Ny utsikt tok køen fra Kysseskiltet

BAKOMBERG: Kysseskiltet ved ferjeleiet sto tirsdag formiddag med god sikt, fri asfalt foran seg og merkbart færre mennesker enn det skiltet er vant til å bli sett av. Samtidig sto det sju personer på Rabbekanten, et nytt utsiktspunkt elleve minutter lenger opp i bygda, og pekte ned på den samme fjorden fra en høyde som gjør at også ferja ser litt mer gjennomtenkt ut.

Det nye besøksmålet ble lansert mandag morgen med et laminert A4-kart på oppslagstavla ved ferjeleiet, to nyskrudde benker og en kort tekst: «NY UTSIKT. SKYGGE DELER AV VEIEN. IKKE BARE FOR TURFOLK.» Nederst på arket står navnet til Solrun Mørken, skrevet med blå tusj, og en pil som først peker riktig vei, deretter litt for bestemt mot høyre.

Bakomberg Tidende har tirsdag og onsdag observert ferdselen ved begge steder. Tellingen er ikke vitenskapelig, men den er gjort med penn, klokke og en viss vilje til å stå stille i varme. Mellom 11.15 og 12.00 tirsdag var fire personer innom Kysseskiltet. I samme tidsrom gikk 18 personer opp stien mot Rabbekanten. Seks av dem bar is. Én snudde da stien ble grus.

Det er nok til at ordet «konkurrent» har begynt å gå mellom kaia, butikken og den lille skyggen bak ferjebua.

– Jeg brukte det ordet for at folk skulle skjønne at dette ikke bare er en sti med utsikt, sier Solrun Mørken.

Hun står ved starten av stien med en rull strips i lomma og en vannflaske som har fått samme temperatur som lufta. Hun peker på kartet, ikke på skiltet.

– Kysseskiltet har sin plass. Men når det er varmt, og det står tre biler på tomgang der nede, er det lov å gi folk et alternativ som ikke lukter like mye brems, sier hun.

Rabbekanten ligger bak den gamle potetkjelleren, opp en smal vei som først ser privat ut, men ikke er det. Stien følger et gjerde, går forbi en stein som noen har brukt som naturlig pustepause, og ender på en flat bergkant med utsikt mot ferjeleiet, fjorden og de nederste hustakene i Bakomberg. To benker står der med ryggen mot einerkrattet. Den ene er litt høyere på venstre side.

På den fremste benken lå tirsdag en kvittering fra Rundsviv Reservehender & Arbeidsbord, brettet én gang og holdt nede av en stein. Den viste kjøp av fire bord, åtte bolter og «diverse skru». Solrun Mørken bekrefter at benkene er satt opp på privat initiativ, men sier grunneier er spurt. Bakomberg Tidende har ikke fått grunneierens svar før deadline.

Det er ikke benkene alene som har gjort Rabbekanten til samtaleemne. Det er flyttingen av blikk.

Kysseskiltet ved ferjeleiet har i flere år vært det letteste stedet å sende tilreisende når de ber om «et sted å se litt». Det står lavt og greit til, like ved vannet, og har en form som gjør at folk skjønner hva de skal gjøre uten å spørre. Mange har brukt det til bilder, korte pauser, telefoner som ikke skal tas hjemme, og venting på personer som ikke må få vite at man venter.

Onsdag var det annerledes stille der.

Skiltet kastet en smal skygge over en tom brusflaske. En måke sto på rekkverket og så ut som den hadde lest den nye plakaten, men ikke tatt stilling. Ferja la til klokken 12.06. Sju passasjerer gikk av. To så på Kysseskiltet. Ingen stoppet. Tre gikk oppover veien, og én av dem snudde seg for å sjekke om de andre fulgte etter.

På Rabbekanten ti minutter senere var det ikke fullt, men det var nok folk til at man måtte velge hvor man skulle la hendene være. En familie sto ved bergkanten og fotograferte utsikten. To eldre satt på den skjeve benken uten å kommentere skjevheten, noe som i Bakomberg ofte betyr at den er registrert. En mann i arbeidsskjorte kom opp, så seg rundt og gikk ned igjen uten å sette seg. Han brukte samme tempo begge veier.

Solrun Mørken mener tilgjengeligheten er bedre enn folk først tror.

– Det er en bakke, men det er en ærlig bakke. Den later ikke som den er flat, sier hun.

Hun viser til at turen fra ferjeleiet tar mellom ni og tretten minutter, avhengig av sko, varme og hvor mye man må forklare til den man går sammen med. Det er satt opp en liten pappbit ved det første veiskillet med teksten «UTSIKT» og en pil. Pappbiten hang onsdag i ett hjørne etter at stripsen på venstre side hadde gitt opp.

Det er her friksjonen ligger.

Flere av dem redaksjonen observerte, nølte ved den første avkjørselen. Veien opp mot Rabbekanten går tett forbi en hage, og selv om stien er åpen, ser inngangen ut som noe man burde ha fått muntlig tillatelse til under et familieselskap. To personer gikk inn, stoppet, leste pappbiten, gikk tre meter tilbake, leste den igjen og fortsatte med lavere stemme.

Nede ved Kysseskiltet er det motsatt. Der er alt offentlig på en måte som nesten kan bli for tydelig. Man står på utstilling for biler, ferjefolk, syklister og dem som egentlig bare skulle sjekke rutetabellen. I trykkende varme blir dette en praktisk ulempe. Folk tar kortere bilder. De peker mindre. De går fortere videre.

Elinor Postmyr, som Bakomberg Tidende møtte ved ferjeleiet onsdag, mener Kysseskiltet ikke er ferdig som samlingspunkt.

– Det er forskjell på utsikt og møteplass, sier hun.

Hun hadde satt handleposen i skyggen fra rutetabellen, som ikke var stor nok til hele posen.

– Der oppe ser du mer. Her nede ser du hvem som kommer. Det er ikke samme oppgave, sier Postmyr.

Det er et poeng flere forhold støtter. Kysseskiltet ligger fortsatt nærmest ferja, nærmest parkeringsplassene og nærmest den delen av bygda der folk kan late som et møte er tilfeldig. Rabbekanten krever en beslutning. Man går ikke dit ved en feil, med mindre man følger en pil ukritisk og har god tid.

Likevel har det nye utsiktspunktet allerede fått tegn på bruk. Stien har ferske spor i grusen. Ved benkene er gresset tråkket flatt i to halvsirkler, som om folk har stått og flyttet seg for å få med både fjorden og seg selv på samme bilde. Under den ytterste benken lå en serviett fra kiosken på kaia. Den var tørr, men hadde begynt å krølle seg i kanten.

Solrun Mørken avviser at målet er å tappe Kysseskiltet for folk.

– Jeg vil bare at ikke alle skal stå på samme flekk og si at det var trangt. Vi har mer fjell enn som så, sier hun.

Hun sier ideen kom etter flere varme dager der hun så besøkende gå fra ferja, stille seg ved skiltet, ta ett bilde og så trekke inn mot veggen på ferjebua for å finne skygge. Rabbekanten har ikke kiosk, toalett eller rekkverk. Det har heller ikke Kysseskiltet, bortsett fra at nærheten til alt annet kan gi en følelse av ordning.

Sikkerheten er foreløpig enkel. Det er ikke satt opp gjerde ved bergkanten. Solrun Mørken sier hun har valgt å plassere benkene et stykke fra kanten og at kartet ber folk «gå normalt». Den formuleringen har fått enkelte til å spørre hva som regnes som normalt på en utsiktsdag, men teksten står der fortsatt.

For besøkende gir valget noen små, konkrete følger. De som skal rekke ferja, bør ikke gå opp uten å se på klokka. De som vil ha bilde med skilt, må fortsatt ned til kaia. De som vil se bygda ovenfra, får nå et sted som ikke krever bil, men som krever at man tåler å komme litt varm fram.

For Kysseskiltet er situasjonen mer uavklart. Det er ikke dokumentert noen varig nedgang, bare et merkbart roligere mønster de siste dagene. Varmen kan ha flyttet folk midlertidig. Nyhetseffekten kan gå over. Eller så kan Bakomberg ha fått to steder å vise fram, og dermed også to steder å være litt uenig om.

Onsdag ettermiddag hang det en ny håndskrevet linje nederst på kartet ved ferjeleiet. «Kysseskiltet er fortsatt fint», sto det. Ingen hadde signert. Tusjen var mørkere enn Solruns, og papiret slo svakt mot oppslagstavla hver gang det kom trekk fra ferja.

Da klokka nærmet seg halv fire, kom to personer ned fra Rabbekanten med røde kinn og saktere gange enn da de gikk opp. De stoppet ved Kysseskiltet likevel. Den ene tok bilde av den andre. Så byttet de plass, slik folk gjør når de prøver å være rettferdige mot både utsikten og hverandre.

På benken ved ferjebua sto en kaffekopp igjen, lunken og alene, med lokket presset ned på skrå. Den hadde utsikt til begge retninger.

Kontakt redaksjonen: post@bakomberg.no