Blått ullgarn markerer første klemmetre ved Klemmehella

Mio Bråtaker vil starte forsiktige skogsrunder for folk som trenger frisk luft, fast stamme og minst mulig spørsmål. Første stopp er ei ru gran med blått ullgarn rundt ei låg grein.

Tilbudet, som foreløpig heter «Klemmerute 1 – rolig variant», starter ved Klemmehella under avviksskiltet og går innover mot granholtet bak ferjeleiet. Ruta er håndtegna med fargekoder for trygg stamme, dårlig dekning og steder der folk sannsynligvis itte spør åssen det egentlig går.

– Teknisk sett er detta bare logistikk for å komma seg ut, sier Mio.

Han står med kartet bretta i plastlomme, litt skeivt på grunn av sidevind fra fjorden. På kartet er det fire stopp. Første pust skal tas ved lyden av 07.38-ferja, hvis hu faktisk går. Deretter følger tre blikk mot bakken før berøring, maks 22 sekunder klem på gran før bjørk overtar, og ei stilleperiode der telefonen mister dekning «på omsorgsfull måte».

Det siste har Mio merka med grønn tusj.

Vil senke terskelen

Bakgrunnen er at Mio etter ei tung og utkjørt tid har brukt mer tid ute, men mindre tid på å forklare hvorfor. Han sier det har vøri nyttig å ha noe konkret å gå til, et sted der kroppen skjønner beskjeden før hodet rekker å lage sak av det.

– Det er mange som itte vil melde seg på noe som heter mestring, pust eller indre arbeid, sier han. – Men dom kan godt gå bortpå ei gran og late som dom sjekker barken.

Det er i detta skillet Mio mener Bakomberg mangler et tilbud. Itte et kurs. Itte ei gruppe med påmelding og navneskilt. Bare en kort runde der folk kan gå med termos, si lite og eventuelt legge kinnet mot et tre hvis jakka tillater det.

Den første prøvegjenomgangen skjedde tirsdag morgen klokka 07.41, tre minutter etter at ferjelyden etter Mios plan skulle ha lagt en slags lydmessig ramme rundt tiltaket. Ferja var forsinka, men ei varevogn rygga i stedet, og Mio mente den gav «tilstrekkelig lav industriell trygghet».

På Klemmehella lå det våt grus i små render etter nattregnet. Ei tom snusboks hadde plassert seg med lokket opp som om den venta på vedtak. Over avviksskiltet hang det ei kråke og sa ingenting på en måte som virka innarbeida.

Pendlerne er for natur, men vil helst rekke båten

Det er allerede registrert mild uro blant enkelte pendlere som bruker Klemmehella som ventested når ferja er sein, nesten sein eller bare mistenkt sein.

– Je er veldig for helse, altså, sier en mann i mørk vinterjakke, som ønsker å stå uten navn fordi han egentlig bare skulle levere ei tom melkekasse. – Men når noen står og puster alvorlig mot ei gran klokka 07.41, så veit en itte om en skal hilse, hjelpe eller se på rutetabellen.

Ei kvinne med termos lokk i handa sier hu synes tiltaket er fint, bare det itte «legger seg rett i synsfeltet for alle som skal late som dom itte ser noe».

Mio har forståelse for dette. Derfor går første del av ruta skrått bak hellen, forbi den lille svingen der mobildekninga pleier å falle ut mellom to og fire streker uten å bestemme seg. Han har også lagt inn et punkt han kaller «sosial avledning», der deltakerne kan se bort mot vannet hvis det kommer noen kjente.

– Det skal væra mulig å få frisk luft uten at hele bygda får oppfølgingsspørsmål, sier han. – Men helt usynlig blir det itte. Vi bor her.

Under demonstrasjonen viser han «lavintens nærkontakt» på grana med det blå ullgarnet. Han legger begge hender rolig mot stammen, lener seg inn akkurat nok til at barken får sak, men itte så mye at barnåler går ned i genserkragen.

To pendlere prøver etter tur. Den ene beholder termosen under armen og får dermed en mer diagonal klem enn planlagt. Den andre står litt for langt unna og ender med å støtte handflata mot ei låg grein som Mio senere omtaler som «gyldig, men itte fullført».

Aslak sjekker om dette alt er vedtatt

Ved siden av grana står Aslak Vassmo med ringpermen under haka. Han har blyanten bak øret og den rolige panna som bygda kjenner fra saker der noe muligens har skjedd før.

Aslak er pensjonert brøytebilsjåfør, deltids arkivhjelper og uoffisiell kontrollør av gamle formuleringer. Han sier han itte er imot treklemming. Tvert imot. Han mener bare at en bør avklare om detta er et nytt tiltak eller gjenopptakelse av en gammal ordning.

Han banker to ganger på permen før han svarer.

– Nå ska itte je lage styr, men permen er roligere enn folk, sier Aslak. – Det var et friluftstiltak her før påske i 2009. Je sier itte at dom klemte tre. Men dom nærma seg skog med forsiktighet, og det vart notert.

Ifølge Aslak finnes det et møtereferat fra den gangen der ordet «naturnærvær» er brukt, muligens av noen som hadde vøri på kurs. Han har foreløpig ikke funnet vedlegget, men mener det kan ligge i en mappe merka «Utsett, men positivt».

Mio tar opplysningen med ro.

– Hvis detta er historisk videreføring, er jo det fint, sier han. – Da slipper vi å late som vi fant opp gran.

Aslak nikker, men presiserer at gamle vedtak kan være skavlete hvis dom har liggi lenge uten brøyting.

Kart med fargekoder for stillhet

Mios nærhetskart er tegna på baksida av et utskriftsark fra en samfunnsfagstime. Øverst står Klemmehella, markert med grå blyant. Derfra går ei blå linje for trygg gangretning, ei grønn linje for mobilstille sone og ei prikka gul linje for «fare for at noen trur det er romantisk».

Han har også merka tretyper etter bruk. Gran er første stopp fordi stammen er grov, stabil og lite pratsom. Bjørka er andre stopp, «for dom som trenger noe lysere». Ei furu lenger inne er foreløpig satt på vent.

– Itte alle furuer tåler spontan nærhet, sier Mio. – Noen ser robuste ut, men det er mye egenart i bark.

Ruta skal etter planen kunne gås alene, to og to, eller i «tilfeldig samdrift», som Mio kaller det når folk går samme vei uten å innrømme avtale. Han anbefaler votter som kan tas av uten dramatikk, jakke uten altfor hissig glidelås og at ingen åpner med setningen «nå skal vi kjenne på noe».

– Da mister folk motet før første rot, sier han.

Det er ikke planlagt betaling. Mio sier han kan legge ut kart ved behov, men helst vil han bare vise ruta noen ganger og la folk bruke den sjøl. Han vil ikke ha deltakerliste.

– Hvis noen spør hvem som var med, så har opplegget feila litt, sier han.

Favorittbjørka kan bli problem

Det eneste praktiske problemet så langt er at enkelte allerede har vist tegn til å reservere bestemte trær. Onsdag ettermiddag sto to personer ved samme bjørk i sju minutter og lot som dom så etter ferja, sjøl om ferjeleiet lå bak dom og ingen av dom hadde reistøy.

Mio kaller dette «tidlig kapasitetsutfordring».

– Det er jo bra at folk finner stammer dom liker, sier han. – Men hvis alle skal ha favorittbjørk, må vi over på rotasjon, og da nærmer vi oss system.

Aslak mener rotasjon bør unngås før en har sett på 2009-sporet.

– Først må vi vite om bjørka er ny eller bare gjenoppdaga, sier han.

Pendlerne ber på si side om at ruta itte utvides helt ned til ventesteinen. Klemmehella har fra før en sosial belastning som møtepunkt, omvei og sted der folk tilfeldigvis vet mer enn dom burde. Flere mener det går ei usynlig grense mellom helse og ferjepraksis.

– Je vil kunne stå her med kaffe og se tomt ut, sier melkekassemannen. – Hvis det blir treklemming rett ved sida ta meg, kan folk tru je deltar.

Mio svarer at ingen skal bli registrert som deltaker bare fordi dom står i nærheten av oksygen.

Forsiktig oppstart neste uke

Første åpne, men ikke annonserte, runde er tenkt neste uke. Mio vil møte ved Klemmehella fem minutter før ferjelyden, eller ved første naturlige host hvis ferja igjen er uavklart. Han ber folk kle seg etter vær, humør og eventuell redsel for å bli sett med kinnet mot bark.

Aslak skal i mellomtida leite videre etter mappa fra 2009. Han sier han ikke vil stoppe noe som kan væra bra for folk, men han vil gjerne slippe at bygda begynner på nytt med noe den alt har vært varsom med.

– Det er nok uro i verden om vi itte skal ha dobbeltvedtatt gran, sier han.

Mio har også lovt å justere kartet etter første uke. Særlig skal han se på om stilleperioden med mobilutfall kommer for tidlig i løypa. Under prøvegangen mistet en deltaker dekning før hu hadde rukket å sende melding om at hu bare var ute og gikk, noe som skapte et lite oppklaringsbehov hjemme.

– Det er derfor vi tester lavterskel forsiktig, sier Mio. – Natur er enkelt helt til folk begynner å spørre hvor du er.

Da redaksjonen forlater stedet, står grana fortsatt rolig med det blå ullgarnet knytt rundt greina. Det blafrer så vidt i vinden fra ferjeleiet, itte nok til å varsle noe, men akkurat nok til at folk som går forbi, skjønner at her har noen prøvd å gjøre det lettere å holde rundt en stamme uten å måtte si det høgt.