Ny hatt tok styring på ferjedekket

Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug sto midt på ferjedekket med ny hatt og begge hender oppå bremmen da skjørtet tok vind. Aslak Vassmo gikk fram og varslet forsiktig om at kjolen sto mer ope enn ønskelig. Brennhaug svarte at hu var kjent med forholdet, men at begge hender måtte brukes på hatten. Da Vassmo presiserte at det syntes ganske mye gammalt, kom svaret som nå har fått ferjemannskapet til å se på hodeplagg med ny respekt: «Min gode mann, alt der nede er over 75 år gammalt. Hatten kjøpte je i dag.»

Bakomberg Tidende kan etter samtaler med fire vitner, én ferjebillett med brett i hjørnet og en våt benk på styrbord side slå fast at hendelsen oppsto under ordinær overfart klokka 13.42 tirsdag, med avgang tre minutter etter at billettluka hadde fått igjen skyvelokket sitt for hardt.

Saken er blitt aktuell etter at Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker denne uka ba om en «nøktern gjennomgang av dekkskikk, vindprioritering og eventuell hattelagring ved persontransport over åpent vann». Velforeninga understreker at ingen har klaget, men at to personer har stått og ikke klaget ved kaffemaskina i til sammen 18 minutter.

Slik gikk det til

Overfarten det gjelder, var i utgangspunktet en helt vanlig tur over Bakomberg-sundet. Ferga gikk med seks biler, én moped som hostet etter egen overbevisning, to handlenett med purre og en stillhet som først bare var ferjestillhet.

Det blåste slik det ofte gjør ute på dekket når folk har betalt for å komma over, men likevel oppfører seg som om været er en personlig kommentar. Vinden kom skrått inn fra babord, tok tak i en løs ende på kjettingen ved landgangen og fikk den til å lage en lyd som Aslak Vassmo seinere beskrev som «itte direkte varsling, men heller itte hyggelig».

Gunvor Brennhaug hadde gått om bord som fotpassasjer fra Nedre-sida. Hu hadde vært innom Bakomberg sentrum tidligere på dagen og kjøpt en mørkeblå hatt med smal brem, tre små sting i pyntesømmen og en fjær som la seg flatt når noen sa kommune. Hatten var pakket ut før ferga la fra kai.

– En hatt skal sjå vann før den kommer hjem, sa Brennhaug til en kvinne ved rekkverket, ifølge redaksjonens notater.

Brennhaug er kjent i bygda som tidligere koransvarlig ved to julekonserter der mikrofonstativet pep mer enn tenoren, og som den som i 1998 fikk stoppet feil bruk av lånte kaketiner på bedehuset. Tilnavnet «Lånkelyd» kom etter en høstdag hu leverte tilbake en stige med mer lyd enn da hu lånte den. Hu mener sterkt at ting som er nykjøpt, skal få en ordentlig start.

På ferga tok hatten straks ansvar for saken.

Den lå ikke rolig på hodet. Den prøvde seg først bakover, så litt mot venstre, før den gjorde et kort løft klokka 13.47 og 22 sekunder, observert av en gutt i baksetet på en sølvgrå stasjonsvogn som samtidig mista en rosin ned i sikkerhetsbeltelåsen. Brennhaug reagerte raskt og la begge hender over bremmen.

– Det var korrekt håndtering av hatt, sier Aslak Vassmo. – Det vil je ha sagt. Je har sett folk miste caps i mindre vind og større sjølrespekt.

Vassmo er pensjonert materialforvalter fra gamle Bakomberg Samvirkelag og selvutnevnt observatør av ferjeorden etter at han en gang påpekte feil retning på en pall med mineralvann i 2007. Han står gjerne ved ting som kan bli noe. Denne dagen sto han omtrent ved redningskassa, med jakka kneppet opp fordi han «itte ville signalisere vinter før det var nødvendig».

Ifølge Vassmo var det først bare hatten som hadde avisverdi.

Så kom skjørtet.

Brennhaug bar et lyst sommerskjørt med mer vidde enn ferjedekket hadde beregnet for. Da ferga passerte midtstrøms, løftet vinden skjørtet i en bevegelse som flere vitner har omtalt som «brå, men itte aggressiv». En grønn plastpose under en bil fikk samtidig luft under seg og la seg mot et framhjul. Ingen sammenheng er fastslått.

På benken ved styrhuset satt Gunvor Brennhaug sin handlepose, med en kvittering fra hattekjøpet stukket nedi som et lite flagg for økonomisk alvor. Posen ble liggende. Hatten satt fortsatt på hodet, under to bestemte hender.

Det oppsto dermed en praktisk situasjon med tre mulige prioriteringer: hatt, skjørt eller verdig taushet.

Vassmo valgte varsel.

– Je ville itte væra frekk, sier han. – Det sa je au. Det er viktig å starte med egen begrensning når en går inn i andres tekstilforhold.

Han tok to skritt fram. Det første var bestemt, det andre mer forhandlende. Ifølge et vitne snudde han seg én gang mot styrhuset, ikke for å hente støtte, men for å undersøke om noen andre hadde tenkt å være voksen. Det hadde dom ikke.

– Frue, sa han, eller muligens «Gunvor», det er ulike oppfatninger om akkurat den tittelen. – Je vil itte virke frekk, men veit De at skjørtet blåser opp?

Brennhaug så ikke ned. Hu holdt blikket over sundet, der en måke sto stille i lufta på en måte som fikk den til å se kommunalt ansatt ut. Hu justerte tomlene på hattebremmen og svarte rolig.

– Ja, det veit je. Men je må ha begge hender for å holde hatten på plass.

Det kunne ha vært slutten på saken, dersom Vassmo hadde valgt å la prioriteringa ligge der den lå. Men han oppfattet svaret som en saklig åpning for utfyllende informasjon. Han er ikke ukjent med utfyllende informasjon. På Samvirkelaget var han mannen som kunne fortelle forskjell på «midlertidig utsolgt» og «står bak mjølsekkene, men ingen har bøyd seg».

– Men, sa Vassmo, og tok et halvt skritt til sida for ikke å stå midt i vinden sjøl. – De er uten truse, og alt vises når kjolen blåser.

Det ble stille på dekket på den måten det blir stille når ei ferje fortsatt lager alle lydene sine, men menneskene slutter å bidra. Kjettingen slo én gang i landgangsfestet. Mopedisten så ned på sin egen forgasser, uten at den trengte tilsyn akkurat da.

Brennhaug holdt fortsatt hatten.

Hu skal ha pustet inn, men ikke dramatisk. Mer som en som har tatt imot praktiske opplysninger før. Så snudde hu hodet så mye hatten tillot og så på Vassmo med det flere beskriver som et blikk «midt mellom takk og slutt».

– Min gode mann, sa hu. – Alt der nede er over 75 år gammalt. Hatten kjøpte je i dag.

Ferja fortsatte.

I ettertid er det særlig denne prioriteringa som har skapt lavmælt behandling i bygda. Ikke fordi noen er uenig i at klær bør ligge noenlunde, men fordi flere mener en ny hatt har en egen rettsstilling de første timene etter kjøp.

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker tok opp hendelsen under sitt ekstramøte i lokalet bak tidligere frysedisken, der det fortsatt lukter svak ertestuing når ovnen står på tre. Leder i velforeninga, Gunvor Brennhaug fratrådte naturlig nok under akkurat den delen av møtet som gjaldt henne sjøl, men ble stående innen hørehold ved døra fordi den knirker når den brukes som prinsipp.

Sakskartet hadde punkt 4b: «Ferjedekk, vind og prioritering av hodeplagg.» Vedlegget het «Hatt_ferje_endelig2», sjøl om ingen kunne redegjøre for endelig1.

– Vi driver itte sedelighetsarbeid, sa Aslak Vassmo, som var invitert inn for å forklare sin rolle. – Vi driver med varsel når forhold er synlige og kan misforstås som mangel på orientering.

Det ble spurt om ferga burde ha en egen hatteluke, eventuelt en krok ved billettbua for midlertidig sikring av hodeplagg i vind. Forslaget falt ikke, men ble lagt «bortpå bordet» etter at kasserer i velforeninga minnet om at kroker også kan brukes feil vei, og at det fører til skriv.

Skjema & Skuff Regnskap har, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, ikke hatt økonomisk ansvar for hatten, men innehaverens kontordør sto åpen da saken ble diskutert i gangen utenfor. Der lå en stiftemaskin, tre binders og en mandarin med ett hvitt trådverk hengende igjen. Ingen av delene hadde direkte med ferga å gjøre, men alle så ut som de ventet på avklaring.

Praktiske konsekvenser er foreløpig små, men merkbare. To faste ferjepassasjerer har begynt å holde én hånd ledig når dom går ut på dekket, uansett om dom har hatt eller ikke. Ferjemannskapet har drøftet om uttrykket «hold på hatten» bør sies med mindre rutine. En mann fra øvre sida skal ha latt sin gamle sixpence bli liggende i bilen under en overfart klokka 09.16, etter å ha sett på værretninga og mumlet «je har itte alder te detta».

Gunvor Brennhaug sjøl er lite rystet.

– Det var en ny hatt, sier hu til Bakomberg Tidende. – Den passa. Det gjør itte alt lenger. Da prioriterer en.

Hu viser fram hatten hjemme på kjøkkenet. Den ligger på voksduken ved siden av en brødkniv og en radio som bare tar inn værmelding når noen holder på antennen. Fjæra har reist seg igjen. Bremmen har et svakt merke etter tommelen på høyre side.

– Je kunne kjøpt en billigere, sier Brennhaug. – Men da hadde je kanskje sluppet den, og så hadde folk snakka om dét.

Aslak Vassmo fastholder at han gjorde rett i å si fra, sjøl om han nå er blitt sitert på ferjekaia av folk som later som dom spør om billettpriser.

– Je angrer itte på varselet, sier han. – Men je ser at informasjon kan komma i en rekkefølge der hatten alt har vunni.

Ferjeselskapet har ikke innført nye rutiner. En ansatt opplyser at vær, klær og hodeplagg fortsatt regnes som passasjerenes eget område, med mindre noe blåser i propellen eller legger seg over sikten. Hatter er ikke nevnt særskilt i dagens instruks, men en kulepenn er lagt oppå permen, «i tilfelle formulering».

På neste overfart sto Brennhaug igjen ute på dekket. Vinden var roligere, men hatten satt fortsatt under oppsyn. Vassmo holdt seg ved redningskassa og så på tauet som om tauet kunne få bruk for råd.

Da ferga la til, løftet Brennhaug én hånd fra bremmen for å ta handleposen. Hatten rørte seg ikke. Skjørtet hang der det skulle. På setet bak henne lå kvitteringa, tørr i øverste kant og brettet akkurat der prisen sto.

Hatten kom i land først.