Byferierende ba om flere bikkjer etter skogstur

En feriegjest fra byen skulle få prøvd bygdelivet med bikkjer, gevær og skogsluft. Han kom tilbake blid, takket for turen og spurte om onkelen hadde flere bikkjer.

Dermed har Bakomberg fått sin hittil mest nøkterne påminnelse om at uttrykket «se om du treffer noe» bør følges av et vedlegg, særlig når det er unge folk, to ivrige hunder og et arvet haglegevær inne i samme setning.

Slik gikk det til

Bakomberg Tidende har denne uka gått gjennom forklaringer, tuntråkk, muntlige presiseringer og den vesle uroen som oppsto på Sandvik-garden etter at byferierende Ask Sandvik, 19 år og midlertidig uten Syden-budsjett, ble sendt opp i skogen med onkelens bikkjer og et gevær som ifølge familien «har vøri i skapet sia før folk begynte å si weekend».

Hendelsen skjedde tirsdag formiddag, eller 10.47 etter kjøkkenklokka som går fire minutter etter radioen, men aldri etter seg sjøl, slik onkelen formulerer det. Bakgrunnen var enkel nok. Ask hadde kommet til Bakomberg for å feriere hos slekta, etter å ha slått fast at fly, hotell, strandstol og «sånn drikke med pinne i» ikke lot seg forene med kontoen hans.

De første dagene gikk det bra.

Onkelen, som av hensyn til familieordenen omtales som Torbjørn Sandvik i denne saken, viste fram gårdsarbeid med pedagogisk alvor. Ask fikk se potetkasser, gjerdestolper, en fôrvogn som hostet i tredje sving, og en låvedør som bare lar seg lukke når en ikke mener det for hardt.

– Je viste’n det som er. Det er itte lite, sier Torbjørn.

Han står ved våpenkassa mens han sier det, uten å åpne den. På lokket ligger en gammel patroneske, en liten bit hyssing og en vott som ingen vedkjenner seg fullt ut, men som alle flytter rundt med respekt.

Ask holdt seg i ånde i omtrent to døgn. Han spurte etter internettdekning ved grisehuset, fotograferte en rusten harv fra tre vinkler og lærte forskjellen på «nå» og «etterpå» i gårdsdrift. Etterpå satte han seg under morelltreet ved tunet og hang med leppa på en måte som gjorde at selv skjora i takrenna sluttet å rope en liten stund.

– Han satt der som en kar som hadde fått beskjed om at sommeren var manuell, sier Torbjørn.

Det var da forslaget kom.

Torbjørn mente at en tur i skogen kunne hjelpe. Ikke fordi det var jakt på alvor, presiserer han, men fordi skog, bikkjer og et gevær ofte har virket oppkvikkende på folk som har fått for mye asfalt i blikket.

– Je sa bære: Ta med bikkjene og børsa oppi skogen, og sjå om du treffer noe. Det er ei helt vanlig setning her, sier han.

Det er nettopp den setningen som nå er blitt gjennomgått av flere i bygda med uvanlig lav stemme.

Vera Snørteland i Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller var innom tunet senere på dagen for å levere et håndkle som egentlig ikke hørte saken til. Hu mener uttrykket burde vært tydeligere.

– Når du gir en bykar gevær og to bikkjer, kan du itte stole på at grammatikken gjør resten, sier Snørteland.

Hu har tidligere vært kjent for å innføre stillferdig føring av plasterforbruk på bygdefesten i 2018, etter at tre mann skar seg på samme rundstykke. I denne saken har hu tatt på seg det selvpålagte ansvaret å spørre om noen egentlig sa hva som ikke skulle treffes.

– Det er mange ting i skogen. Og noen av dom har navn, sier hu.

Bikkjene det gjaldt, het Rugg og Fanten. Rugg var en tung, gulbrun hund med et blikk som gjorde at folk automatisk flyttet pølsefatet litt innover bordet. Fanten var lettere, raskere og hadde en vane med å møte opp før en ropte, særlig dersom ropet var til noen andre.

Begge ble sist sett levende ved vedskjulet klokka 10.53, ifølge Torbjørn, som baserer tidspunktet på at Ask akkurat da spurte om «skogstur krever sko med mening».

Geværet var et eldre haglegevær med blankslitt kolbe og en sikring som Torbjørn beskriver som «tydelig for dom som kjenner’n». Det ble levert sammen med en kort innføring i hvor skogen begynner, hvor myra ligger og hvilken retning en helst ikke skal peke når en angrer.

– Je sa au at’n skulle passe seg for stein, sier Torbjørn.

Ask nikker når dette blir gjengitt for ham. Han sitter på kjøkkentrappa med en brusflaske mellom føttene og ser ut som en som har fått et lokalt begrep for mye å bære på.

– Han sa «treffer noe». Det var jo ganske åpent, sier Ask.

Han understreker at turen i seg sjøl var fin. Skogen var grønn, bikkjene løp, og han kjente, som han uttrykker det, «at dette var mer opplegg enn å scrolle». Han gikk opp traktorvegen, forbi velta bjørk og inn der stien deler seg ved steinen som ligner en sovende kalv dersom en har sett på den lenge nok.

Derfra er opplysningene mer praktiske enn poetiske.

Ask skal ha sluppet bikkjene løs, slik han mente jakt foregår. Rugg løp først, Fanten etter. Ifølge Ask laget de begge «veldig mye målrettet lyd». Han tok det som et tegn på at noe var i gang.

– Je trudde dom hadde funni noe. Så kom dom tilbake. Da tenkte je at det kanskje var detta en skulle treffe, sier han.

Han sier det ikke flåsete. Mer som en som fortsatt står midt i en instruksjon han aldri fikk ferdig.

Det første skuddet ble hørt av Torbjørn nede på tunet klokka 11.19. Han reagerte ikke sterkt.

– Det smeller i skogen iblant. Det er skog. Den har vøri borti verre, sier han.

Det andre smellet kom 38 sekunder senere, etter anslag gjort av Vera Snørteland, som på det tidspunktet sto ved fryseboksen i bislaget og telte rabarbrasaft. Hu mener det var «for tett til elg og for ordentlig til lek».

– Je vart itte redd. Je vart registrerende, sier hu.

På kjøkkenet stoppet kaffetrakteren med en lyd som ifølge Torbjørn ikke hadde med saken å gjøre, men som likevel gjorde stemningen litt mer formell.

Ask kom tilbake en stund senere, uten bikkjer, men med en betraktelig bedre holdning i skuldrene. Han bar geværet slik han hadde sett folk bære ting på film, men med munningen pekende mot en bringebærbusk som deretter ble omtalt som «uheldig plassert».

– Nå, likte du jaktturen? spurte Torbjørn.

Det spørsmålet står sentralt i saken. Det ble stilt ved hoggestabben, med Ask tre steg inn på tunet og Vera Snørteland halvveis bak en bøtte med grønnfôr, der hu ifølge eget utsagn «ikke gjemte seg, men sto med oversikt».

Ask svarte straks.

– Det var kjempemoro, sa han. Har du flere bikkjer?

Etter dette ble det stille i 7,5 sekunder, målt av ingen, men anslått likt av alle som var til stede.

Torbjørn sier han først ikke forsto hva nevøen spurte om. Han trodde kanskje gutten hadde fått sans for friluftsliv og ønsket å fortsette med utvidet hundemateriell. Så så han ned mot tunet, der det verken kom Rugg eller Fanten.

– Da vart det mindre ferie og mer sak, sier han.

Ask på sin side oppfattet stemningsskiftet først da Vera Snørteland tok av seg brillene, pusset dem på forkleet og tok dem på igjen uten å se bedre ut.

– Da skjønte je at bikkjer kanskje var del av laget, sier Ask.

Det er ikke opprettet formell klage, men det er skrevet et notat på baksida av en kraftfôrkvittering. Notatet inneholder tre punkter: «1. Presisere jakt. 2. Presisere bikkjer. 3. Ikke låne ut alt samtidig.» Torbjørn omtaler det som foreløpig intern læring.

– Je er itte sint. Det er slekt. Men je trudde nok at bikkje var sjølforklarende kategori, sier han.

Vera Snørteland mener saken peker på et større behov for muntlig beredskap når bygdefolk gir praktiske beskjeder til folk som kommer med tog.

– Dom skjønner dør, stol og mat. Men når du sier «ta med», må du si om det betyr hjelpemiddel, følge eller målgruppe, sier hu.

Ask er enig i at noe kunne vært klarere. Samtidig mener han opplegget var vellykket etter sitt formål.

– Jeg kjedet meg ikke, sier han.

Han har siden hjulpet til med å stable ved, plukke stein og holde seg i nærheten av arbeid som ikke inneholder dyr med navn. Torbjørn har på sin side flyttet geværet lenger inn i skapet og hengt hundekobla på en krok som før ble brukt til en sprukken fiskestang.

Kobla henger der nå, to brune lærreimer med tyggemerker og messinghemper som ikke lenger drar i noe. På gulvet under ligger en gummiball Rugg pleide å bære ut og Fanten pleide å late som han ikke ville ha.

Ute på tunet står morelltreet fortsatt med en skygge som passer godt til en som kjeder seg. Men ingen har foreløpig foreslått at Ask skal sette seg der med geværet.

Torbjørn sier det blir nok aktivitet resten av ferien. Det finnes grøfter som skal renskes, en port som skal rettes opp, og en trillebår som ifølge familien har utviklet egne meninger om venstresving.

– Det er mye han kan treffe her au, sier Torbjørn, og ser bort på vedstabelen.

Så blir han stille et øyeblikk.

– Men itte mer som kommer når du plystrer.

Ved våpenkassa ligger patroneska fortsatt urørt. Hundekobla henger på kroken og ser, for første gang i sitt yrkesliv, ut som et dokument.