavnet. Særlig vedlegg som heter noe med «endelig_revidert_ny_2» har etter hennes vurdering en egen evne te å få folk til å holde papiret for langt unna ansiktet og så mene for mye om resten.

Den nye maskinen er inspirert av ny teknologi der tilpassede kontaktlinser kan lages raskt med 3D-printing. I Bakomberg-utgaven er det snakk om tynne, gjennomsiktige prøvelinser for demonstrasjon og leseforsøk, itte medisinsk bruk. Ingen ble bedt om å gå hjem med noe på øyet, og Solveig sa tre ganger at folk skulle beholde brillene sine til noen med hvit frakk hadde ment noe.

– Detta er synsorden, itte helsehjelp, sa hu.

Det utsagnet ble notert av Laila, som først skrev «synsorden?» og deretter strøk spørsmålstegnet så hardt at blyanten knakk i den ene enden.

Lufteluka som teknisk sone

Lufteluka ved Arkivtrappa er fra før et sted der folk venter, later som dom itte venter, eller leser oppslagstavla med kroppen vendt litt bort fra rådhuset. Onsdag formiddag var plassen i tillegg verksted.

Den varme ventilasjonslufta fra kommunehuset traff herdebakken skrått fra venstre. Fra Nattlokket kom det damp fra suppegryta gjennom døra hver gang noen gikk ut med en bøtte eller en mening. På rekkverket hang det én våt vott som ingen vedkjente seg, men som likevel ble flyttet to ganger for å gi plass til ledningen.

Nattlokket hadde stilt med arbeidsbenk, lunka gelatin, kjøkkenvekt og suppetermostat. Stedet ville egentlig bare hjelpe til med varme, men fikk raskt en mer sentral rolle enn planlagt.

– Suppa tåler mye, men itte at termostaten blir ideologisk, sa en ansatt bak disken, uten å ønske navnet sitt i avisa fordi dagens første kunde ennå itte hadde klaget ferdig på været.

Kjøkkenvekta viste 6 gram gelatin, 8 gram gelatin og «LO» med 41 sekunders mellomrom. Solveig valgte 6 gram fordi det sto først.

Slik går synet gjennom maskinen

Synsrettar Bakom 1 fungerer etter en logikk Pallesen mener er «grei nok hvis en itte avbryter med optikk». Først legges vedlegget på bibliotekskanneren. Skanneren leser tekstbildet og sender lysmønsteret opp på en mobilskjerm som ligger flatt under syltetøyglass-holderen. Over dette dryppes en klar linsevæske i en liten plastbakke.

Suppetermostaten holder blandingen lun nok til å flyte utover uten å bli suppe. Når knappen «KLART NOK» trykkes inn, slår mobilskjermen over til hvitt lys, og en liten vifte fra en gammel datamaskin blåser varme fra Lufteluka over herdebakken.

– Da legger teksten seg te rette i midten, forklarer Solveig.

– Legger teksten seg? spurte Laila.

– Itte teksten. Uroen, sa Solveig.

Det tekniske er altså itte godkjent av noen faginstans. Men redaksjonen observerte at den første prøvelinsa faktisk ble fastere i kanten etter at termostaten klikket over fra «lun» til «for bestemt». Klokkeslettet var 10.22 og 14 sekunder, oppgitt av Laila, som sa hu så på mobilen fordi hu «itte ville at maskina skulle få hele tidsansvaret».

Den lille plastbakken skalv lett hver gang ventilasjonen fra arkivfløya tok tak. Dampen fra suppegryta la seg som et mjukt belegg over overflaten. Resultatet ble en linse som var klar i midten og litt kommunal i kanten.

Laila leste riktig på tredje forsøk

Testdokumentet var et utskrevet vedleggsnavn fra en eldre møtesak, valgt av Solveig fordi det hadde «normal mengde fortvilelse». Laila holdt først arket på armlengdes avstand, så nærmere, og til slutt under prøvelinsa som lå på en blank plastplate.

På tredje forsøk leste hu vedleggsnavnet riktig. Da hu kom til ordene «digital samhandling», stoppet hu i 1,8 sekunder etter digital.

– Je måtte bære sjå om ordet skulle ha følge, sa hu.

Solveig nikket som om dette bekreftet et prinsipp.

– Der ser du. Pausen vart synlig, sa hu.

Flere forbipasserende stanset ved Lufteluka, men ingen ville stå så nær at dom kunne bli regnet som del av forsøket. En mann med byggesøknad under armen gikk forbi tre ganger, den siste gangen med tydelig saktere gange. Han sa itte noe, men blikket traff knappen «KLART NOK» på en måte som gjorde at Laila la hånda over den.

– Je sier detta bære for å sleppe at folk låner synet uten kvittering, sa hu.

Laila støtter i utgangspunktet bedre lesbarhet. Som bibliotekassistent hjelper hu jevnlig folk med liten skrift, trøtte briller og bøker der forrige låner har brukt kvittering som bokmerke. Som sameiestyremedlem har hu dessuten et dokumentert forhold til navnelapper, postkasser og papp i restavfall.

Men hu reagerer på plasseringen.

– Maskina kan itte stå her så folk på veg te arkivet trur det er bibliotekets nye sjølbetjening. Da får je spørsmål om lånekort i venstre øye, og det er ingen rutine for det, sier hu.

Pallesen mener plasseringen er midlertidig og faglig nødvendig.

– Lufteluka har varme, skygge og folk som allerede mistenker at noko er bestemt. Det er gode vilkår for lesing, sier hu.

Her brukte hu ordet «noko», men rettet seg sjøl etterpå og sa «noe», med et blikk mot redaksjonens notatblokk.

Følgefeilen kom fra navnelappene

Det som gjorde demonstrasjonen til en sak, var itte at prøvelinsa virket litt. Det var hva den virket på.

Etter første vellykkede lesing flyttet Laila plastplata mot sameiets navnelapper, som hu hadde tatt med i en konvolutt for å vise hvorfor små skriftstørrelser faktisk betyr noe. Navnelappene skulle egentlig bare brukes som referanse. De ble liggende oppå en gammel møtereferanse fra 2019, fordi Solveig hadde brukt referansen til å jevne ut bordet.

Gjennom prøvelinsa fikk navnet «Stemland» en svak helling mot høyre. Navnet «Bergum» fikk en grå rand. «Midlertidig postkasseliste» ble seende ut som et vedtak, og den håndskrevne merknaden «byttes snart» fikk etter Lailas vurdering «uønsket autoritet».

– Detta er akkurat det je er redd for. Orden blir personlig, sa Laila.

Solveig tok fram notatboka si og skrev ned følgefeilen med større ro enn hu hadde dokumentert sjølve leseeffekten.

– Det er viktig å vite hva som blir klart når en prøver å gjøra noe klart, sa hu.

Nattlokket begynte samtidig å bli utålmodig. Suppa hadde stått med en reserveinnstilling som ifølge kjøkkenet gjorde den «litt for enig med seg sjøl». Termostaten måtte tilbake før formiddagskøen kom, særlig fordi en fast kunde hadde meldt fra dagen før at han skulle klage på mildvær uansett temperatur.

– Vi låner gjerne ut benk, men itte styringsorgan, kom det fra kjøkkensida.

Dette førte til at andre prøvelinse måtte herdes på restvarme, mobillys og Solveigs pustekontroll. Hu sto bøyd over herdebakken med skuldrene høyt, mens Laila holdt ett øye lukket og ett øye formelt uavklart.

Vil ikke lage bråk, bare avgrense ansvar

Det er foreløpig itte meldt om skader, medisinsk bruk eller vedtak som faktisk er endret av Synsrettar Bakom 1. Pallesen understreker at maskinen er en modell for lesbarhet, og at ingen skal putte prøvelinser på øyet.

– En skal sjå gjennom, itte gå rundt med, sier hu.

Laila ber likevel om at maskinen flyttes litt bort fra gjennomgangen, eller får en tydeligere praktisk avgrensing. Hu vil itte klage, sier hu, men har allerede formulert et skriv med overskriften «Om midlertidig synsutstyr i felles ferdselssone». Første utkast har tre punkt, ett hjerte og ingen smilefjes.

– Je er for utvikling. Men itte akkurat over navnelappene, sier hu.

Solveig svarer rolig at hu bære tester syn, itte ansvar.

– Ansvar får kommunen skrive ut sjøl. Dom har større maskin, sier hu.

Redaksjonen observerte at denne setningen fikk to personer ved arkivtrappa til å snu seg samtidig. Den ene lot som han skulle knyte skoen, enda skoen var av typen uten lisser.

Neste versjon får mindre suppe

Pallesen planlegger nå Synsrettar Bakom 1B. Den skal etter planen få bedre kanttørking, en egen holder for vedlegg som har vært brettet i veske, og en lysinnstilling som itte gir gamle navnelapper så mye myndighet.

Laila har foreslått at knappen merkes «PRØVEVIS» i stedet for «KLART NOK». Solveig mener det kan vurderes, men bare hvis blyanten er spiss.

Nattlokket vil ha skriftlig avtale før suppetermostaten lånes ut igjen. Kjøkkenet har samtidig åpnet for at maskinen kan stå på hjørnet av arbeidsbenken mellom 09.48 og 10.31, forutsatt at ingen omtaler gelatin som komponent mens det er kunder i lokalet.

– Folk skal ete her au, var begrunnelsen.

Ved Lufteluka ble herdebakken pakket ned rett før elleve. Mobilskjermen var varm, syltetøyglass-holderen hadde fått et lite slør av damp, og bibliotekskanneren pep én gang uten at noen tok ansvar for lyden.

Den første prøvelinsa ble liggende i en teskål fra Nattlokket. Den var tynn, blank og litt skjev i kanten. Solveig la en gulnet møtereferanse under den og ba alle vente med å blunke til saken var lest.