Rundsviv setter fram kommentarkopp ved kassa

Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord har satt en hvit kaffekopp med sprekk ved hanken ved kassa. Den er ikke til kaffe. Den er til setninger voksne gjester egentlig kan la bli liggende inni seg.

Koppen kom fram tirsdag klokka 11.37, etter at to unge ansatte hadde fått hvert sitt råd om både vaffelbretting, smørmengde og ansiktsuttrykk før lunsjen var skikkelig i gang.

Ingen ved Rundsviv sier at bygda har blitt stygg. Det er mer presist enn som så. Det handler om de små kommentarene som kommer med smil, men lell blir stående igjen på den som står bak disken med brødkniv, kortterminal og fire vafler som har bestemt seg for å henge fast.

– Folk må gjerne mene at kaffen er svak. Men dom treng itte legge til at ungdommen nå te dags itte tåler noen ting, sier Laila Stemland, praktisk ansvarlig ved Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord.

Hu har lagt kommentarkoppen 7,5 centimeter til venstre for kortterminalen, målt med linjalen som vanligvis brukes på etiketter til syltetøyglass. Plasseringa er foreløpig midlertidig.

Skal skjerme, ikke straffe

Rundsviv driver småservering, arbeidsbord, reservehender og det Laila kaller «oppgaver som blir stående og se på folk». Ved disken jobber voksne, unge og folk som bare skulle hjelpe til litt, men som fortsatt står der tre år etterpå med forkle.

De yngste ansatte tar imot bestillinger på påsmurt, vaffel, kaffe og det gjesten mener er «bare et lite spørsmål». Det lille spørsmålet viser seg ofte å være en vurdering av om agurken ligger for langt mot høyre, eller om noen burde lære opp ungdommen i å si «værsågod» med mer varme.

– Det er forskjell på travelt og ugreit, sier Laila.

Hu sier det uten hevet stemme. På disken ligger en serviettpakke som har fått et skrått trykk etter at noen lente seg på den mens de forklarte hvordan brunost skal skjæres.

Bakgrunnen for tiltaket er et kort internt notat, kalt «Diskro 1/26», som ble skrevet etter lunsjperioden sist torsdag. Notatet beskriver 14 typiske diskkommentarer, fordelt på tre kategorier: matfaglig innspill uten bestilling, personlig råd til ansatt og kommentar sagt med smil, men lell.

Siste kategori har egen kolonne.

– Den kolonnen er viktig, sier Torhild «Sirkelen» Kvassheim.

Torhild er selvutnevnt flytobservatør og konfliktavrunder i bygda, kjent for å ha tegnet rundkjøringsdebatten ved Kaffediket bak Brøytegarasjen som fire sirkler og en pil som pekte mot feil brøytekant. Hu mener fortsatt at alt sosialt ubehag kan tegnes som en sirkel, bare folk har tålmodighet nok til å se på arket.

Nå har hu tilbudt seg å måle tonefall ved disken i to lunsjperioder.

– Vi må itte gjøre detta større enn det er. Men vi må heller itte gjøre det så lite at det havner oppå ungdommen, sier Torhild.

Tre soner ved kassa

Forslaget hennes er å dele disksonen inn i tre felt. Sone én er bestilling. Sone to er praktisk avklaring, som «har dere mer serviett» og «er den vaffelen min». Sone tre er det Torhild kaller oppdragelse, samfunnsanalyse og uoppfordret ansiktsveiledning.

Sone tre starter, ifølge skissa, omtrent der kaffekoppen står.

På arket har hu markert med grønn, gul og rød blyant. Grønn er grei handel. Gul er når en voksen begynner med «jeg skal bære spørre». Rød er når setninga fortsetter med «har du aldri lært».

– Da kan koppen ta imot. Den har sprekk fra før, sier Torhild.

Koppen er hvit, tung og litt for lav til å være pen. Sprekken ved hankfestet gjør at den ikke lenger brukes til drikke. Den ble funnet innerst i skapet over pauseromsvasken, bak tre glass med lokk uten glass og en pose kanel som ingen kan tidfeste.

Laila sier koppen ikke skal stå som skammekrok. Den skal være en påminning.

– Du hadde itte sagt detta te din egen unge, veit du. Og hvis du hadde gjort det, så får du ta den praten hjemme, itte over rekesalaten her, sier hu.

Kunder vil ikke være sånne kunder

Bakomberg Tidende observerte lunsjen mellom 11.22 og 12.08. I løpet av 46 minutter ble koppen flyttet fire ganger. Først sto den ved kassa. Så havnet den nærmere vaffeljernet da kortterminalen trengte plass til en kvitteringsrull. Deretter ble den skjøvet tilbake av en albue under en bestilling på to halve rundstykker, ett med ost og ett «uten overraskelser».

Klokka 11.51 sto koppen mellom vaffeljernet og kortterminalen og sperret akkurat nok til at alle måtte se på den.

Ingen nevnte koppen først.

En kunde pekte på den og spurte om den var til tips. Laila svarte at den var til kommentarer som ikke trenger servering. Kunden nikket, lo kort og bestilte kaffe. Etterpå la han en sukkerbit oppi koppen. Det er ikke avklart om det var støtte, misforståelse eller lokal ironi.

Flere Rundsviv-gjester BT har snakket med, sier de skjønner poenget. Samtidig mener noen at ungdom som står i serviceyrke må tåle at folk sier ifra.

Laila er enig i at folk skal si ifra hvis noe er feil.

– Hvis du får feil mat, så sier du det. Hvis kaffen er kald, så sier du det. Hvis du meiner hele ungdomskulturen har tapt seg fordi majonesen ligger i en stripe og itte i en klatt, da kan du bruke koppen, sier hu.

Torhild presiserer at målinga ikke skal registrere navn. Det blir bare streker.

– Vi skal itte ha gapestokk. Vi skal ha oversikt. Det er stor forskjell, særlig hvis en bruker tynn penn, sier hu.

Bjelle med bivirkning

Som en del av opplegget prøver Rundsviv også en enkel toneindikator. Den består av en klesklype, tre fargelapper og ei lita bjelle som egentlig hang på pauseromsdøra for å varsle når noen tok siste kaffeskvett uten å sette på ny.

Klesklypa er festet i en hyssing bak disken. Når betjeninga opplever at samtalen går fra bestilling til privat vurdering, kan dom flytte klypa fra grønn til gul. Ved rød kan bjella brukes.

– Det er ikke alarm. Det er mer en liten lyd for å minne folk om at nå er vi bortpå noe, sier Laila.

Under prøvinga virket systemet nesten. Bjella ga lyd da en ansatt flyttet klypa, men også hver gang kortterminalen gikk tom for papir og ble åpnet med litt bestemt hånd. Dermed ringte det to ganger under en helt vanlig betaling for vaffel og melk.

Torhild mener det ikke er et nederlag.

– Alle system må ha innkjøring. Rundkjøringa ved Kaffediket hadde au en fase der folk kjørte etter magefølelse, sier hu.

Laila er mer usikker på bjella.

– Vi får sjå. Det kan hende koppen er nok. Det er ofte nok at en ting står der og ser på folk, sier hu.

Ikke opplæring i å tåle alt

Rundsviv har foreløpig ikke endret åpningstid, meny eller bemanning. De praktiske konsekvensene for gjestene er små, men merkbare: Bestill mat, si ifra om feil, la vurderinga av betjeningas personlighet ligge.

For de ansatte betyr det at voksne bak disken tar tak hvis en kommentar sklir ut. Laila sier de unge ikke skal trenes opp i å tåle alt, men i å kunne jobbe trygt når det er kø, varmt jern og noen som spør om vaflene var større før.

– Det er travelt nok å huske hvem som skulle ha uten løk, sier hu.

Torhild skal levere en enkel observasjon etter to lunsjperioder. Den skal etter planen inneholde antall gule kommentarer, antall røde, hvor mange som begynte med ordet «bare», og gjennomsnittlig tid fra kommentar til at den unge ansatte så ned på brødkniven. Første prøveobservasjon viste 3,8 sekunder, men Torhild understreker at grunnlaget er tynt og at en person faktisk bare snudde seg etter mer agurk.

Rundsviv vil deretter vurdere om kommentarkoppen skal bli fast inventar, flyttes til høyre side av kassa eller pensjoneres tilbake til skapet.

Laila håper det siste, men har ikke stor tru på raske under.

– Folk er stort sett fine. Dom bare glømmer at disken itte er et kjøkkenbord hjemme hos dom sjøl, sier hu.

Ved 12.09 var lunsjtrykket over. Vaffeljernet sto åpent og pep lavt fordi ingen hadde lukket det helt. Klesklypa hang på gul. Kortterminalen hadde fått ny papirrull.

Kommentarkoppen sto igjen ved kassa med én ubrukt serviett oppi og en sukkerbit som ingen vedkjente seg.