Sikringsskapet avgjorde eldste håndverk

Bakomberg håndverkerlag har etter 47 minutter, tre henvisninger til skriften og én forsiktig berøring av hovedbryteren ikke kommet nærmere enighet om hvilket håndverk som er verdens eldste. Mureren mener det må være mureryrket, for det står at det vart lagt stein på stein. Maleren mener dom var inne allerede ved kalkede graver. Snekkeren viser til Noas ark. Elektrikeren, som venta til lysstoffrøret over kaffebordet blinka to ganger, hadde siste ord: Da Vårherre sa «bli lys», hadde vi hele opplegget klart.

Det er dermed sikringsskapet på veggen i gamle sløydsalen som nå regnes som sakens mest talende gjenstand.

Slik gikk det til

Bakgrunnen er en uavklart merknad i referatet fra Bakomberg håndverkerlags åpne fagkveld sist torsdag, der punkt 6 var ført opp som «Eldst i verden – avklaring viss tid». Møtet skulle egentlig handle om felles innkjøp av arbeidsbukser med knelommer og om den gamle kaffetrakteren på verkstedrommet skulle kasseres eller bare tiltales strengere.

Men klokka 19.13, etter at andre kanne hadde gått over i det Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug kalte «sint brun», kom spørsmålet opp. Det gjorde det ikke av seg sjøl. Det vart båret inn av murermester Bård Høggerud, som hadde med seg en rød teglstein i handa og et ansiktsuttrykk som om han hadde gått med den siden påske.

– Nå får vi ta detta ordentlig. Verdens eldste håndverk er itte noe en kan ha flytende i lufta mellom gardintrapp og småkakefat, sa Høggerud.

Høggerud er mureren som i 2009 reparerte brannmuren på forsamlingshuset så rett at bygda i tre uker gikk litt skjevt forbi den. Han har sterk mening om fuger. Han mener dom skal være der, men ikke gjøre seg til. Denne kvelden la han teglsteinen på møtebordet med den flate sida ned, som om saken dermed hadde fått grunnmur.

Ved siden av satt maler Oddny Kveseth, kjent for å ha malt samfunnshusgangen i en farge kommunen først kalte lys beige, men som alle andre fortsatt omtaler som «litt skyldig». Hu hadde med seg en boks kalkmaling, lokket teipet fast etter en episode på Herredsdagen i 2016, da hu åpna feil spann under allsang.

– Det står om kalkede graver, sa Kveseth. – Der var vi inne. Det er itte mer å snakke om enn at det kanskje er mer å snakke om.

Snekkeren i rommet, Trygve Lønnsveen, lente seg ikke fram før han hadde sjekka at stolen bar. Det gjør han alltid. Lønnsveen er sjølutnevnt ansvarlig for at dører i bygda går igjen uten å høres for fornærma ut. Han bygde i sin tid ei låvedør på Nordjordet som blåste opp bare når vinden var fra øst og noen hadde sagt ja for fort.

– Noas ark, sa han.

Det vart stille nok til at kjøleskapet på kjøkkenet kunne høres ta stilling.

– Den var av tre, la Lønnsveen til.

Det er denne typen opplysninger håndverkerlaget setter pris på. Ikke fordi dom nødvendigvis løser noe, men fordi dom kan legges ned på bordet og snus litt på.

Fagkvelden vart holdt i den gamle sløydsalen på Bakomberg oppvekstsenter, et rom som fortsatt lukter svakt av våt finer, støv fra 1998 og en pedagogisk plan ingen lenger finner. På veggen nær døra står et grått sikringsskap med fire vippebrytere, to blyantstreker, en nøkkel som ingen vil vedkjenne seg, og en liten sort prikk etter den gangen vaktmesteren trodde tavlekritt kunne brukes som isolasjon.

Det var ikke meninga at sikringsskapet skulle få en rolle.

– Det skulle bære væra faglig prat og rundstykke, sier Gunvor Brennhaug, som møtte som observatør fra Bakomberg Lete- og Finneforening fordi laget har erfaring med ting som har vøri borte lenge, blant anna en 10-millimeter pipe, en loddbok og en mann som stod i feil dugnad fra mai til august.

Gunvor hadde plassert seg nærmest døra. Ikke for å gå, presiserer hu, men for å kunne høre om noen kom med etteropplysninger.

– Jeg liker å stå der saken kan snu, sier hu.

Det sosiale ubehaget begynte mildt. Mureren nikka mot teglsteinen. Maleren nikka mot kalkspannet. Snekkeren tromma med tre fingre på bordplata, men bare på den delen han sjøl hadde pussa i 2014. Ingen ville kalle det krangel. Dom kalte det rekkefølge.

– Vi er alle for faglig fellesskap, sa Oddny Kveseth. – Men det må itte bli så romslig at alle kom først.

Klokka 19.26 vart det foreslått å sette ned et lite utvalg. Forslaget falt ikke, men det la seg litt. Bård Høggerud mente saken kunne avgjøres på kildemessig grunnlag. Han hadde ikke med selve skriften, men viste til at han hadde lest nok på konfirmasjonsgavebord opp gjennom åra til å vite hva stein gjør i fortellinger.

– Stein på stein. Det er mur. Om noen vil kalle det landskapsmessig tilfeldighet, får dom stå for det sjøl, sa han.

Maleren ba om ordet uten å løfte handa helt. Det er hennes måte å vise at hu ikke er opprørt, bare ferdig med at andre tar feil.

– Kalkede graver står der. Kalk er arbeid. Grav er underlag. Da er det malerfaget inne, sa Kveseth, og dro en finger over lokket på spannet som om hu kontrollerte finishen på argumentet.

Snekkeren svarte med å folde hendene på magen.

– Ark er konstruksjon. Flytende, attpåtil. Det er snekkerarbeid under trykk, sa Lønnsveen.

Han la til at ingen fornuftig byggherre ville bestille en ark uten å snakke med snekker først, særlig ikke når dyrelivet skulle inn parvis og geita måtte ha noe å være misfornøyd på.

I referatet, ført av Vera Snørteland fra Myrgløtt Vakt & Vaffelservice, står det at «stemningen var samlet, men med kanter». Snørteland hadde møtt for å låse opp og se til at vaffeljernet ikke vart brukt som presse for våte votter, slik det vart under førjulskvelden i 2021. Hu endte med å føre notater fordi pennen hennes virka og fordi hu satt ved bordenden.

– Jeg skriver itte historie. Jeg skriver det som skjer så folk kan slutte med det etterpå, sier Snørteland.

I margen ved punkt 6 har hu notert: «Mur: stein. Mal: kalk. Snek: båt. El: venter.»

Elektrikeren var altså ikke taus fordi han mangla synspunkt. Han var taus fordi han, etter eget utsagn, «hørte på kursen». Det var installatør Kjell-Arne Slettum, lokalt kjent som mannen som fikk julegata til å tenne i riktig ende i 2018 etter at kommunen i to år hadde akseptert mørk start som stemningsskapende.

Slettum har sterk mening om skjøteledninger. Han mener dom skal ligge kort, synlig og med skamvett. Denne kvelden satt han under lysstoffrøret, med armene i kors og arbeidsjakka åpen akkurat nok til at skrutrekkeren i brystlomma kunne vise at den var tilgjengelig.

– Jeg hadde itte tenkt å bryte inn før anlegget ba om det, sier han.

Anlegget ba om det klokka 19.31, ifølge veggklokka som går tre minutter fort når det er folk i rommet. Lysstoffrøret over bordet begynte å dure. Først lavt, så med en tone som fikk alle til å se opp samtidig, bortsett fra Gunvor, som så på sikringsskapet. Hu har, som hu sier, «øre for ting som leiter etter eier».

Det var her fagdebatten skifta fra gammeltestamentlig prioritet til praktisk nåtid.

– Det blunka én gang, sa mureren.

– To, sa maleren.

– Første var forvarsel, sa snekkeren.

Ingen ropte. Ingen slo i bordet. Men kalkspannet vart skjøvet fire centimeter bort fra teglsteinen, og Trygve Lønnsveen reiste seg sakte nok til at stolen rakk å angre.

Kjell-Arne Slettum gikk bort til sikringsskapet. Han åpna døra med nøkkelen som hang der likevel, bare bak en bit grå tape. Inni skapet lå det en bretta kursfortegnelse fra 1987, en død flue og en liten blyant som noen hadde spissa på begge ender for å slippe ansvar for retninga.

– Ja, sa Slettum.

Det var ikke et svar til noen bestemt. Det var mer en bekreftelse til skapet.

Vera Snørteland noterte tidspunktet som 19.34 og skrev i parentes: «Elektriker berører skap med faglig ro.» Dom andre mener klokka var 19.32. Ingen av delene er avgjørende, men begge står nå i omløp.

Slettum vippa ikke på noe med en gang. Han lente seg inn, leste kursfortegnelsen og sa at «lys sløyd/kjøkken/ukjent» var et navn som burde vært tatt opp i kommunestyret før sammenslåinga av tavler og håp.

– Uklart anlegg er au en slags tradisjon, sa han.

Mureren kremta.

– Vi snakker om verdens eldste håndverk, Kjell-Arne.

– Nettopp, sa elektrikeren.

Det vart da, ifølge fem av sju tilstedeværende, at han lukka skapdøra halvveis og snudde seg mot bordet. Lysstoffrøret over ham blinka igjen. Ikke dramatisk. Mer som en kommunal bekreftelse.

– Dere får holde på med stein, kalk og båt, sa Slettum. – Men da Vårherre sa «bli lys», da hadde vi hele opplegget klart.

Setningen vart stående i rommet. Ikke høyt. Bare tilstrekkelig.

Bård Høggerud så på teglsteinen sin. Oddny Kveseth skrudde kalklokket hardere fast enn nødvendig. Trygve Lønnsveen satte seg igjen og kontrollerte stolen etterpå, for prinsippets skyld.

– Det var godt sagt, men itte ferdigbevist, sier Høggerud nå.

Han mener fortsatt mureryrket har krav på eldsteplassen fordi det kan dokumentere tyngde.

– Elektrisk anlegg før lys er jo veldig fint sagt, men du ser det itte før noen slår på. Mur ser du, sjøl når du angrer, sier han.

Kveseth godtar heller ikke full overgivelse.

– Lys uten vegg gir bare uro. Noen må ta overflata etterpå. Det har folk lett for å glemme når dom står der og skinner, sier hu.

Snekkeren er mer avventende. Han mener ark-spørsmålet ikke kan legges dødt før noen har avklart om strømopplegget i skapelsesberetningen var fast installasjon eller midlertidig arrangement.

– Om det var skjøteledning, stiller saken seg annerledes, sier Lønnsveen.

Kjell-Arne Slettum tar reaksjonene rolig. Han sier han ikke ønsker å vinne mer enn nødvendig, men at en må kunne peke på rekkefølgen når lyset sjøl møter opp som vitne.

– Jeg sto nærmest tavla. Det er itte min skyld at historia gjorde det au, sier han.

Etter møtet har håndverkerlaget bestemt at saken ikke skal avgjøres endelig før neste fagkveld, da også rørlegger, taktekker og en tidligere tapetserer er varslet muntlig ved frysedisken. Vera Snørteland har ført opp nytt punkt 4: «Eldst i verden, videre behandling, men kortere.»

Praktisk konsekvens foreløpig er at teglsteinen fortsatt ligger på møtebordet i sløydsalen, kalkspannet står under benken, og sikringsskapet er blitt åpnet tre ganger av folk som egentlig bare skulle hente stol.

Gunvor Brennhaug mener Bakomberg Lete- og Finneforening kan bistå hvis det blir behov for å finne «første fagperson» i kildene, men advarer mot å lete for hardt.

– Det hender en finner mer enn en har plass te på bordet, sier hu.

Da redaksjonen var innom fredag formiddag, var lysstoffrøret byttet. Det nye røret tente med en tørr kneppelyd klokka 10.08 og lyste stødig over teglsteinen, kalkspannet og den tomme stolen til snekkeren.

Sikringsskapet sto lukket, men ikke helt. Som om det hadde sagt sitt, og likevel hadde hele opplegget klart.