Kysseskiltet speiler seg seks centimeter over brunsausen

En speiling av Kysseskiltet i kafévinduet på Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium har ført til ny vurdering av gardiner, blikkretning og ansvar ved ferjeleiet. Elinor Skavhaug presiserer at det itte er ei klage. Det er en vinkel.

Observasjonen vart gjort torsdag klokka 09.17 fra bordet nærmest sukkerdispenseren, opplyser Elinor Skavhaug, bygdas uoffisielle tolker av vinkler, pauser og tegn som andre kaller tilfeldigheter.

Ifølge Skavhaug vart Kysseskiltet ved ferjeleiet lesbart i ruta på Mellomrommet i 23 sekunder. Ordet «kyss» lå da omtrent seks centimeter over dagens brunsausmeny, sett fra stolen hennes og med det hu beskriver som 14 graders sideblikk.

Det er detta som nå gjør at en krøllete kvittering fra Mellomrommet har fått mer tyngde enn papiret var laga for.

– Je ber itte om rullegardin. Je ber om at dom ser det je ser, før dom itte ser det lenger, sier Skavhaug.

Kvitteringa viser, med blå kulepenn, et vindu, et skilt, fire antyda biler i ferjekø og ei pil merket «uheldig blikkretning». Pila går fra kafébordet, via ruta, innom Kysseskiltet og tilbake mot brunsausmenyen. På baksida står det «karbonade m/ertestuing» og tidspunktet 09.03.

Saka er aktuell fordi speilinga, etter Skavhaugs vurdering, kan forklare en ny type småforvirring ved ferjeleiet: folk ser mot kafévinduet når dom egentlig skal sjå mot skiltet, eller motsatt. Ingen har meldt om fare. Ingen har vøri nær ved å kjøre feil vei inn i noe som helst. Men to personer i ferjekø skal ha sett inn på menyen med et uttrykk Skavhaug mener var «praktisk usikkert».

– Det er itte trafikk. Det er blikk. Men blikk blir au ferdsel hvis dom får stå lenge nok, sier hu.

Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium ligger slik til at vinduet mot ferjeleiet tar inn både kø, skilt, himmel og litt av den grå veggen på venterommet. På klare formiddager kan ruta fungere som speil fra innsida, særlig for den som sitter med ryggen litt skakt mot disken og har kaffe i kopp nummer to.

Redaksjonen observerte torsdag formiddag at Kysseskiltet faktisk kunne anes i ruta når sola sto lavt nok og en person holdt hodet i omtrent samme høyde som Skavhaug. Speilinga var svak, men lesbar. Den kom og gikk med skydekket og med en hvit varebil som sto stille i 41 sekunder før ferja tok imot.

Det er uklart om varebilen bidro til refleksen eller bare sånn den sto.

Skavhaug har tidligere engasjert seg i oppslagstavla på butikken, som hu mente skapte feil køfølelse fordi den hang for bestemt. Den gangen endte saken med at tavla vart flytta 3,8 centimeter ned og litt til venstre. Ingen tok ansvar for «litt».

Nå mener hu at Mellomrommet bør forstå at et vindu itte bare er et hull med glass i.

– Vinduer er aldri nøytrale når det er kaffe på innsida. Folk sitter og trur dom slapper av, men ruta arbeider. Den henter inn ting utafra og legger dom oppå menyen. Da må noen væra våkne, sier Skavhaug.

Kaféen har ikke ønsket å gjøre stor sak av observasjonen, men opplyser at vinduet «er et vindu» og at speiling har forekommet før uten at det vart satt ned eget tiltak. Samtidig understrekes det fra disken at ingen ved Mellomrommet ønsker mer administrasjon ved ferjeleiet.

– Vi er for oversikt, men itte hvis det må lamineres, vart det sagt fra diskområdet mens kaffekanna vart satt tilbake på plata.

Det er den typen setning som i Bakomberg ofte betyr at saka ennå lever.

Den praktiske friksjonen oppsto da Skavhaug skulle vise observasjonen for en gjest ved nabobordet. Hu holdt kvitteringa opp mot vinduet, men papiret hadde krølla seg etter å ha liggi i jakkelomma og slo seg tilbake rundt pekefingeren hennes. Gjestens første tolkning var at hu ville reklamere på karbonaden.

Han nikka derfor alvorlig mot disken.

– Karbonaden var itte poenget, men det er klart den kom i vegen. Det er jo det vinkler gjør, sier Skavhaug.

Kvitteringa vart deretter lagt flat under sukkerdispenseren i fire minutter og 12 sekunder for å få igjen noe av dokumentverdien. Det hjalp noe på venstre hjørne. Høyre hjørne sto fortsatt opp som en liten takrenne.

Mellomrommet har foreløpig ikke beslutta gardiner. Et forslag som kom opp i løpet av formiddagen, var et hjemmelaga antirefleksforsøk med matpapir og to klesklyper festet øverst i ruta. Løsninga vart prøvd kort, ifølge folk som satt inne, og dempa speilinga av Kysseskiltet.

Den gjorde samtidig dagens brunsausmeny vanskeligere å lese innenfra.

Dermed oppsto en ny vurdering: Skal en kafé skjerme folk ute mot feil lesning inne, hvis det fører til at folk inne må lene seg fram for å lese hva dom allerede har bestilt?

Skavhaug mener spørsmålet er rimelig.

– Je seier itte at dom skal stenge ute verden. Je seier bære at verden itte må legge seg akkurat over sausen. Det er et lite krav, men det har retning, sier hu.

Kysseskiltet ved ferjeleiet har i flere år hatt en rolle som både ferdselsopplysning, møtepunkt og lavmælt sosial prøve. Det står der folk senker farten, ser etter ferja og later som dom itte ser hvem som vinker fra bilen bak. Skiltet er ikke stort, men det har ord som tåler dårlig å bli flytta rundt av glass.

Når ordet «kyss» speiler seg inn i en kafémeny, mener Skavhaug at det kan oppstå et mellomrom mellom beskjed og forventning. Hu peker særlig på situasjonen der en person i ferjekø ser skiltet i ruta og samtidig ser en kaffegjest inne som ser tilbake.

– Da kan begge tru at den andre har initiativ. Og det er der bygda blir sliten, sier hu.

Kaféen deler ikke nødvendigvis analysen, men avviser heller ikke at refleksen finnes. Det opplyses at bordet nærmest sukkerdispenseren kan få en liten prøvetid med justert stolretning, slik at gjester som ønsker å unngå Kysseskiltet i sidesynet, kan sitte tre centimeter mer mot disken.

Det blir i så fall ingen ny bordplan.

– Vi fløtter itte møbler for hver solstråle, men en stol kan stå litt annerledes uten at noen må skrive det på tavla, opplyser kaféen.

Skavhaug mener stolretning kan være et første steg, men ikke hele saken. Hu viser til at speilinga ikke bare rammer den som sitter inne. Den påvirker også det hu kaller «rommet mellom kafé og ferjeleie», altså området der folk er på vei, venter, leser skilt og samtidig vurderer om det er tid til kaffe før ferja.

Mellomrommet heter, etter hennes mening, ikke Mellomrommet uten grunn.

– Når du kaller deg Mellomrommet, må du tåle at noen ser på mellomrommet. Det er itte vondt ment. Det er navnet dom har valgt, sier hu.

Redaksjonen har sett kvitteringsskissen. Den er ikke en teknisk rapport. Den mangler målestokk, og ferjekøen er tegna som fire firkanter med forskjellig sinnelag. Likevel viser den tydelig hvor Skavhaug mener blikket glipper: fra bord, til rute, til skilt, til meny, og tilbake til en kopp som etter hvert blir kald.

Det dokumenterbare i saka er dermed begrensa, men konkret: ei kvittering, et vindu, et skilt, en observert refleks og et forslag om matpapir som nesten virka. I tillegg kommer uenigheten om hvorvidt fravær av gardin kan kalles passiv medvirkning til optisk uklarhet.

Ingen av partene bruker ordet ansvar på den tunge måten. Skavhaug sier «ta ansvar for vinkelen». Kaféen sier «sjå litt på ruta». Begge deler kan bety alt fra gardin til ingenting.

For ferjekøen får saka trolig små praktiske følger. Folk kan fortsatt stille seg opp som før. Kysseskiltet står der det står. Kaféen holder åpent som vanlig, og brunsausmenyen skal fortsatt være synlig fra innsida, med mindre matpapirforsøket blir tatt fram igjen i sol fra nordøst.

Det som er uavklart, er om Mellomrommet vil innføre en fast rutine for å sjekke refleks ved formiddagslys. Skavhaug har foreslått at noen setter seg ved sukkerdispenserbordet klokka 09.15 «på dager med blank himmel og litt for tydelig skilt». Kaféen har foreløpig ikke sagt ja til en slik ordning.

– Vi kan sjå ut av vinduet. Det gjør vi alt, vart det sagt fra disken.

Skavhaug nikka til det, men ikke helt ferdig.

– Å sjå ut er en ting. Å sjå hva som kommer inn igjen, det er noe anna, sa hu, og dro kvitteringa varsomt løs fra undersida av sukkerdispenseren.

Da redaksjonen forlot Mellomrommet, lå papiret fortsatt på bordet, litt flatere enn før. Pila med «uheldig blikkretning» var synlig under plastkanten på sukkerdispenseren, mens Kysseskiltet sto ute ved ferjeleiet og venta på neste solglimt.