Testet 12 elsparkesykler på Bakomberg-føre

Tolv elektriske sparkesykler ble tirsdag formiddag prøvekjørt på den 1,8 kilometer lange strekningen fra Brøytegarasjen, over ruglekanten ved Kaffediket bak Brøytegarasjen og bort til Kaffekjelen som Piper. Tre av dem kom fram uten større sosial uro. Én sto igjen og pep.

Testen ble satt i gang klokka 09.07 etter at redaksjonen de siste ukene har fått fem spørsmål, to sukkinger og én håndtegnet bekymring om elsparkesykler på Bakomberg-føre.

Det er itte snakk om om bygda skal bli by. Det er snakk om åssen små elektriske framkomstmiddel oppfører seg på skeiv asfalt, fuktig grus, kort motbakke og i nærheten av folk som bærer kakefat med lokk.

– Folk spør itte så høgt, men dom spør med skuldrene, sier Solbjørg Løkkemo, som var selvutnevnt måleansvarlig for testen.

Hun møtte med gul notatperm, tommestokk, stoppeklokke og ei hjemmesnekra målerenne hun kaller Bakke-Berit. Apparatet består av ei plankebit, to strips, et vater fra garasjesalget på Vestre Granly og en rød knapp merket «itte trykk, egentlig».

Knappen ble trykket klokka 09.22. Det ga ingen målbar gevinst, men to av sparkesyklene begynte å pipe som om de sto i nedoverbakke, enda de lå helt stille ved siden av rødbrusautomaten.

Solbjørg er kjent i bygda for å ha kalibrert badevekta på samfunnshuset med to sekker fuglefrø og en halv pose strøsand. Hun mener, med fast hake, at alt med hjul må tåle ei lita dump uten å få personlighet.

– Denna går fint, men hu er litt kvass i starten, sa hun om testens fjerde sparkesykkel, etter at den skjøv seg 14 centimeter framover mens hun skrev «rolig oppstart» i skjemaet.

Ved siden av sto Solrun Mørken, lokal observatør for trygg ferdsel og lav puls. Bygda husker henne fortsatt for gangen hun fikk tre syklister til å gå av sykkelen samtidig ved å bare se på dem ved innkjøringa til bedehuset.

Solrun hadde med egen blyant, refleksvest og ei skisse over hvor bremsinga burde ha begynt.

– Det er itte fart aleine som er problemet. Det er overraskelsen. Folk skal rekke å tenke «der kommer det noe» før det allerede har vøri her, sa hun.

Testløypa ble valgt fordi den inneholder det meste Bakomberg kan by en sparkesykkel på uten å involvere fylkesveg, lensmann eller bratt bakke med navn.

Første del er slett nok til at produsentbrosjyrer ville kjent seg heime. Så kommer asfaltkanten ved Kaffediket bak Brøytegarasjen, som er 3,7 centimeter høy på venstre side og 5,1 på høyre, målt med Solbjørgs tommestokk mens en kråke sto og så misbilligende på det. Etterpå følger 62 meter smågrus, en moralsk oppoverbakke på 4,8 prosent følt stigning og svingen inn mot Kaffekjelen som Piper, der folk gjerne går med kaffe i hånda og blikket et annet sted.

Alle de tolv sparkesyklene var fiktivt anonymisert i testen og fikk navn etter hvordan de oppførte seg: Svarting med Klokka, Trille-Fred, Den Lange Grå, Plutselig-Petter, Batteri-Britt, Lettbein, Sving-Ola, Stillferdig 3, Stabbur, Myk Start, Piper’n og den siste, som bare ble hetende Nummer Tolv etter at ingen ville knytte seg for sterkt til den.

Redaksjonen vurderte fire hovedting: bakketrekk, brems på bygdegrus, ringeklokke-uro og evnen til å stå pent lent mot veggen uten å virke fornærma. I tillegg ble det notert småforhold under punkt 12c: «virker fornærma i motbakke».

Det punktet ble brukt oftere enn planlagt.

Best i testen ble Myk Start, som brukte 7 minutter og 48 sekunder fra Brøytegarasjen til Kaffekjelen som Piper, inkludert to høflige stopp og én samtale om hjelmstropp. Den holdt jevn fart, bremset på 2,74 meter pluss én sko på fuktig grus og lot seg trille forbi en tenkt bløtkakebærer uten å kreve oppmerksomhet.

– Denna har skamvett i motoren, sa Solrun og satte en liten strek i margen.

På andreplass kom Trille-Fred. Den hadde svakere drag i bakken, men god oppførsel rundt folk. Ringeklokka var tydelig uten å bli personlig. Trille-Fred tapte på at støtta slo seg ned av seg selv ved to anledninger, begge ganger i lav fart og uten større følelser.

Tredjeplassen gikk til Lettbein, som var enkel å bære opp det korte trappetrinnet ved Kaffekjelen som Piper. Den fikk trekk for å ha display som viste 19 prosent batteri i 14 minutter uten å forklare seg, men Solbjørg mente det kunne være en ærlig svakhet.

– Det er mange her som har vist 19 prosent i årevis og likevel møtt opp, sa hun.

Lenger ned på lista ble det mer sammensatt.

Svarting med Klokka hadde god motor, grei brems og solide 8,5 tommers hjul, men ringeklokka løsnet klokka 10.03 etter tredje tur over ruglekanten. Den ble liggende i håndflata til Solbjørg og rasle lavt hver gang noen sa «komfort».

Plutselig-Petter fikk høy fart raskt, men for raskt for testpanelets smak. Den rykket fram slik at Solrun tok ett skritt bakover og tegnet inn en ekstra bremsesone på skissa si.

– Denna vil fram før føreren har bestemt seg som menneske, sa hun.

Piper’n kom seg fram, men varslet med korte pip ved start, stopp, halv stopp, nesten stopp og ved synet av Bakke-Berit. Det ga ringeklokke-irritasjon 8,7 av 10, selv om den formelle ringeklokka aldri ble brukt.

Nummer Tolv foldet sammen styret idet Solbjørg skulle notere bremselengde. Ingen falt. Ingen ble skadd. Men skjemaet fikk en strek tvers over punkt 8b, og Solbjørg måtte hente ny kulepenn fordi den første forsvant innunder fotbrettet.

– Det er slikt som gjør at måling blir samtale, sa hun kort.

Testens svakeste innslag var Den Lange Grå. Den var stødig på rettstrekka, men tung å snu ved Kaffediket og vanskelig å få til å stå inntil veggen ved Kaffekjelen som Piper. Tre ganger seig den sakte utover som en deltaker på årsmøte som vil si noe, men itte har fått ordet.

Praktisk konsekvens for bygdefolk er dermed ikke bare rekkevidde og fart. Det handler om om sparkesykkelen kan trilles rolig forbi Coop-posene, parkeres uten å sperre døra og tåle at grusen ved Kaffediket er mer stemning enn dekke.

Kaffekjelen som Piper merket testen mest mellom 10.18 og 10.41. Da sto seks sparkesykler langs veggen, hvorav fire sto pent, én sto på skrå og én lå på en måte som gjorde at folk gikk rundt uten å kommentere det direkte.

Innehaverens faste formiddagsgjester fulgte målingene fra vindusbordet. En av dem flyttet kaffekoppen sin 22 centimeter lenger inn på bordet da Plutselig-Petter ble trillet forbi ruta.

Solrun mener dette viser behovet for en enkel lokal regel: lav fart ved folk, rolig ringing, og ingen prøving av toppfart mellom blomsterkassene.

– Jeg er for utvikling. Men itte over ripshekken i 23 kilometer i timen, sa hun.

Solbjørg er mindre opptatt av fartstallet og mer opptatt av at doningene må oppføre seg likt to ganger etter hverandre.

– Hvis bremsa er god på første tur og religiøs på andre, da veit vi for lite, sa hun.

Hun foreslår at framtidige kjøpere bør teste tre ting før handel: om sparkesykkelen starter mykt, om den lar seg trille uten motor og om den kan løftes over en uventa kant mens eieren later som dette var planen hele tida.

Redaksjonens samlede råd er å velge en elsparkesykkel som er kjedelig på den gode måten. Litt lavere toppfart, bedre brems, breiere hjul og ringeklokke som sier fra uten å bli en sak på egen hånd. For Bakomberg-føre er det mer nyttig enn blankt display med tall som ser viktige ut.

Batterimålingene varierte. Snittet falt fra 100 til 63 prosent etter 1,8 kilometer, tre vendinger, fire startforsøk med Bakke-Berit og én lengre samtale om hvor stramt en hjelmstropp bør sitte før den går over i oppdragelse. Batteri-Britt holdt best. Piper’n brukte mest, trolig på lyd.

Det er ikke avklart om redaksjonen skal teste piggdekk til elsparkesykkel før vinteren. Solrun mener spørsmålet bør ligge til ettertenksomhet. Solbjørg har allerede skrevet «issvull?» på baksida av måleskjemaet, men sier det ikke er et vedtak.

Klokka 11.06 var testløypa ryddet. Bakke-Berit ble båret tilbake til bagasjerommet med vateret fortsatt på skrå. Utenfor Kaffekjelen som Piper sto Myk Start pent inntil veggen, mens den svarte sparkesykkelen med løs ringeklokke var trillet inn i gangen.

På disken lå ringeklokka ved siden av en halvkald kopp og måleskjemaet med punkt 12c: «virker fornærma i motbakke».