Bytta bylivet med småbruk: trillebåra styrer litt sjøl

Småbruket ovafor Pumpehuset er i drift igjen etter flere år med mest gras, hengsler og forsiktige antakelser. Nå har et bypar flytta inn, ei geit har fått feil serveringsside, og ei blå trillebår står midt på tunet som et spørsmål ingen helt får parkert.

Innflyttinga blir lokalt omtalt som gjennomført torsdag klokka 14.37, etter at den første kaffekoppen var satt ned på en stubbe ved låveveggen. Det er ikke ført offentlig protokoll over tidspunktet, men tre personer på Kaffekroken ved Pumpehuset har uavhengig av hverandre sagt at det var «rett etter at mjølkebilen hadde vøri der, men før noen rakk å si noe om drenering».

Det nye paret, Marius Rønningsveen og Elin Vesterli, har flytta fra leilighet i byen til det lille småbruket ovafor Pumpehuset. Dom har tatt over en låve med tung dør, et våningshus med to kalde rom, en potetåker som foreløpig er mer plan enn avling, og ei geit som ifølge flere observasjoner har skjønt saken raskere enn folk.

Nyhetsleddet er enkelt, men har fått hjul: Småbruket er faktisk i drift. Det betyr at biler bremser litt mer ved avkjøringa, folk ved Kaffekroken har fått et nytt punkt å peke mot med kaffeskje, og naboer som egentlig bare skulle ønske velkommen, har begynt å bære ved på eget initiativ.

Det er trivelig, sier alle. Det er også litt mye.

– Det er klart vi syns det er fint at det kommer folk, sier Laila Stemland, sjølutnevnt småbrukskontakt for øvre del av bakken og kjent i bygda for å ha organisert brøytekantene etter fargeforskjell vinteren 2019. – Men et tun må ha system. Du kan itte ha bøtter på vandring. Da blir det etter hvert mer følelse enn gårdsdrift.

Stemland har allerede vært innom småbruket tre ganger, hvorav én gang med vater og én gang med en gul bøtte hu mente kunne «bli fast, hvis dom ville høre etter uten å føle seg overkjørt». Hu understreker at hu ikke bestemmer noe.

– Nei nei. Je bare ser hvor ting bør stå, sier hu.

Den mest synlige gjenstanden i saken er likevel ei blå trillebår med skeiv framhjulsbolt. Den fulgte med småbruket, sto først bak en vedstabel, og har nå blitt brukt til ved, jord, naboformidling og én sekk kraftfôr som ingen helt vil vedkjenne seg. Ved belastning over 17 kilo trekker den svakt mot venstre. Dette har gitt en liten jordvoll ved ripsbuskene, 43 centimeter fra der Elin Vesterli hadde tenkt at det skulle være flatt.

– Den går dit den har erfaring, sa Marius Rønningsveen, ifølge en nabo som sto nær nok til å høre, men ikke så nær at det ble hjelp.

Rønningsveen og Vesterli har ikke angra på flyttinga, får Bakomberg Tidende opplyst. Dom ønsket mer plass, mindre trafikk og noe å bruke henda på som ikke var tastatur. Det har dom fått. Fredag morgen brukte paret 26 minutter på å få opp låvedøra første gang. Lørdag brukte dom 18 minutter etter at noen hadde sagt at døra «skal løftes litt mens du later som du itte er sint».

Søndag var dom nede på 11 minutter og 40 sekunder, men da hadde geita gått inn først.

På Kaffekroken ved Pumpehuset har tilflyttinga ført til merkbar bevegelse. Ikke kø, ifølge innehaverens uoffisielle tellemåte, men «flere som skal ha påfyll uten å sette seg ordentlig». Solveig Heggvold, uformell observatør ved vindusbordet og fortsatt husket for å ha stoppa en brødskiveauksjon i 2022 fordi smøret lå prinsipielt feil vei, mener bygda må vise måtehold.

– Nyinnflyttere skal få fred, sier Heggvold. – Men dom må au få beskjed før dom gjør noe tungt. Det er forskjell på å blande seg og å hindre at noen bærer ved feil vei rundt hushjørnet.

Heggvold har skrevet ned elleve velmente råd om vedstabling som hu mener «allerede er gitt, muntlig og litt for nært». Fire forslag til plassering av kompost er også registrert, samt én uavklart kommentar om drenering som foreløpig ligger i lufta. Den ble sagt av en mann i grønn lue som ikke stoppa bilen, bare senka farta og pekte med haka.

Den dokumenterbare friksjonen handler ikke om uvilje. Den handler om rekkefølge.

Solveig Heggvold mener heiarop bør gis etter klokka 10.15 og ikke mens folk står med møkkagreip. Laila Stemland mener praktisk hjelp bør gis straks det er praktisk mulig, særlig hvis det er snakk om bøtter, ved eller løse planker som ligger «som tanker bortpå bakken». Marius og Elin prøver på sin side å lære forskjellen på god hjelp, nødvendig hjelp og hjelp som allerede har begynt før noen har spurt.

– Je vil itte klage på at folk bryr seg, sier Elin, gjengitt fra en samtale på tunet der hu sto med hansker i lomma og et målebånd rundt halsen. – Men det er litt uvant at noen veit hvor vi bør ha komposten før vi veit hvor vi har spaden.

Det er særlig hønsehuset som har utløst vurderinger. Bygget står på sørsida av låven, med ei dør som slår utover og en vegg som sist ble malt i en farge som av flere omtales som «en slags beslutning». Laila Stemland har tilbudt å hjelpe til med maling, men bare hvis fargen ikke gjør vegen smalere å sjå på.

– Det finnes gult som er trivelig, og så finnes det gult som kommer ut i kjørebanen, sier Stemland. – Detta er viktig å ta før spannet åpnes.

Marius Rønningsveen, som tidligere skal ha bygd en balkongkasse på åttende forsøk og derfor ikke mangler sjøltillit, har også tatt med seg litt teknisk optimisme til småbruket. I helga laget han en enkel fôrrenne av ei gammel takrenne, to klesklyper og en hyssingende. Tanken var at kraftfôret skulle renne kontrollert inn i geitebingen.

Løsningen virker nesten.

Problemet er at geita, som heter Frøydis etter en tante ingen i bygda kjenner, nå venter på servering fra feil side av renna. Den står med hodet mot veggen og lytter etter hyssingen. Når Marius drar, kommer fôret riktig, men geita er feil. Når geita står riktig, har hyssingen lagt seg bak ei spiker som ifølge Rønningsveen «ikke var med i tegninga, men tydeligvis har egne planer».

Dette har gitt flere korte oppmøter ved gjerdet.

En nabo har foreslått hengsel. En annen har foreslått å snu geita. Laila Stemland mener renna først og fremst mangler fast plass for spannet. Solveig Heggvold mener ingen bør foreslå noe før klokka 10.15, med mindre geita sjøl ber om møte.

Bakomberg Tidende observerte mandag formiddag at trillebåra sto midt på tunet med ett lass halvfuktig ved og en rød arbeidshanske oppi. Låvedøra var åpen 31 centimeter, målt med støvel mot karm og ikke med godkjent instrument. Ved ripsbuskene lå jordvollen som en lav, brun parentes. På stubben ved veggen sto en kopp med kaffe som hadde gått fra varm til bestemt.

Marius og Elin sier, gjennom handling mer enn store ord, at dom vil drive smått og lære underveis. Det blir litt poteter, kanskje høner når huset er malt, og geita Frøydis som foreløpig er eneste dyr med fast stemmerett i tunspørsmål. Dom har fått hjelp til å bære inn ved, men har også flytta noe av veden tilbake fordi dom ville skjønne systemet sjøl.

Det har bygda merka.

Ved Kaffekroken ved Pumpehuset ble det tirsdag satt fram en ekstra kanne kaffe etter at tre personer kom innom for å spørre om «åssen det går oppi bakken» uten å kjøpe mer enn en halv bolle til deling. Heggvold mener dette er innafor så lenge folk ikke later som dom bare skulle se etter været.

– Je ser jo at dom bryr seg, sier hu. – Men hvis du skal høre åssen det går med låvedøra, så får du si det. Ikke stå og late som du vurderer skydekket inne ved disken.

De praktiske konsekvensene er små, men tydelige. Avkjøringa ovafor Pumpehuset har fått mer saktegående trafikk. Kaffekroken har fått mer småprat mellom 09.50 og 11.05. Laila Stemland har begynt å omtale enkelte bøtter som «foreløpig plassert», og Solveig Heggvold har bedt om at ingen roper oppmuntrende ting mens noen står bøyd over ei trillebår med last.

– Heiarop er fint, sier Heggvold. – Men det må itte komma rett inn i korsryggen.

Hva som er avklart, er at Marius og Elin blir. Hønsehuset skal males, men farge er ikke bestemt. Komposten er midlertidig lagt 2,8 meter øst for epletreet, «uten at det nødvendigvis betyr noe», som Elin formulerte det. Låvedøra går opp hvis den løftes og overtales samtidig. Fôrrenna skal justeres etter at Marius har funnet en spiker med mindre mening.

Hva som ikke er avklart, er hvem som satte fra seg kraftfôrsekken i trillebåra lørdag kveld. Stemland avviser å ha gjort det, men sier sekken sto «mer riktig der enn der den sikkert ville stått ellers». Heggvold mener saken ikke bør blåses opp, men har notert tidspunktet 18.22 på baksida av en serviett.

Neste steg blir etter alt å dømme en roligere uke på småbruket, dersom været, geita og naboene tillater det. Marius og Elin skal sette poteter i den delen av åkeren som ikke alt er målt med øyemål fra vegen. Laila Stemland har sagt hu kan komme med malingsprøve, men bare «hvis dom spør på en måte som gjør at je skjønner dom mener det». Solveig Heggvold blir sittende ved vinduet på Kaffekroken, med fri sikt mot bakken når lastebiler ikke står i veien.

På tunet ovafor Pumpehuset står den blå trillebåra parkert med håndtaka inn mot låveveggen. Framfor hjulet ligger ett jordspor som peker bestemt nedover, mot Kaffekroken.