Elinor mangler papiraviser til to papegøyer

Elinor Postmyr har ikke bedt om bøker, ukeblad eller reklameinnstikk. Hun ber om gamle papiraviser. To papegøyer hjemme hos henne bruker dem raskere enn bygda nå leser dem på papir.

Bakomberg har denne uka fått en ny og nokså konkret mangelvare: rene, tørre papiraviser som allerede er lest.

Årsaken står ikke i noe kommunalt vedtak, men på en håndskrevet lapp som mandag formiddag hang litt skjevt ved oppslagstavla ved posthyllene. Lappen var festet med to tegnestifter, hvorav den ene hadde gitt seg i høyre hjørne slik at ordet «papegøyer» blafret hver gang ytterdøra gikk opp.

«Gamle papiraviser ønskes. Ikke glanset reklame. Ikke vått. Ikke sett sekker bak Herredshuset uten avtale. Hilsen Elinor», sto det.

Bak lappen ligger et hverdagsproblem som har vokst med stille fart. Elinor Postmyr har to papegøyer hjemme. Hun opplyser at avisene brukes i bunnen av bur og på et avgrenset område der fuglene oppholder seg, både for renhold og fordi papiret rives, flyttes og undersøkes gjennom dagen.

– Det er ikke fordi de følger med på kommunestyret, sier Postmyr. – De bruker avisa på sin måte. Den må bare være tørr og uten alt det blanke som løsner i rare flak.

Hun står ved kjøkkenbordet med en bunke på sju aviser foran seg. Bunken ser først brukbar ut. Ved nærmere ettersyn består to av dem av tilbudsaviser, én er et sommerbilag med tykk lakk på forsiden, og én har vært fuktig nederst, trolig etter en tur i garasje eller bod.

– Det går mer enn folk tror. Før kunne jeg spørre tre naboer, og så var det i orden. Nå leser de på telefon, og telefonen hjelper lite når den skal ligge i bunnen av buret, sier hun.

Saken er blitt aktuell etter at Postmyr de siste ukene har fått færre aviser fra faste givere. Flere har sagt opp papirabonnement, andre leverer rett til retur, og noen har begynt å spare avisa til opptenning. Samtidig har en utydelig leveringsvei gjort at Returbenken bak Herredshuset onsdag morgen hadde fått en uventet rolle som papirterminal.

På benken lå det da Bakomberg Tidende var innom, en plastpose med tre aviser, to reklamebunter, et vått kryssordblad, en halv katalog for hagemøbler og en konvolutt med navnet til en person som ikke er Elinor. Posen hadde åpnet seg i vinden. Det øverste arket slo mot benkeryggen med en lyd som minnet om dårlig samvittighet i tynn plast.

Returbenken bak Herredshuset er fra før et sted med bredere praksis enn skriftlig mandat. Den brukes til bøker, stiklinger, tomme syltetøyglass, av og til en enslig kaffekopp som noen mener bør finne et nytt hjem. Benken er ikke en avfallsstasjon, men den har i perioder båret seg som en.

Postmyr sier hun ikke ønsker at avisønsket skal gjøre benken til et mellomlager for alt som rasler.

– Jeg er takknemlig, men jeg vil ikke at folk skal rydde bilen sin der og tenke at fuglene tar resten. De tar ikke vått papir. De tar ikke reklame med blank overflate. Og de har ikke bruk for kataloger over grillutstyr, sier hun.

Hun har heller ikke bedt noen sette papirsekker åpent bak Herredshuset. Det kom likevel en sekk tirsdag kveld, opplyser hun. Sekken var knyttet med blått snøre og sto under takutstikket, men vinden hadde dreid, og regnet hadde funnet den nederste halvdelen.

– Da har noen båret noe de mente godt med, og så må jeg bære det videre til retur. Det er den delen jeg prøver å unngå, sier Postmyr.

Den praktiske forskjellen hun ber bygda merke seg, er liten, men avgjørende: En ren papiravis kan brukes før den blir avfall. En våt bunke bak Herredshuset er allerede avfall, og da har den bare fått en omvei.

I Bakomberg har papiravisa lenge hatt flere liv. Først ved frokostbord, deretter som underlag ved maling, vedovn, potetopptak eller fiskeslo. Hos Postmyr har den altså fått enda en bruk, med mer nebbarbeid enn korrektur. Men overgangen til nettavis har gjort tilgangen mindre forutsigbar.

– Jeg unner folk å lese hvordan de vil. Det er ikke en kampanje mot skjerm. Jeg trenger bare et jevnt tilsig av noe som før lå i gangen hos alle, sier hun.

Hun har forsøkt å spørre enkeltpersoner direkte. Det fungerer best, men det er sårbart når folk er bortreist, rydder før helga eller har lagt avisa nederst i papirdunken sammen med melkekartonger og kvitteringer. Avisen må være ren nok til å brukes inne hos dyr, understreker hun.

Postmyr ber derfor om en enkel ordning: Folk som har papiraviser til overs, kan ta kontakt med henne først. Hun kan hente mindre bunker etter avtale, eller avtale et tørt leveringspunkt. Telefonnummeret står på lappen ved posthyllene, men hun ønsker ikke at nummeret trykkes før hun ser om ordningen lar seg håndtere.

– Jeg vil gjerne slippe at det ringer klokka halv elleve om kvelden fordi noen har funnet en bunke fra 2019 i uthuset. Den er sikkert interessant, men jeg trenger å vite om den er tørr, sier hun.

Det har allerede kommet respons. En eldre abonnent skal ifølge Postmyr ha lovet tirsdags- og fredagsavisene, men ikke søndagsavisa, fordi den brukes under støvlene i gangen. En annen hadde bare digitale utgaver, men tilbød en pappeske. Den takket Postmyr nei til.

– Eske er ikke avis, sier hun kort.

Ved Returbenken er det nå hengt opp en ny beskjed, skrevet med mørk tusj på hvitt ark og tapet på innsiden av benkeryggen. Den presiserer at benken ikke er fast mottak for papegøyepapir. Beskjeden er ikke lang, men har den bestemte tonen som oppstår når et lite fellesområde har vært i bruk av for mange gode hensikter samtidig.

«Aviser til Elinor: Avtal direkte. Ikke sett sekker her. Vått papir fjernes av den som satte det fra seg», står det.

Den siste setningen er understreket én gang.

Friksjonen er ikke stor, men den er synlig. Onsdag formiddag stoppet tre personer ved benken. Én leste lappen og nikket. Én løftet på plastposen, så på hagemøbelkatalogen og la den ned igjen. Den tredje sa at hun hadde to aviser i bilen, men ikke visste om de var «for blanke». Etter litt gransking ble de tatt med videre, foreløpig underkjent av tvilen.

Postmyr mener det er bedre at folk spør en gang for mye enn at Returbenken fylles opp.

– Jeg vil ikke være streng. Jeg prøver bare å være tydelig før dette blir en vane. Vaner i Bakomberg setter seg fortere enn maling på rått treverk, sier hun.

For henne handler dette også om renhold. Avisene skiftes ofte, og de må kunne legges inn uten at hun først må tørke dem på vaskerommet eller plukke ut glanset reklame. Hun sier fuglene har papir som en del av et opplegg hun følger hjemme, men ønsker ikke å gjøre dyreholdet til offentlig samtale utover behovet for aviser.

– De har det de skal ha. Nå mangler de bare det bygda pleide å ha for mye av, sier hun.

Bakomberg Tidende har ikke navngitt fuglene, etter ønske fra eier. Postmyr sier de uansett ikke skiller mellom lokalstoff og riksstoff når papiret først ligger der.

– De har ingen politisk preferanse jeg vil stå inne for, sier hun.

Det er likevel ikke alle aviser som egner seg. Postmyr ber om vanlige papiraviser, helst uten plast, uten matrester og uten at de har ligget ute. Reklameinnstikk med glanset papir kan leveres til ordinær retur, ikke til papegøyene. Det samme gjelder magasiner, kataloger, gamle skolepermer og løse ark med personopplysninger.

Den siste kategorien nevner hun fordi hun allerede har fått en bunke der et kontoutdrag lå mellom to sportsseksjoner.

– Jeg vil ikke vite hva folk betaler i forsikring. Papegøyene har heller ikke bedt om det, sier hun.

For de som fortsatt får papiravis, er konsekvensen enkel: Legg avisa til side hvis den er ren og tørr, og avtal levering før bunken blir stor nok til å få egen tyngde. For de som ikke får papiravis, er det ingenting å gjøre, og Postmyr ber dem ikke kjøpe avisa bare for fuglenes skyld.

– Det ville blitt et rart abonnement, sier hun.

Saken berører også en liten grense i bygdas gjenbrukskultur. Mange vil gjerne gi bort før de kaster. Det er en god impuls. Men ved Returbenken har impulsen ofte trengt en blyantstrek rundt seg. Når alt kan være nyttig for noen, må noen likevel si hva som faktisk er nyttig akkurat nå.

Onsdag ettermiddag var plastposen med vått papir fjernet fra benken. Igjen lå to krimbøker, en potte uten plante og lappen om avisene. Teipen i øverste venstre hjørne hadde begynt å slippe. Vinden kom ned langs Herredshusveggen, tok tak i arket og løftet det akkurat nok til at ordet «tørr» ble synlig før det la seg flatt igjen.

Kontakt redaksjonen: post@bakomberg.no

Fritt tolket etter: Fra NRK Østfold: Arian og Aragon er avhengig av papiraviser (nytt vindu)