Serviettholder sto midt i italiensk kompliment

Etter ei uke i Italia mente Ola Bråten at Bakomberg manglet høflige kompliment. På Skrattkomfyren erklærte han at alle kvinner er vakre. Da Rakel Nyborg ba ham se henne i øya med hånda på hjertet, svarte han at hu så ut som en engel fra himmelen. Det var itte hennes feil at hu landa på trynet.

Det er nå avklart at torsdagens uro ved den innerste bardisken på Skrattkomfyren Kafé & Middagsro ikke skyldtes sjenk, syltet rødløk eller feil vekslepenger, men et privat innført komplimentregime etter italiensk modell.

Hendelsen er omtalt av fire gjester, én bartender, to som egentlig bære skulle hente take away, og en mann ved vindusplassen som ifølge egne opplysninger «hørte nok te å skjønne at detta kom te å bli arbeid». Bakomberg Tidende har gått gjennom det som finnes av serviettnotater, kvitteringstidspunkt og muntlig etterarbeid.

Saken regnes som liten i omfang, men større i etterklang.

Slik gikk det til

Ola Bråten, pensjonert dekklageransvarlig og sjølerklært ferietolk etter seks døgn og sju netter ved Gardasjøen, kom heim onsdag klokka 19.42 med håndbagasje, ny skjorte og en mening om at norske menn hilser for lavt.

Bråten er kjent i bygda for å ha levert inn klage på egen snømåking i 2018 fordi han mente han hadde gjort den «for defensiv». Han har au i flere år hatt fast plass ved enden av langbordet på Skrattkomfyren, der han helst sitter med venstre albue på disken og høyre fot litt utafor der folk skal gå.

I Italia hadde han observert, etter eget utsagn, at menn kunne si pene ting te damer uten først å undersøke værmelding, slektskap eller om det var ledig på parkeringsplassen.

– Dom hadde kompliment klart før kaffekoppen traff skåla, sier Bråten. – Itte noe hørbart arbeid med formuleringa. Bære rett ut. Som om dom hadde øvd, men på en naturlig måte.

Han kom derfor inn på Skrattkomfyren torsdag klokka 20.13 for å «prøve høflighet i kontrollerte former». Det kontrollerte besto i at han stilte seg ved bardisken, rett ved den blanke messingskinna som vanligvis brukes te å støtte trøtte håndledd og små uenigheter om kortterminalen.

Bartender denne kvelden var Hjørdis Melby, deltidsvertinne, loddbokansvarlig i Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser og innehaver av bygdas mest bestemte måte å tørke et glass på. Hu har tidligere stengt vaffeljernet midt i en setning fordi noen sa «litt mye røre» uten å ha faggrunnlag.

– Ola hadde den skjorta med små blå ruter, sier Melby. – Da veit du at han enten har vøri bortreist, eller skal forklare noe som itte er bedt om.

På disken sto det en tung serviettholder i forkrommet metall. Den hadde fått en bulk etter julebordet i 2021, og har siden stått litt skakt, men med stor verdighet. Ved sida lå ei skål med sitronskiver som ingen hadde bestilt, men som Hjørdis mente holdt nivået oppe.

Det var foran denna serviettholderen Bråten løftet haka, plasserte hånda et stykke oppå brystet og uttalte, med det flere beskriver som reisebyrå-røst:

– Kvinner er jordens vakreste skapning. Jeg har te dags dato aldri sett ei kvinne som itte er vakker.

Ifølge kvitteringsrullen skjedde dette mellom betaling for én kaffe avec uten avec og registrering av to karbonadesmørbrød med løk ved sida. Klokka var 20.17 og 38 sekunder, men Hjørdis presiserer at apparatet går fortere når det er fukt i lufta.

Uttalelsen ble først møtt med ro. En mann fra bord tre tok en slurk for tidlig og fikk kaffe i feil halskanal. To damer ved vinduet fortsatte å dele ei wienerstang i fem deler, sjøl om dom var fire. Den ene delen ble liggende som en praktisk mulighet.

Bak bardisken stoppet Hjørdis glasset sitt halvveis rundt.

– Det var pent sagt, men det var sagt med hatt, sier hu. – Og Ola hadde itte hatt.

Ved det lille bordet nær jukeboksen satt Rakel Nyborg, tidligere resepsjonsvikar på fysioterapien, nå fast torsdagsgjest når det er ertesuppe eller noen har sagt at det kan bli uro. Nyborg er kjent for å ha bedt om skriftlig beklagelse fra en automatdør som åpnet for seint i 2016. Hu fikk det aldri, men døra ble justert.

Rakel har et ansikt folk i Bakomberg kjenner godt, fordi hu alltid møter rett fram og aldri later som hu er på veg et annet sted. Hu har hengekinn som har vøri gjennom både vinter og dugnad, ei flat nese etter en kjelkehendelse ved gamle samvirkelaget, og lepper som helst driver med presisjon, itte fylde.

Hu hadde hørt Ola.

Først lot hu det ligge. Hu rørte i teen sin 11 ganger, sjøl om sukkeret var oppløst etter fire. Så reiste hu seg, tok med koppen, gikk tre skritt bort te bardisken og plasserte seg slik at Ola måtte velge mellom å se på henne, serviettholderen eller nødutgangen.

– Mister, sa hu.

Det ordet brukes sjelden på Skrattkomfyren, bortsett fra når noen har hatt besøk fra Østre Toten med blanke sko.

– Kan du se meg i øynene og fortelle med hånda på hjertet at du synes jeg er vakker?

Det ble stille nok te at den lille kjøleskapsmotoren under disken fikk hovedrollen i rommet. Den sa «nnnrrr» i 6,4 sekunder og ga seg, som om den ikke ville blandes inn.

Hjørdis la glasset ned. Ikke hardt, men slik at det ble vedtak i lyden.

– Nå får vi sjå om Italia tåler Bakomberg, sa en av take away-mennene, uten å oppgi navn fordi han hadde saus på jakka.

Ola Bråten forteller i ettertid at han ikke oppfattet spørsmålet som kritikk, men som «en invitasjon te fullskala høflighet». Han betraktet Rakel. Ikke lenge, sier han sjøl. Andre anslår 14 sekunder, men der er det uenighet, særlig fordi jukeboksen samtidig forsøkte å starte en gammel dansebandlåt og kom bare te tromma.

– Jeg måtte hente fram metoden, sier Bråten. – I Italia ser dom itte etter feil. Dom ser etter mulighet. Det er forskjell på det.

Rakel sto stille med tekoppen i begge hender. Hu hadde på seg den grå jakka med stor knapp øverst, og under knappen hadde hu festa ei lita brosje forma som en spurv. Brosja pekte litt nedover, som fugler gjør når dom har fått nok av møter.

Så la Ola hånda på hjertet. Denne gangen mer nøyaktig. Han dro inn luft. Hjørdis sluttet å tørke glass. Serviettholderen sto og glimta skakt mellom dom.

– Min skjønne, sa Ola.

Flere reagerte på ordvalget. Ikke negativt, men kroppslig. En stol skrapte. Noen ved bord to så ned i bordplata som om dom hadde fått kommunale papirer.

– I likhet med alle andre kvinner, fortsatte Ola, ser du ut som en engel som har steget ned fra himmelen.

Rakel blunket ikke. Hjørdis har seinere opplyst at hu da begynte å strekke seg etter vannkaraffelen, ikke for å kaste vann, men fordi rommet hadde tørka inn.

Ola fullførte:

– Det er itte din feil at du landa på trynet.

Deretter oppsto det som Hjørdis i sin egen notisbok har kalt «kortvarig blandingsreaksjon». Den varte fra 20.18 til 20.21, med etterdønninger ved kaffemaskina fram te 20.27.

Rakel satte koppen på disken. Hu så på Ola, så på serviettholderen, og så på Hjørdis.

– Det der var stygt pent, sa hu.

Det er den setningen flere nå mener reddet situasjonen fra å bli foreningssak.

Hjørdis Melby opplyser at hu vurderte å innføre en muntlig grense for kompliment med utenlandsk opphav, men lot det væra fordi Skrattkomfyren allerede har regler for ytterdør, rømmedressing og folk som tar med egen småkake. Hu fant i stedet fram den lille blyanten som ligger ved kassa og skrev «Ola/Italia/Rakel/engel/trynet» på baksida av en bong.

– Ikke protokoll, sier hu. – Bære hukommelse med kant.

Praktiske konsekvenser kom likevel. To gjester flyttet seg ett bord lenger unna for å slippe å bli inkludert i europeisk høflighet. En kaffekopp ble stående urørt så lenge at skinnet la seg som ei lita bru over toppen. Jukeboksen fikk aldri valgt låt, og Hjørdis måtte slå den av med kneet, som hu gjør når teknikk blir sosial.

Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser ble indirekte berørt fordi både Hjørdis og Rakel skulle ha avklart loddbok for høstlotteriet samme kveld. Den avklaringa ble utsatt i 23 minutter og endte med at Rakel tok to lodd ekstra «for å få engelen ned på beina att».

– Jeg vart itte fornærma, sier Rakel dagen etter. – Men jeg liker å vite om et kompliment er en gave eller en fallskade.

Hu mener Ola på sitt vis hadde et poeng.

– Folk sier for lite pent her. Dom sier «du ser frisk ut» når dom mener «jeg trudde nesten du var sjuk». Så jeg skal itte stoppe forbedring. Men det må gå an å lande med litt plan.

Ola Bråten har på sin side ikke trukket tilbake utsagnet. Han mener teknikken virket, men at den lokale topografien var mer krevende enn ved Gardasjøen.

– Jeg står inne for engelen, sier han. – Landinga vart kanskje for norsk.

Han har likevel justert metoden. Neste gang vil han starte med mindre himmel og mer jakke.

– «Den fargen kler deg» er kanskje et tryggere startpunkt, sier han. – Særlig hvis vedkommende står nær disken.

Hjørdis har etter hendelsen flyttet serviettholderen sju centimeter til venstre, ikke som sikkerhetstiltak, men fordi den sto midt i blikkretninga mellom folk som skulle snakke sant. Hu understreker at Skrattkomfyren fortsatt er åpen for kompliment, så lenge dom ikke krever opprydding etterpå.

– Det er lov å væra høflig, sier hu. – Men hvis du skal dra inn himmelen, får du au ta ansvar for bakken.

Fredag formiddag lå bongen fortsatt under kassa, brettet én gang og med en kaffeflekk over ordet «trynet». Hjørdis hadde ikke kasta den. Rakel kom inn klokka 11.06, bestilte te uten sitron og satte seg ved bordet nær jukeboksen igjen.

Ola kom ikke før 11.19. Han hadde vanlig skjorte.

Da han passerte Rakel, nikket han forsiktig og sa at brosja hennes var fin. Rakel så ned på spurven, rettet den opp med en finger og svarte at den i hvert fall hadde landa sjøl.

På bardisken sto serviettholderen og lente seg blankt mot venstre, som om den fortsatt holdt av litt plass mellom engelen og trynet.