Blå hagekrakk skaper sommermål bak Herredshuset

En sammenleggbar blå hagekrakk med svikt i høyre frambein har blitt sentrum for en større, men fortsatt liten, vurdering av sommerliv bak Herredshuset. Flere forbipasserende mener løsningen ser både fri og pen ut. Samtidig er det meldt om usikkerhet rundt våte sokker, sandaler og 1,74 meter offentlig ganglinje.

Returbenken bak Herredshuset har denne uka fått en ny bruk som ingen formelt har søkt om, men som mange nå følger nøye med på uten å kalle det oppsyn.

Åsmund Klinke og Matheo Snertebakken har siden tirsdag morgen tatt i bruk den vesle plassen ved benken som sommerlig bosted, pauseordning og frokostpunkt. Det er observert tre håndklær, én emaljebolle, to kaffekopper, elleve myggstikk og en gardin som dekker anslagsvis 68 prosent av vindusgløtten i den vesle trekonstruksjonen når vinden tar fra sørøst.

Frokosten startet klokka 08.17 onsdag. Kaffekopp nummer to ble satt på den blå hagekrakken klokka 08.43. Da hadde krakken allerede sunket 3,2 centimeter ned i grusen, ifølge Klinke, som målte med båndet han har i brystlomma også når han sier han bare skal bortom.

– Det er fint, altså, sier Klinke. – Men je vil bære veta hvor plenklipper’n ska væra når regnet kommer.

Ser ut som ferie, oppfører seg som sak

Nyhetsverdien ligger ikke i at noen har flyttet inn bak Herredshuset. Det har ingen bekreftet, og begge presiserer at det dreier seg om sommerbruk, enkel overnattingsro og kort vei te kaffe.

– Vi bor itte her sånn som folk trur. Vi bare er her lenge nok te at brødskivene får adresse, sier Snertebakken.

Han står da ved vannkanna, som er plassert så tett ved åpningen at alle som skal inn, må gå sideveis. Klinke kaller det en naturlig portløsning. Snertebakken mener det er mer som ei fergeluke uten ferge.

Bakomberg Tidende har observert at forbipasserende senker farten omtrent ved bjørka, kikker mot benken, later som de ser etter noe på Herredshusveggen og går videre med et ansikt som sier at de ikke har mening. Flere har deretter kommet tilbake i motsatt retning innen 23 minutter.

Dette er bakgrunnen for at Bakomberg Hverdagsberedskapslag torsdag formiddag tok en uformell befaring. Laget understreker at de er positive til småskala sommerdrøm, lav belastning og folk som klarer seg med lite. De ønsker bare å få avklart hvor mange sandaler som kan stå ute før det blir ferdselshinder.

Befaringen ble ledet av Rakel Bratberg, fungerende benkekoordinator og egenoppnevnt passasjebreddevakt i Bakomberg Hverdagsberedskapslag. Bratberg kjennetegnes av gul refleksvest også inne, blyant bak venstre øre og en fast regel om at folk kan ha så mye idyll dom vil, bare den itte ligger i gangsona. Flere husker henne fra vårmarkedet i fjor, da hu holdt igjen en hel rad med potteplanter fordi stemorsblomstene stakk 6 centimeter ut over bordkanten og kunne få folk te å gå i bue.

– To par er miljø. Tre par er ordning. Fire par er noe vi må tegne, sier Bratberg, etter å ha flyttet ei sandal 14 centimeter og flyttet den tilbake fordi ingen egentlig hadde bestemt noe.

Den blå krakken

Midt i saken står hagekrakken.

Den er blå, sammenleggbar og har et svakt knekk i høyre frambein. Den fungerer som frokostplass, gjestestol, avlastningsbord og midlertidig kommunal avstandsmarkør. Den har au fått en kaffering på setet som ingen vil tørke bort før det er avgjort om ringen er bruksspor eller søl.

Krakken står 1,74 meter fra nærmeste offentlige ganglinje, målt fra yttersida av høyre frambein til den slitte stripa i grusen der folk går når de ikke vil se ut som de går forbi for å se.

– Det er akkurat nok, men itte så mye at en blir stormannsgal, sier Klinke.

Han er kjent i bygda for å ha flytta en parasoll 19 centimeter under Bakombergdagen fordi den kasta skygge på feil vaffel. Den gangen mente han at det ikke handlet om parasollen, men om prinsippet om varm kake i åpent lende. Flere husker fremdeles måten parasollfoten skrapte mot asfalten på.

Nå har han sjøl tatt ansvar for å kontrollere sommerbostedet ved Returbenken. Det gjør saken litt vanskeligere for dem som helst vil mene at Klinke kontrollerer for mye.

– En må tåle å bli målt når en har målt andre, sier han, og dytter målebåndet ned i lomma igjen med en mine som ikke gjør utsagnet mindre sant.

Klinke-kassa virker nesten

For å løse spørsmålet om oppbevaring har Klinke montert en hjemmelaga kasse under benken. Den heter Klinke-kassa, etter en navneprosess som ser ut til å ha vært kort.

Kassa er bygd av restplank, to skruer med ulikt hode og hengselet fra ei gammel brødboks. Den skal romme våte sokker, brødpose, en liten radio og eventuelt plenklippernøkkel hvis noen en dag finner ut hvor plenklipperen er. Lokket åpner seg fint de første 41 gradene, men stopper der fordi den blå krakken står for nært.

Dermed kan ikke krakken slås helt sammen.

– Det er en barnesjukdom, sier Klinke.

Snertebakken er mer delt.

– Je liker kassa. Men når du må fløtte frokosten for å hente sokker, da har du fått ei hytte med logistikk.

Han har sjøl erfaring med utebodbegrepet. For tre somre siden mistet han en termos i ei hekk ved grendehuset og kalte det utebod i fire dager. Termosen ble funnet med varm kaffe igjen på bunnen, noe som etter hans syn viser at utebod kan væra mer mental enn bygningsmessig.

Snertebakken mener likevel at idyll først er godkjent når våte sokker har en plan.

– Tørre sokker lager ingen konflikt. Våte sokker begynner å mene ting, sier han.

Kaffilukt og offentlig passering

Plasseringen bak Herredshuset gjør at sommerlivet får både utsikt og innsyn. Fra Lauvvik Kvist & Kaffi kommer det kaffilukt i drag, særlig mellom 08.30 og 09.05, da døra der borte åpnes oftere enn nødvendig fordi noen skal sjekke om boller er kommet ut.

For Klinke og Snertebakken er det en del av poenget.

– Du får fugl, bjørk, trallelyd og kaffe uten å eie noe som helst av det, sier Snertebakken.

Ikke alle er sikre på at akkurat det er uproblematisk. En kvinne med nett fra apoteket stoppet torsdag i 11 sekunder, så på håndkleet over ryggen på krakken og sa at hun ikke hadde noe med det. Etterpå pekte hun likevel på vannkanna og mente at sideveis ferdsel kan bli krevende med hofte.

Hverdagsberedskapslaget har derfor notert to praktiske punkter. Det ene gjelder vannkanna. Det andre gjelder om håndklær bør henge mot bjørka eller mot benken for å unngå at folk må velge mellom privatliv og snarvei.

– Vi er itte imot håndklær, sier Bratberg. – Men et håndkle kan fort bli et signal, og signaler bør helst veta sjøl hva dom signaliserer.

Bratberg mener passasje er noe bygda ofte tar for lett på helt til noen står der med nett, hofte og et håndkle som blafrer på feil side.

– Je sier itte at håndkleet gjør noe gæli. Je sier bære at folk går annerledes når tekstil begynner å henge i offentlig synsfelt, sier hu.

Det er ikke skrevet formell protokoll. Det foreligger likevel et ruteark med tre streker, en pil og teksten «sandaler?». Arket lå torsdag ettermiddag under en kaffekopp på bordet hos Lauvvik Kvist & Kaffi, og ble ifølge innehaveren ikke flyttet før koppen var tom. Det tok 16 minutter.

En boform, en pause eller et møbel

Det som gjør saken krevende, er at nesten alle liker synet av det. Den vesle sommerplassen har bjørk, benk, kaffilukt og et tempo som gjør at folk snakker lavere når de går forbi. Samtidig vil ingen helt godta at et offentlig hjørne kan bli så trivelig uten at noen har ansvar for kanten rundt.

Klinke avviser at de har tatt seg til rette.

– Vi har itte bygd veranda. Vi har satt oss. Det må fortsatt væra lov i juli, sier han.

Snertebakken legger til at det ikke er snakk om fast bosetting.

– Hvis posten begynner å komme hit, da tar vi en prat. Fram te da er detta en pause med tekstil.

Spørsmålet om plenklipperen har likevel festet seg. Ikke fordi noen faktisk har sett en plenklipper på stedet, men fordi plassen oppfører seg som om den snart må få en. Det er litt gras ved bjørka. Det er en kant. Det er et område der ansvar kan begynne å gro hvis ingen følger med.

Klinke mener en ekte sommerbolig, også den midlertidige typen, skal ha minst én dør som knirker. Her er det foreløpig ingen dør, bare åpning, vannkanne og en gardin som ikke dekker helt.

– Dør kan diskuteres. Knirk er viktig, sier han.

Snertebakken mener lyden fra krakken holder.

Når noen setter seg, gir den et lavt knepp fra høyre frambein og siger litt mot grusen. Da heller kaffekoppen forsiktig i retning Lauvvik Kvist & Kaffi. Det har skjedd fire ganger mens avisa var til stede. Ingen kaffe rant ut, men alle så på koppen.

Neste steg blir ikke større enn nødvendig

Bakomberg Hverdagsberedskapslag vil ikke opprette sak hvis det ikke trengs. De vil likevel gjennomføre en ny befaring dersom sandalantallet øker, eller dersom Klinke-kassa får fast innhold som kan tolkes som lager.

– Vi skal itte lage leven av folk som har funnet sommar’n, sier Bratberg. – Men vi må ha litt oversikt hvis sommar’n begynner å sperre passasje.

Lauvvik Kvist & Kaffi opplyser at de ikke har innvendinger mot at kaffilukt driver over området. De ber bare om at kopper som tilhører kafeen kommer tilbake før stengetid, og at ingen setter emaljebollen i vinduskarmen der bestillingslappene pleier å ligge.

Klinke og Snertebakken sier de fortsetter så lenge været, grusen og det sosiale trykket tillater det. De vurderer å flytte vannkanna 8 centimeter mot bjørka. Det kan gi bedre innpass, men vil samtidig gjøre Klinke-kassa vanskeligere å åpne.

– Alt henger sammen med alt når du bor lite, sier Snertebakken.

Klokka 09.12 fredag var det stille bak Herredshuset. Gardinen lå rolig. Klinke-kassa sto lukket, med brødbokshengselet synlig som en liten blank vilje under benken.

Den blå hagekrakken sto igjen litt skeiv i grusen, med én kaffering på setet og et håndkle over ryggen.