Piasavakost skapte uro i kassakø

En pakke svamper uten pris holdt torsdag ettermiddag igjen køen i dagligvarebutikken i 3 minutter og 42 sekunder. Laila Stemland sto med grønnsåpedunk og ny piasavakost i armene og mente hu skulle væra heldig om hu kom hjem før julaften. Kassavikar Solrun Mørken så ut døra, vurderte vinden og svarte at med sånn trekk og splitter ny kost kom Laila nok hjem på rekordtid.

Saka er blitt aktuell etter at Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge fredag morgen la fram ei tidslinje for det dom omtaler som «svampestoppen ved kasse 2». Tidslinja består av én kvittering, to observasjoner fra brødhylla, et håndtegna køkart og en pappbit der noen har skrevet «IKKE PRIS PÅ GUL SVAMP» med kulepenn som har vært nesten tom.

Ingen kom til skade. Én lo for tidlig. To flytta seg litt.

Slik gikk det til

Hendelsen fant sted torsdag klokka 16.37, etter normal arbeidstid og før den delen av ettermiddagen der folk begynner å bære varer som om dom har gjort noe galt. Laila Stemland hadde vært innom butikken for å kjøpe rengjøringsutstyr til vask av fellesgangen i østre delen av Bakomberg Samvirkelags gamle sidebygg, et oppdrag hu sjøl har beskrevet som «midlertidig fast» siden 2018.

Laila er kjent i bygda som tidligere loddseddelansvarlig under basaren der trommelen låste seg på gevinst 14, og som den som fortsatt mener at grønnsåpe skal lukte som beslutning. Hu går fort når hu har bestemt seg, men stopper hardt.

I armene hadde hu en 5-liters dunk grønnsåpe, ei pakke mikrofiberkluter, to ruller søppelposer, en flaske eddikrens, en piasavakost på om lag 138 centimeter og en pakke gule svamper. Kosten, som senere skulle få en mer sentral rolle enn de fleste handlende var forberedt på, var ny. Busten sto rett ut. Plastlappen satt fortsatt rundt skaftet og slo mot dunken med et lite, myndig klikk.

– Jeg skulle bære detta pent og kjapt. Det var planen. Dom planene holdt fram te kassa, sier Laila.

Kasse 1 var stengt på grunn av pause, opplæring eller en kombinasjon som ennå ikke er skilt fra hverandre i papirene. Kasse 2 var bemanna av Solrun Mørken, helgevikar gjennom Omvei Vikar & Vedlikehold og kjent for å telle vekslepenger med leppene uten lyd. Solrun var inne på sin fjerde ordinære vakt og sin første vakt med full selvstendig svampvurdering.

Solrun har tidligere vært den som fikk kopimaskina på biblioteket til å skrive ut 27 blanke ark i samme bunke, men hu mener fortsatt at tekniske ting oppfører seg bedre når folk slutter å snakke stygt om dom.

– Pris skal væra pris, sier hu. – Også på svamp. Kanskje særlig på svamp, for den ser lik ut sjøl om den itte er det.

Køen var på det tidspunktet 4,7 meter lang, målt i ettertid fra tyggegummistativet til den lille fryseren med rundstykker. Først sto en mann med leverpostei og batterier. Deretter Laila med vaskearsenal. Bak henne sto to ungdommer med energidrikk, en pensjonist med kaffe og en person som bare hadde kommet inn for å se om ferskvarene var så dyre som det ble sagt bortpå Varmrista ved Bibliotekveggen.

Køen beveget seg først vanlig sakte. Det vil si på det nivået der folk fortsatt ser på tilbudsplakater og later som dom ikke passer på hverandre. Men da leverposteien måtte kontrolleres mot medlemspris, begynte Laila å skifte vekt fra venstre fot til høyre fot med en takt på cirka sju sekunder.

Da batteriene ble registrert som «ukjent varegruppe», satte hu grønnsåpedunken litt høyere opp på hofta.

Da piasavakosten kom borti smågodthylla og rev ned én pose sure føtter, ble det stille på den måten det blir stille når alle har sett det, men ingen vil starte.

– Jeg sa itte noe da, opplyser Laila. – Det er viktig å få med. Jeg sa itte noe med munnen.

Dette stemmer delvis med observasjonene til Varslingslaget. I punkt 3 i deres notat står det: «Laila uttrykte seg med skuldre.»

Det avgjørende øyeblikket kom da Solrun slo inn pakken med svamper. Kassa svarte med et pip som ifølge tre vitner var kortere og mer fornærma enn vanlig. På skjermen sto det «VARE IKKE FUNNET». Solrun forsøkte igjen. Samme pip. Hu snudde pakken, lette etter strekkode nummer to, fant bare en liten tekst om skånsom overflate, og trykket på ringeknappen for prisavklaring.

Ringeknappen er montert av Omvei Vikar & Vedlikehold etter at den gamle bjella fikk rykte på seg for å varsle meierihylla au. Den nye knappen er svart, rund og har en gul lapp ved sida av der det står «TRYKK NORMALT». Ifølge Solrun trykket hu normalt.

Det kom ingen med en gang.

Køen sank ikke. Den sto.

Laila hadde nå fått piasavakosten på skrå over brystet, omtrent som en bom ved privat veg. Grønnsåpedunken pressa mot jakka. Svampene lå på båndet og venta på å bli til en pris. Det var ikke mye som skjedde, men det skjedde lenge nok.

– Det er detta jeg kaller et stopp i praktisk forstand, sier Laila.

Bak henne forsøkte pensjonisten med kaffe å være forsonlig ved å si at «det haster itte så fælt». Det gjorde det verre. Den ene ungdommen med energidrikk begynte å se på klokka på mobilen uten å låse opp skjermen. Mannen med batteriene hadde kommet gjennom systemet og sto fortsatt ved pakkebenken, mest fordi posen ikke ville åpne seg.

Solrun ringte en gang til. Klokka var da 16.41. I ettertid har Varslingslaget presisert at det ikke var snakk om ringing med telefon, men en intern kassevarsling med trykk, blink og et lite lys ved kontordøra. Dette har betydning, mener laget, fordi ordet «ringe» skapte forventninger om lyd.

– Folk må bruke riktig rekkefølge på varsling, sier Laila, som i denne saka både var part og observatør.

Etter andre trykk kom assisterende låse- og prislisteansvarlig ut fra bakrommet, men måtte først passere en pall med knekkebrød som sto 31 centimeter for langt til venstre. Det ble gjort en prisvurdering av svampene opp mot tilsvarende svamp i blå pakke, samt en kort drøfting av om gul farge kunne gi avvik.

Solrun ventet ved kassa med hånda på pakken. Laila så framover. Kosten pekte på tobakksskapet.

– Jeg ville bare ha det korrekt, sier Solrun. – Hvis jeg slår inn feil svamp, så er det jeg som må stå der med svampen etterpå, på en måte.

Da prisavklaringa dro ut, kom Laila med setninga som nå er skrevet inn på baksida av køkartet.

– Jeg ska visst væra heldig om jeg kommer meg hem før julaften, knurra hu.

Det var ikke ropt, ifølge vitnene. Det var heller ikke sagt helt lavt. Varslingslaget lander på «hørbar misnøye med sesongreferanse».

Solrun så først på skjermen, så på svampene, så på Laila og til slutt ut gjennom glassdøra. Ute gikk vinden langs fortauet og tok tak i reklameplakaten for klementiner så den slo tre ganger mot stativet. Ved inngangen sto to handlekurver skeivt inni hverandre. Den ytterste rørte seg litt.

Så svarte Solrun:

– Det går nok bra. Med den sterke vinden ute og splitter ny kost, er jeg sikker på at du kommer deg hem på rekordtid.

Det ble registrert et lite opphold i køen etter uttalelsen, sjøl om køen allerede sto stille. Mannen ved pakkebenken fikk endelig opp posen. Den ene ungdommen med energidrikk så ned i gulvet. Pensjonisten med kaffen hosta på en måte som ikke er bekrefta sjukdomsrelatert.

Laila la ikke fra seg kosten.

– Jeg vurderte respons, sier hu. – Men så kom prisen.

Prisen på svampene ble satt til 24,90 etter sammenlikning med blå pakke og et håndskrevet notat fra varebestillinga. Solrun slo inn varen. Kvitteringa viser sluttidspunkt 16.44. Totalsummen ble 312,40. Rabatt på søppelposer gikk inn. Ingen av partene bestrider det.

Fikk praktiske følger

Hendelsen har likevel fått små, men målbare konsekvenser. Butikken har lagt de gule svampene i ny hylle med tydeligere prismerking. Ringeknappen ved kasse 2 har fått en ny lapp der det står «TRYKK ÉN GANG, VENT LITT». Det er ikke avgjort hvor lenge «litt» er.

Omvei Vikar & Vedlikehold har bedt sine vikarer skille mellom prisavklaring, værvurdering og kundekommentarer som kan ha retning mot transportmiddel. Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge har arkivert saka under «ferdsel, handel og talemåter», med krysshenvisning til «kost».

Ved Varmrista ved Bibliotekveggen ble det fredag formiddag drøfta om uttalelsen fra Solrun var for frisk for kassemiljø, eller om Laila sjøl åpnet for luftfart da hu nevnte julaften mens hu holdt redskap med skaft.

– Det er itte klage, sa en av dom som satt der. – Men det er en type vurdering.

Laila mener fortsatt at kø skal ha framdrift, særlig når kunden bærer væske i dunk. Hu understreker samtidig at Solrun slo inn varene riktig og at svampene ikke kunne lastes personlig.

– Jeg har itte noe imot ungdom i kasse. Men dom må skjønne at en piasavakost er bredere enn den ser ut, sier hu.

Solrun står ved svaret sitt, men sier hu ikke hadde ment å etablere fast rutine for værbasert kundetransport.

– Det bare kom. Hu hadde kost. Det blåste. Kassa sto. Da vart det sånn, sier Solrun.

Torsdag kveld ble fellesgangen vaska etter planen, men 19 minutter senere enn Laila hadde satt opp på sin egen lapp. Grønnsåpa ble brukt. Svampene ble ikke åpnet, fordi flekkene på gelenderet «itte var svampetype likevel».

Piasavakosten står nå i bøttekottet ved siden av moppen, fortsatt med en liten rest av prislappen på skaftet. Laila sier den er god å holde i, men at den ikke skal brukes til hjemreise uten nærmere avtale.

Utenfor butikken fredag ettermiddag lå vinden lavere enn dagen før. Klementinplakaten hang i ro. Ved kasse 2 lå svampene med ny pris under plastskinna, og bak disken sto ringeknappen med lappen sin. Kosten var ikke til stede, men alle visste omtrent hvor den hadde pekt.