Billettstempler utsetter revyavskjed

Bakomrevyen hadde egentlig sagt takk for seg etter årets siste forestilling. Nå setter dom opp ei ekstraforestilling i storsalen i februar, fordi sluttsummen i billettboka vart for kantete te å bæres pent heim.

Opplysningen blir bekreftet overfor Bakomberg Tidende av Bjarte Slåtten, selvutnevnt ordensmann for sceneteppe og sluttreplikk, og Elinor Postmyr, publikumskoordinator med rolig myndighet og fast grep om programhefter som har åpnet seg på feil side.

– Vi gir oss, men itte akkurat der, sier Slåtten.

Avgjørelsen vart tatt etter ei rolig, men merkbar uro rundt bordenden i revygruppa mandag kveld. Ifølge Slåtten og Postmyr var det ingen stor dramatikk, bare et tall som sto og skein skeivt i permen etter siste ordinære forestilling. Det gjorde at avskjeden ikke fikk den avrundinga flere mente ei lokal revy med såpass mange kaffepausar, skiftende parykker og to gamle nummerskilt i rekvisitakassa burde ha.

Ny forestilling er derfor satt opp i storsalen i februar. Klokkeslettet er foreløpig ført inn med blyant, men Postmyr opplyser at det ikke blir før folk har rukket middag og heller ikke så seint at noen må forklare seg for fjøsstellet.

– Folk må få beskjed i riktig rekkefølge. Først de som har billetturo, så de som har sagt at dom var ferdige med revy, og så brødhylla, sier Postmyr.

Hu sier dette mens hu står med programheftet åpent på side fire, der det fortsatt står takk for i år med tre utropstegn og et bilde av revygruppa som later som dom ser mot framtida. Heftet er fra siste kveld, og Postmyr har holdt det åpent der siden 18.37, sjøl om spørsmålet hu får gjelder februar.

«Siste» får underavdeling

Bakomrevyen har de siste ukene markert avslutning med det som internt er omtalt som verdig nedtrapping. Det har innebåret blomster, takk fra scenekanten, en ekstra lang bukk og et forsøk på å la den svarte billettstempleren få stå fremst på bordet som et lite kulturhistorisk punktum.

Det punktumet vart ikke heilt rundt.

Under siste forestilling skulle Slåtten stemple de siste billettene med litt større alvor enn vanlig. Den svarte stempleren, som har fjør som henger litt etter og avtrykk som blir mørkest på venstre side av datoen, satte seg fast i bevegelsen mellom «siste» og «ferdig». Resultatet vart tre halve avtrykk på samme billett og et lite dunk i bordplata som flere ved luka tolket som ny beskjed.

– Je skulle bære stemple rolig, så fikk kulturen komma etter, sier Slåtten.

Han mener ikke stempleren alene er årsak til ekstraforestillingen, men innrømmer at den synliggjorde problemet.

Slåtten er kjent i bygda for å ha bukket før teppet gikk opp under høstkabareten for noen år sida. Han har siden hatt et særskilt forhold til rekkefølge. Denne uka har han tatt ansvar for å forklare at ordet «siste» kan ha underavdelinger, uten at det dermed er løgn eller markedsføring.

– Det finnes siste ordinære. Så finnes det siste likevel. Det er der vi er nå, sier han.

Han peker da på billettstempleren, ikke på scenen.

Kantete tall i boka

Det som gjorde saken aktuell nå, var gjennomgangen av billettboka etter avslutningshelga. Ifølge revygruppa vart summen stående på et tall flere rundt bordet ikke ønsket å nevne for lenge. Ikke fordi det var hemmelig, men fordi det la seg på tunga som et møbel med én fot på teppet.

Internt vart det diskutert om applausen fra tredje rad klokka 21.43 på forrige avslutningskveld kunne telle som egen avrunding. En av de frivillige mente det burde kunne føres som etterklang, mens en annen pekte på at etterklang ikke kan selges på nytt uten ny brannvakt.

Postmyr opplyser at dette ikke er ferdig avklart som begrep.

– Vi skal itte begynne med applausregnskap før vi har styr på inngangsdøra, sier hu.

Dermed vart ekstraforestillingen foreslått som praktisk løsning. Ikke for å angre på at revyen gir seg, presiserer gruppa, men for å gi avskjeden et tall folk kan bæra med seg uten å regne på det ved kjøledisken.

I storsalen tirsdag formiddag lå det fortsatt to rekvisitakofferter inntil veggen, en hatt med løs fjær og ei plastkasse merket «dyr/ordfører/diverse». På scenekanten lå en enslig sikkerhetsnål som ingen ville ta ansvar for, men som alle trådde rundt med respekt.

Kaféen må vite pauselengda

Ekstraforestillingen får praktiske følger utenfor scenen. Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium vurderer nå om det må settes opp sen brunsausvakt den kvelden, ettersom publikum tidligere har vist evne til både å bli sultne i pausen og å mene at saus er en del av billetten hvis forestillingen varer over visst nivå.

Kaféens vurdering gjøres av Ragna Løken, kveldsansvarlig for varm disk og sjølpålagt vokter av sauslokket. Hu er kjent for å ha reddet tre porsjoner kjøttkaker under juletrefesten da strømmen gikk, ved å stille gryta oppå vaffeljernet og nekte alle å bruke ordet «krise» før potetene var tatt av. Ragna mener sterkt at en pause skal ha nok tid te at folk kan velge brunsaus uten å måtte springe med den.

Denne uka har hu lagt fram ei egen vaktblyant ved kassa og skrevet «mulig kultur» øverst på arket for seinvakt.

– Vi er for kultur, det har vi sagt før. Men om pausen blir så kort at folk begynner å synge i gangen med saus på tallerkenen, da må vi ha en annen øse, sier Løken.

Det er særlig overgangene som bekymrer kaféen. Ved forrige forestilling vart seks personer stående mellom kassa og døra med hver sin halvfulle tallerken mens en av revyens musikere testet trekkspillet bak sceneteppet. Ingen kom te skade, men en potet vart observert på terskelen 21.08.

Postmyr sier pauselengda skal avklares i god tid.

– Vi kan itte ha sausservering som starter i en replikk. Folk må få tygge ferdig før noen kommer inn med parykk, sier hu.

Det er foreløpig ikke bestemt om Mellomrommet holder vanlig meny, forkorta meny eller det Løken kaller «brun kveld med lokk». Sistnevnte innebærer mindre valg, mer lokk og en person ved døra som sier rolig fra når folk har tatt med seg feil bestikk inn i salen.

Rykterekka er aktivert

Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge vart varslet før nyheten vart nevnt ved brødhylla, etter krav fra Postmyr. Laget har som sjølpålagt oppgave å sørge for at viktige beskjeder ikke kommer baklengs inn i bygda og blir stående der med utesko.

Varslingslaget skal nå rydde i hvem som kan si at dom visste det først. Det er allerede meldt inn tre forhåndskrav, hvorav ett bygger på at vedkommende «kjente det på stemninga» før revygruppa hadde bestemt seg.

– Føling er itte først, sier Postmyr.

Det finnes likevel en mild uro blant enkelte publikummere. Flere hadde rukket å fortelle svigers, nabo eller en mann ved flaskeautomaten at revyen var ferdig for godt. Nå må dom enten korrigere seg eller la det framstå som om dom ikke følger med på kulturstoffet.

En mann som ikke ønsket navnet sitt i avisa, men som sto i yttergangen i 18 minutter og derfor fikk en viss rolle i saken, sier han er glad for ekstraforestillingen, men at kulturfolk må være forsiktige med å trekke seg fra å trekke seg.

– Je har sagt ferdig te to stykker og nesten te ei tante. Nå må je moderere, sier han.

Slåtten har forståelse for dette.

– Folk har bygd opp en avslutning inni seg. Da kan du itte bære komma med februar og late som ingenting, sier han.

Fjør fra trekkspillkoffert

For å unngå nye misforståelser har Slåtten foreslått ei teknisk forbedring av billettstempleren. Han vil montere ei lita returfjør fra en gammel trekkspillkoffert, slik at stempelet kan skille tydeligere mellom «siste», «nest siste» og «siste likevel».

Prøven vart gjennomført på et hjørnebord i storsalen onsdag klokka 10.12. Stempleren gikk ned med fin tyngde, men kom opp igjen med såpass høytidelig smell at en av stolene nærmest døra ga fra seg en lyd som minnet om forsiktig kritikk.

– Den virker nesten for godt, sier Slåtten.

På det tredje forsøket slo stempelet litt for langt fram og traff bordplata i stedet for prøvebilletten. Avtrykket vart stående som en mørk firkant med antydning til dato og stor vilje. Slåtten mener dette kan løses med mjukere håndledd eller mindre historisk trykk.

Postmyr er mer opptatt av at den tekniske løsningen ikke lager ny seremoni.

– Hvis folk må komma en halvtime før for å sjå på stempling, da har vi fått et arrangement før arrangementet. Det har vi itte bemanning te, sier hu.

Revygruppa understreker at ekstraforestillingen skal være en vanlig forestilling med uvanlig avrundingsansvar. Programmet blir i hovedsak det samme som sist, men enkelte replikker som omtaler «aller siste gang» må justeres. Slåtten opplyser at det ikke er snakk om store endringer, bare språklig vedlikehold.

– Vi kan si «nå snart» der det før sto «aldri mer». Det er tryggere for alle, sier han.

Billettsalget åpner så snart stempleren, pauselengda og varslingsrekkefølgen er på plass. Postmyr sier dom ikke ønsker storm, men en jevn og forståelig bevegelse mot luka.

– Folk må kjøpe billett uten å føle at dom korrigerer historien. Det er viktig, sier hu.

Ute ved inngangen til storsalen står plakatrøret klart, men uten plakat. En grå vott ligger oppå lokket, sannsynligvis glemt av noen som hadde tenkt å hente den før jul. Ingen i revygruppa vil flytte votten før datoen er endelig, av hensyn til det som kalles arbeidsro.

Inne på bordet ved billettluka står den svarte stempleren igjen etter prøven. Den skulle egentlig ha vært lagt i rekvisitakassa etter siste kveld. Nå ligger den framme med tre skakke datomerker på prøvebilletten ved sida av seg, og ei fjør som fortsatt ikke har godkjent finalen.