Tom aircondition-pall skapte kaldluftalvor

Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord solgte siste bærbare aircondition før formiddagskaffen, og kaldluftfordelinga fikk straks både prinsipp og motprinsipp.

Da Bakomberg tirsdag fikk varsel om varme opp mot tretti, var det itte temperaturen som først steig. Det var alvorlighetsgraden rundt den tomme aircondition-pallen hos Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord.

Klokka 09.43 sto pallen aleine ved enden av småelektrisk, med plaststrimler, hjulspor og én fjernkontroll uten apparat. Tre kunder bøyde seg ned og leste på den, som om det kunne stå litt kaldluft igjen mellom strekkoden og støvet.

– Je skjønner varme, men je skjønner au rekkefølge, sa Gudrun Kjelsvik, sjøloppnevnt fordelingsansvarlig for kaldluft, med ei notatbok hu ifølge flere i bygda også brukte under adventslysfordelinga i 2019.

Saken oppsto etter at varselet mandag kveld antydet at bygda kunne få temperaturer som i Bakomberg vanligvis omtales med både persienner, korte setninger og folk som står stille i døråpninger. Rundsviv opplyser at første telefon om bærbar aircondition kom 08.17, før kassa var helt våken og før kortterminalen hadde rukket å lage sin første lille pipelyd.

– Det var en som sa “je tek’n” før je hadde sagt god morgen, sier butikkmedarbeider Ronny Breiskallen, som sto ved disken og trykket på fjernkontrollen for å vise at den itte lenger hadde noe å snakke med.

Han trykket tre ganger. Ingenting svarte, bortsett fra displayet på fjernkontrollen, som sto på 22 grader med en trygghet ingen i lokalet kunne bruke.

Tom pall med virkning

Rundsviv hadde hatt seks bærbare aircondition-apparater inne, ifølge Breiskallen. To var bestilt tidligere av folk som “har varm stue bestandig, men først nevner det når andre au har det”. Ett ble henta av en svoger med varebil klokka 08.52. Ett gikk til en familie som hadde målt sol på verandadøra med handbaken. De to siste forsvant før 09.30.

Dermed ble den tomme pallen stående som butikkens mest talende vare.

Den lå itte flatt. Det ene hjørnet hadde fått et lite løft etter at en tralle hadde tatt i den, og plaststrimlene fra emballasjen hang ned som vissent gras. På gulvet var det hjulspor etter et apparat som hadde blitt trukket litt sideveis, antakelig av en som ville slippe å rygge forbi grillkullet.

– Vi har bordvifter, sa Breiskallen og pekte mot ei hylle som fortsatt hadde fire igjen.

Han demonstrerte den største modellen. Vifta sto på et arbeidsbord og blåste først mot feil vegg, der den fikk kvitteringsrullene til å trille innunder pakkehylla. Den ene rullen stoppa ved ei eske merket “skuffeskinner, rolig lukking”, og ble liggende der med papiret litt ute, som om den hadde tenkt å si noe men angra.

– Det er jo luft, sa Breiskallen.

– Ja, men itte kald, sa Elinor Postmyr.

Postmyr hadde kommet inn for å kjøpe tørkepapir og batterier, men ble stående ved pallen fordi hu mente saken hadde fått feil rekkefølge. Hu er kjent i Servicekvartalet for å ha fått flyttet ei blomsterkasse som, etter hennes ord, “sto i pusten på folk”. Denne gangen gjaldt det itte blomsterkasse, men hvem som skulle ha tilgang på kjøling når apparatene først var blitt færre enn behovet.

– Det er forskjell på å væra varm og å ha planlagt å bli varm, sa Postmyr. – Har du sørvendt stue, små unger eller en kropp som itte tåler detta, så bør du itte tape fordi naboen kom først med henger.

Gudrun Kjelsvik noterte ikke dette som protest, men som “helsemessig innspill, muligens praktisk”.

Sa det høyt

Kjelsvik mener likevel at muntlig reservasjon må regnes som bindende når den er sagt tydelig nok.

– Hvis en kar ringer og sier “je tek’n”, da har bygda hørt det gjennom telefonledningen, sa hu. – Da kan itte vi etterpå late som kaldlufta er løsøre uten ære.

Hu sto ved disken med fjernkontrollen i høyre hånd, enda utstillingsmodellen den hadde hørt til var borte. Ifølge Breiskallen ble den henta av en svoger i blå varebil, som først hadde spurt om apparatet kunne legges ned, og deretter la det ned likevel.

– Det gikk nok bra, sa Breiskallen, men så på døra.

Kjelsvik hadde samtidig begynt å føre en uoffisiell oversikt over folk som “bære skulle høre”. Lista var skrevet på baksida av en pakkseddel for hjul til kontorstol, og inneholdt ved 10.06 sju navn, to spørsmålstegn og én merknad: “Har kjeller, men bruker den itte.”

– Je dømmer ingen, sa Kjelsvik. – Je bare skiller mellom behov, ønske og varebil.

Postmyr mente dette var nettopp dømming, men i en form som hadde fått penn.

– Gudrun er flink te å få orden på ting, sa hu. – Men kulde er itte adventslys. Du kan itte dele ut luft etter hvem som sto nærmest telefonen da værmeldinga kremta.

Ingen av de frammøtte ønsket å kalle det krangel. To sa at varme ikke er noe å krangle om. Den ene sa det mens han holdt hånda på den tomme pallen og den andre mens han spurte om han kunne få “neste som kommer inn, uten at det er reservasjon”.

Kaldluftfordeler 1

For å roe situasjonen prøvde Rundsviv en praktisk mellomløsning.

På arbeidsbordet ved servicehjørnet satte Breiskallen opp en bordvifte, to blå kjøleelementer fra personalfryseren og ei hullplate som vanligvis brukes til å henge skrutrekkere på. Løsninga fikk navnet Kaldluftfordeler 1 etter at en kunde spurte hva den het, og ingen rakk å stoppe svaret.

– Detta er itte et produkt, understreket Breiskallen.

Vifta blåste gjennom hullplata og over kjøleelementene. I omtrent fire minutter ga den en kjølig stripe i retning skjøteledningene. Den kjølte særlig ned strekkoden på en forlengersnor og venstre side av en pakke med strips.

– Det er en begynnelse, sa Breiskallen.

Postmyr mente kjøleelementene burde merkes som felles, dersom dom skulle brukes i butikkens nødløsning. Kjelsvik ville vite hvem som eide elementene, og om dom kunne reserveres når dom tiner.

– Hvis du sier “je tek blåelementet”, er det da før eller etter frysing? spurte hu.

Breiskallen slo av vifta.

– Nå vart det for teknisk, sa han.

Ute på parkeringsplassen hadde varmen foreløpig mer preg av lovnad enn hendelse. Asfalten var lys ved inngangen, mørkere der folk hadde sølt spylervæske tidligere i uka. En måke sto på taket av returcontaineren og skrek mot ingenting spesielt, men med den typen trykk som får folk til å se opp sjøl om dom veit det itte angår dom.

Inne ved småelektrisk fortsatte kundene å spørre om leveranse. Rundsviv venter nye apparater “tidligst når bilen kommer”, som Breiskallen formulerte det. Han hadde en ordrebekreftelse på skjermen, men ville ikke love dato.

– Systemet sier torsdag. Erfaringa sier torsdag kan væra et forslag med hjul på, sa han.

Forskjell på vifte og håp

Butikken forsøker nå å selge skrivebordsvifter uten å kalle det nødløsning. På prislappen står det bare “bordvifte, tre hastigheter”. Breiskallen mener det er ærlig.

– Vi kan itte skrive “nesten aircondition”, for det er det itte. Men den flytter lufta. Det skal den ha, sa han.

En kunde med caps prøvde å stille seg foran vifta og lukke øynene. Etter sju sekunder åpnet han dem igjen.

– Det hjelper på panna, sa han. – Men stua mi har mer volum enn panna.

Postmyr foreslo at Rundsviv kunne sette av minst én vifte til folk som ikke orker å mase. Hu sa det uten å peke på noen, men så mot døra der to eldre kunder nettopp hadde snudd etter å ha lest på pallen.

– Det er alltid noen som spør pent og får sist, sa hu.

Kjelsvik svarte at hu godt kunne ha en egen kolonne for “spør pent”, men advarte mot at den fort kunne misbrukes av folk med mild stemme og stor bod.

– Je har sett det før, sa hu.

Hva hu hadde sett, ble itte utdypet.

Rundsviv vil ikke innføre formell venteliste før det faktisk finnes varer å vente på. Breiskallen sier butikken har nok med å skille mellom aircondition, luftkjøler, avfukter og den typen kunde som sier “sånn med slange” og peker på hagesprederhylla.

– Vi selger det vi har. Og så prøver vi å itte selge det vi itte har, sa han.

Ved 11.18 hadde tre personer sett på fjernkontrollen i til sammen elleve blikk, ifølge Kjelsviks oversikt. Ett av blikkene ble først ført som to, men korrigert da vedkommende presiserte at han bare snudde seg etter lyden fra Kaldluftfordeler 1.

Varmen ute hadde fortsatt ikke kommet helt fram, men den var på veg. Det merket folk på måten dom begynte å snakke om gardiner på. En mann fra øvre byggefelt spurte om bordvifta kunne stå i vinduet og “hente inn natt”, men trakk spørsmålet da han så Postmyr skrive det bak øret.

– Je skriver itte, sa hu.

– Nei, men du husker, sa han.

Neste pall er uavklart

Rundsviv ber folk ringe før dom kjører langt for å kjøpe aircondition, men helst ikke ringe bare for å høre om andre har ringt. Breiskallen sier telefonen allerede har fått en annen lyd enn vanlig.

– Den ringer varmere, sa han, og angret litt på formuleringa.

Gudrun Kjelsvik blir stående som uoffisiell observatør inntil videre, men understreker at hu itte har myndighet over Rundsvivs varesalg. Hu har bare, som hu sier, “en viss interesse for at ord betyr noe når det blir svett”.

Elinor Postmyr mener saken bør løses med praktisk skjønn, ikke først-til-mølla som eneste styring. Hu foreslår at butikken i det minste spør hva folk skal kjøle ned før neste leveranse forsvinner.

– Hvis svaret er “garasjen, for det er artig”, da kan vi vente litt med den, sa hu.

Breiskallen vil ikke love behovsprøving av kaldluft.

– Je er ansatt i butikk, itte i værvesenet, sa han.

Da redaksjonen forlot Rundsviv, sto den tomme pallen fortsatt ved småelektrisk. Plaststrimlene hadde lagt seg litt mer inntil treverket, og kvitteringsrullen under pakkehylla var hentet fram igjen med en kost.

På disken lå fjernkontrollen uten tilhørende aircondition og pekte mot pallen. Displayet viste 22 grader, stille og brukbart bare for seg sjøl.