Glasskår funnet på beinvegen ved Gamle Melkebrua

BAKOMBERG: Den skiltede beinvegen fra Gamle Melkebrua ved Svingstadbekken og opp til baksida av Nattlokket Suppestue & Formiddagskafé ble tirsdag morgen registrert med 17 synlige glasskår, fem plastbiter, to kapsler og en hygienisk artikkel som først ble omtalt med hele navnet etter klokka 09.42.

Det var det grønne plastbegeret uten bunn som fikk mest oppmerksomhet.

Begeret lå 31 centimeter fra det mest brukte tråkket, målt med tommestokk og en viss tvil rundt hvor tråkket egentlig begynner. Da redaksjonen kom til stedet 08.56, lå det med åpningen mot været. Ved ny kontroll 09.42 hadde det fløtte seg 68 centimeter i trekken og lagt seg med åpningen ned, som om det hadde tatt stilling.

Saken er liten, men praktisk. Beinvegen brukes av folk som skal fra brua og bortpå formiddagskaffe, suppe, bakerste inngang eller bare snarere forbi. Den er skiltet. Den er kort. Den skal væra en trivelig passasje gjennom et litt bortgjemt hjørne av Bakomberg.

Nå knaser det enkelte steder.

– Detta er itte farlig på krigsnivå, men det er nok te at en sko sier ifrå, sier Olava Nøkkeldal, sjølutnevnt nøkkel- og snarvegansvarlig i Bakomberg.

Nøkkeldal er kjent for å ha låst opp feil bod under sankthans i 2019, en hendelse som fortsatt nevnes når noen tar fram systemnøkler i mer enn tre sekunder. Hu mener alle beinveger bør ha en tydelig slutt, helst en som ikke ender i uavklart grus, rips og glass.

Tirsdag hadde hu med seg vedhansker, en gul tommestokk, notatblokk fra et kurs om låsrutiner og en halvfull kaffekopp fra Nattlokket. Koppen ble først brukt som referansepunkt ved opptellinga, men måtte flyttes da en forbipasserende mente den kunne bli tatt med i funnlista.

– Det er forskjell på avfall og aktiv kaffe, sa Nøkkeldal, og satte koppen på benken med håndtaket vendt mot nord.

Beinvegen er målt til 43,8 meter etter Nøkkeldals egen skrittlengde, som hu beskriver som «middels kommunal». Strekningen går fra plankekanten ved Gamle Melkebrua, langs gjerdet ved hagelagets innerste ripsbusk, forbi en skjev flekk med grus og opp til bakdøra på Nattlokket.

Det er ingen stor ferdselsåre. Men den er nok til at folk har vaner.

Ved 09.03 kom to personer nedover med handlepose og så ned hele vegen. Ved 09.07 stanset en mann i caps, løftet den ene skoen, kikket under og gikk videre uten å si noe. Ved 09.11 kom ei dame med stav, valgte ytterkant og uttalte at «detta har vøri penere», uten å bli stående.

Det er så langt ikke kjent hvem som har lagt igjen glasskåra, plastbitene, kapslene eller den hygieniske artikkelen. Ingen av de spurte ønsker å peke på bestemte personer, grupper, tidspunkt eller kveldsbevegelser. Flere peker likevel på at snarvegen brukes også etter stengetid.

Det gjør saken stillere, men ikke mindre full av meninger.

Nattlokket Suppestue & Formiddagskafé ønsker fortsatt gjester velkommen inn bakvegen. Det er praktisk for dem som kommer fra brua, og særlig for dom som mener hoveddøra er for langt unna når det er ertesuppe. Samtidig vil kafeen helst slippe at folk kommer inn med små knaselyder under skoa.

På innsida av bakdøra står det ei gummimatte med tre tydelige glassprikker i øverste høyre felt. Ingen ved Nattlokket vil kalle det bevis, men matta ble pekt på to ganger.

– Vi er glade i trafikk, men det er forskjell på trafikk og tilførsel, ble det sagt bak disken mens ei suppeøse ble lagt hardere ned enn nødvendig.

Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser har også merket seg utviklinga. Hagelaget har et smalt bed langs gjerdet, og innerst står ripsbuska som Oddrun Fagerli mener har fått ufortjent mye skyld for at ting samler seg i kroken.

Fagerli er hagelagsdrivkraft, bærer lommesaks i veska og huskes fortsatt for tulipanstriden ved bedehusgjerdet, der hu målte avstand mellom løk med et gammelt medlemskort. Hu har en sterk oppfatning om plast og stauder.

– Plast skal itte ligge nærmere enn to meter fra ei staude med sjølrespekt. Men visne blad og to jordklumper, det er bygdepreg. Det må folk tåle uten å rope forsøpling, sier Fagerli.

Hu står ved gjerdet med foten plantet akkurat der plastbegeret stanser etter et nytt lite rykk i vinden. Begeret kommer skrapende bortover grusen, tre korte bevegelser, før det legger seg inntil skoen hennes.

– Sjå der. Den prøver å komma inn i hagelaget, sier hu.

Fagerli vil ikke ha hele passasjen rydda så hardt at den mister preg. Hu er for opprydding av glass, kapsler og plast, men mener gamle rakler, litt løv og jord ikke må behandles som en kommunal feil.

– Hvis alt skal væra reint som et venterom, kan dom asfaltere sjela med det samme, sier hu, før hu presiserer at hu ikke har bedt om asfalt.

Nøkkeldal er enig i at det må gå an å ha litt natur i kanten. Men hu mener skår har en annen status enn blader.

– Blad kan en sparke bort og angre litt etterpå. Glass går inn i såla og blir med inn der folk har vaffel, sier hu.

Opptellinga tirsdag ble gjort i to runder. Første runde varte fra 08.56 til 09.13. Nøkkeldal telte synlige glasskår med vedhansker, noe som viste seg å være vanskelig når skåra var små og hanskene hadde samme presisjon som en vedkubbe. Det ble derfor innført peking med tommestokk.

Fagerli førte delvis kontrolltelling, men nektet å ta med to jordklumper på lista. Dom ble notert i margen som «naturlig forekomst, ikke punkt».

Snublepotensialet ble av Nøkkeldal satt til 0,4 meter ved venstre kant sett fra brua. Målet gjelder området der grusen heller litt ut, og der en kapsel lå med taggene opp. Kapselen er ikke vurdert som stor nok til å stanse ferdsel, men stor nok til å irritere en lett sommersko.

– Folk går og ser på Nattlokket-skiltet, itte på bakken. Da får bakken oppdraget aleine, sier Nøkkeldal.

For å løse problemet foreslo hu en enkel innretning hu kaller skårkam: et gammalt rivehode festet på et kosteskaft med to strips og en lapp der det står «DRA, IKKE SPA». Prøvebruk ble gjennomført klokka 09.28 over en strekning på 1,6 meter.

Resultatet var blandet.

Skårkammen tok med seg tre bjørkerakler, en flat pommes frites av eldre dato og en plastbit som allerede lå synlig. Den tok ikke glasskåret Nøkkeldal hadde siktet på. Det ble liggende igjen og blinke kort da sola kom gjennom skydekket.

– Teknisk sett virker den nesten, sa Nøkkeldal.

Fagerli var mer for en bøtte med hansker og en tydelig rutine, men advarte mot at en bøtte kan bli stående som «nytt møbel» dersom ingen eier den. Hu foreslo at bøtta i så fall må ha lokk, navn og et sted å bo.

Det er foreløpig ikke avgjort hvem som skal rydde, hvor ofte det skal skje, eller om beinvegen skal få et eget ettersynspunkt i noen form for protokoll. Det finnes heller ingen plan for skilt utover det skiltet som allerede viser at dette faktisk er en snarveg.

Nattlokket vil se over bakmatta og feie trappa før lunsjrushet. Hagelaget vil fjerne plast fra bedkanten, men lar blad ligge. Nøkkeldal sier hu kommer til å gå strekningen igjen «når det passer med nøklene», tidligst torsdag og seinest før noen begynner å kalle detta en ordning.

I mellomtida går folk der som før, men litt saktere. Noen legger steget nærmere gjerdet. Andre velger den lille buen utenom grusflekken og later som det var slik dom alltid gikk.

Ved 10.06 ligger det grønne plastbegeret fortsatt ved kanten av tråkket. Åpningen vender ned. Bunnen mangler. Det ser ikke ut som det venter på noen.