Emit-brikke avgjorde svensk elitesprint ved Gamle Melkebrua

GAMLE MELKEBRUA: Den svenske arrangørgruppa kom te Bakomberg med en enkel tanke: Elitesprint i orientering skulle bli mindre stressende hvis løperen fikk starte der han var mest avslappa. Søndag formiddag endte forsøket med at målstreken, tidtakinga og premieutdelinga ble flytta te samme sted som heimeløperen alt sto, ved Gamle Melkebrua.

Dermed ble den planlagte publikumsdemonstrasjonen på urban sprint avgjort før første ordinære start. Emit-brikka pep 11 sekunder før starttid, og resultatlista fikk foreløpig filnavn `Sprint_Bakomberg_endelig_rolig_3` før noen hadde bestemt om det var slutt, pause eller bare veldig god deltakerflyt.

Bakomberg Tidende observerte at første svenske beslutning ble tatt klokka 10.07, etter fire nikkinger og én såpass lang stillhet at ingen ville væra den som virka negativ. Da var startposten, en rød og hvit orienteringspost teipet fast på ei trafikkjegle, allerede plassert ved Gamle Melkebrua ved Svingstadbekken.

Brua var valgt fordi den er lett å forklare for publikum, vanskelig å miste av syne og akkurat bred nok te at to personer kan passere hverandre mens begge later som dom ikke står i veien.

Ville vise trygg sprint

Det svenske arrangørlaget hadde invitert lokale frivillige, skoleungdom og tre løpere med forskjellig alvor i blikket for å vise hvordan elitesprint kan gjøres mer åpen, varm og rolig for folk som ellers syns kart, brikker og raske sko blir litt mye på én gang.

Prinsippet dom presenterte, var kalt flytpunkt. Start og mål kunne etter behov justeres slik at løperne ikke opplevde unødig praktisk motstand før dom hadde fått vist fram idrettsgleden. Systemet besto av to flyttbare poster, ei tidtakerklokke med stor skjerm og en funksjonær med en plastmappe som ble holdt tett inntil brystet når spørsmålene ble konkrete.

– Vi ønsker at løperen skal kjenne seg heime i løypa, sa en av de svenske arrangørene, høflig og stødig, mens han pekte på brua med hele hånda. – Særlig når løperen faktisk er heime.

Heimeløperen i søndagens demonstrasjon, en lokal sprintløper med barndomsminner fra både brua, bekken og snarveien bak det gamle bakeriet, sto da allerede ved startposten. Han hadde ikke varma opp mer enn nødvendig. Det var det flere som la merke te, men ingen skreiv det ned før etterpå.

– Han står jo rolig, sa en svensk funksjonær.

Det ble oppfatta som positivt.

Løypa skulle komme løperen i møte

Den opprinnelige løypa skulle gå fra brua, opp rådhustrappa, rundt bjørka ved serviceinngangen, ned forbi Svingstadbekken og tilbake langs grusgangen der folk vanligvis går når dom ikke vil møte noen ved rundkjøringa. Løperne skulle starte enkeltvis, stemple på postene og komme i mål ved brua, mens publikum kunne se både start, mellompassering og minst ett ansiktsuttrykk som viste konkurranse.

Så oppsto spørsmålet om heimeløperfordel.

Arrangørene mente den lokale løperen hadde en naturlig trygghet i terrenget. Den burde, etter deres vurdering, ikke undertrykkes av en for rigid startplassering. Hvis hele poenget med en publikumsvennlig elitesprint var å senke terskelen, måtte terskelen senkes der løperen faktisk sto.

Dermed ble startposten løfta forsiktig av trafikkjegla, båret i høytidelig joggefart seks skritt nærmere brurekkverket og satt ned att på grusen. Heimeløperen fulgte ikke etter. Han sto alt der.

– Teknisk sett har han vunni før han har begynt, men det er jo òg ei form for flyt, sa Elinor Postmyr, som var bedt om å bistå med lokal kartkontroll fordi hu etter sigende vet hvilken snarvei som bare ser kort ut når voksne har dårlig tid.

Elinor sto med mobilnotater åpne og ørepropper uten lyd. Hu hadde tegna inn tre mulige ruter og én rute ingen voksne ville innrømme at dom brukte. Den siste var raskest, men gikk bak en hekk der det lå en halv hagehanske på en stein. Den observasjonen ble ikke brukt i løypegjennomgangen.

Målstreken måtte være like omsorgsfull

Da startposten var flytta te løperens roligste punkt, oppsto neste praktiske spørsmål: Hvis starten skulle være der løperen var mest klar, burde ikke målgang også være der løperen kom te å føle seg mest ferdig?

Det var her demonstrasjonen skifta karakter fra idrett til metode.

En svensk funksjonær holdt tidtakerklokka over hodet for å få bedre signal. Den så ut som ei lita værobservasjon med batteri. En annen tok tak i målposten og bar den mot rådhustrappa, før han snudde halvveis fordi heimeløperen hadde vendt blikket mot brua og dermed, etter systemets egen logikk, tydeligvis hadde mer avslutningsfølelse der.

Startposten ble så båret tilbake. Målposten fulgte etter. Trafikkjegla ble stående igjen et øyeblikk, ensom og viktig, før noen huska at publikum trengte noe å se på.

Klokka 10.07 pluss «følelse av framdrift», som det seinere ble sagt, pep Emit-brikka. Den lå da oppå startposten fordi en funksjonær hadde lagt den fra seg på riktig sted mens han skulle forklare hvorfor riktig sted ikke nødvendigvis var samme sted som for fem minutter sia.

Det ga registrert målgang.

– Vi må skille mellom fysisk bevegelse og idrettslig nærvær, sa arrangøren, fortsatt rolig. – Han har vært svært nærværende.

Mildrid Klyvnes, arkivmedarbeider i kommunens servicetorg og deltids referatskriver for åpne møter, tok da ett skritt fram. Det gjorde hu ikke fort, men bestemt nok te at to personer slutta å småjogge.

– Hvis vi skal være pirkete, og det skal vi jo, trenger detta en dato som tåler å bli funni att, sa Mildrid.

Hu foreslo at resultatet inntil videre kunne arkiveres som «midlertidig idrettslig nærvær». Ikke fordi hu var uenig i metoden, presiserte hu, men fordi metoder som flytter seg må ha et fast sted i ettertid.

Lete- og Finneforeningen ville finne løypa først

Bakomberg Lete- og Finneforening hadde tatt på seg postvaktansvar for dagen. Foreningen, som vanligvis organiserer søk etter votter, nøkler og ting folk har lagt «lurt», stilte med tre frivillige, to refleksvester og en funnliste som noen hadde brukt baksida av.

Dom mente løypa burde kunne finnes før den kunne vinnes.

– Vi er itte imot elite, sa en av foreningens postvakter. – Men hvis posten kommer gående mot oss, må vi vite om vi har funni den eller om den har meldt seg sjøl.

Det ble ikke levert formell klage. Likevel ble tre personer stående ved brua i 18 minutter og si at detta sikkert var bra for rekrutteringa. Den ene hadde hendene på ryggen hele tida. Den andre nikka bare når noen andre hadde sagt ferdig setninga. Den tredje spurte om løypa var åpen for publikum etterpå, men bare hvis den kom tilbake.

Kantkneika Sortering & Siste Sjanse tilbød på sin side å hjelpe arrangørene med å sortere deltakerne før start. Forslaget var å dele dem i grønn, gul og «tja» etter hvor startklare dom så ut.

Det skapte ei kort, men merkbar friksjon.

– Idrett blir itte ryddigere av at noen får tusj for tidlig, sa Mildrid.

Kantkneika trakk da forslaget tilbake, men lot tre tomme plastkasser stå ved brua «i tilfelle etterarbeid». En av kassene hadde merket «premiesløyfer, usikker», noe som seinere gjorde premieutdelinga mer effektiv enn ønskelig.

Snarveien ble lengre da den ble offisiell

Elinor Postmyr tok etter hvert fram sitt håndtegnede kart over Bakombergs postkasser, snarveier og halvoffentlige sitteplasser. Hu pekte på traséen svenskene hadde valgt for å gjøre løpet lett å forstå.

– Hvis vi skal være pinlig nøyaktige, er korteste vei gjennom Bakomberg ofte den voksne folk nekter å bruke, sa hu.

Ifølge Elinor ville den opprinnelige snarveien spart løperne for både rådhustrappa og bjørka. Men da arrangørene gjorde snarveien offisiell, måtte den merkes, forklares og ledes innom publikumsområdet. Dermed ble den lengre enn hovedløypa.

Dette ble tatt som et tegn på at systemet fungerte.

– En snarvei som er offisiell, må være inkluderende, svarte arrangøren.

Løperne fikk beskjed om å varme opp rundt bjørka ved serviceinngangen. Etter tredje runde spurte en av dom om det nå var snakk om oppvarming, konkurranse eller venting. Svaret var at det foreløpig var «forberedende forflytning uten resultatkrav».

Bjørka sto uanfekta. Den hadde et gammalt strips rundt stammen og et blad som hang så stille at det virka kommunalt.

Vinneren sto korrekt

Da alle postene til slutt var samla ved brua, oppsto det uunngåelige spørsmålet om hvem som hadde vunni. Den lokale løperen hadde ikke løpt løypa, men hadde vært til stede ved både start, mål og tidtaking. De andre løperne hadde varma opp, fulgt instruksjoner og vist vilje te å konkurrere, men uten å være like riktig plassert da brikka pep.

Arrangørene samlet seg i en halvsirkel. Det ble nikka tre ganger. Den fjerde nikkinga kom fra en publikummer som bare skulle se om bekken hadde gått over steinen.

Resultatet ble stående: Heimeløperen vant demonstrasjonssprinten på rolig plassering.

– Han har levert på premisset, sa arrangøren. – Vi ville redusere stress, og han har ikke skapt noe.

Premieutdelinga foregikk ved trafikkjegla, som nå hadde fått både startpost og målpost teipet fast. En premiesløyfe fra Kantkneikas usikre kasse ble lagt over armen på vinneren. Han takka kort, sa at han gjerne skulle ha løpt også, og spurte om det var lov å ta en runde etterpå.

Det måtte avklares.

Mildrid noterte at eventuell etterløping ikke kunne påvirke resultatet, men kunne legges som vedlegg dersom den ble gjennomført samme dag og med samme brikke.

– Ellers får vi to hendelser som later som dom er ett løp, sa hu.

Må hente målstreken tilbake

Ved 11-tida begynte arrangørene å pakke sammen flytpunkt-systemet. Det tok lenger tid enn beregnet, fordi ingen var helt sikre på om målstreken fortsatt var målstreken når den ble båret tilbake te start.

Lete- og Finneforeningen tilbød å føre målstreken som funnet gjenstand. Svenskene takka pent nei, men tok imot råd om å holde startpost og målpost hver for seg i bilen.

– Dom har lett for å påvirke hverandre, sa en postvakt.

Det er ikke avklart om Bakomberg får besøk av samme arrangørlag neste år. Arrangørene sa at dom hadde lært mye om lokal forankring, særlig at ro kan være vanskelig å flytte uten at den legger igjen spor.

Elinor hadde på det tidspunktet notert at snarveien bak bakeriet fortsatt var raskest, men bare hvis ingen hadde møte om den først. Mildrid la resultatlista i plastmappe med dato, klokkeslett og merknad om at målgang var registrert før start «etter svensk metode, foreløpig forstått».

Ved Gamle Melkebrua lå det att litt teip på trafikkjegla og et svakt merke i grusen der startposten hadde stått, flytta seg og stått att. Den svenske funksjonæren som skulle hente målstreken tilbake te start, gikk mot bilen med Emit-brikka i jakkelomma.

Den pep fortsatt lavt hver gang han stoppa opp.