Bil utfor ved Returbenken

En bil havnet tirsdag formiddag utfor vegen ved Returbenken bak Herredshuset. Det er ikke meldt om personskader, men bilen fikk store materielle skader, og en hjulkapsel tok seg på egen hånd bort til benken.

Hendelsen ble meldt inn klokka 10.42, etter det Bakomberg Tidende får opplyst. Ved Returbenken er det likevel flere som holder fast ved 10.41, fordi Kaffekjelen som Piper inne fra bakgården skal ha gitt fra seg sitt første lange pip akkurat samtidig med det første knekket i plast og frossen jord.

Det er ikke avklart om det har betydning for saken.

Bilen sto da redaksjonen kom til stedet med fronten ned i grøftekanten og bakenden litt for høyt, som om den hadde begynt på en praktisk oppgave den ikke ville fullføre. Vindusviskerne gikk tørt mot lufta i tre slag før noen fant riktig knapp. Deretter ble det stille, bortsett fra en lav kneppelyd fra en løs plastbit under venstre skjerm.

Føreren, som ikke ønsker navn i avisa, sto ved siden av bilen og sa flere ganger at bilen ikke hadde kjørt av vegen med vilje.

– Det er viktig for meg at det blir med. Je skjønner at det ser litt bestemt ut, men detta var itte planen, sa føreren.

Store skader, liten fart i prat

Nødetater var ikke synlige på stedet da Bakomberg Tidende observerte etterarbeidet, men bergingsbil kom til Returbenken kort tid etter. Bilen hadde synlige skader i fronten, knekt lykt, løs hjulkapsel og det som av flere ble omtalt som «en lei bulk», uten at noen ville sette faglig diagnose på den.

Den praktiske nyhetsverdien lå dermed i ferdsel, berging og at grøftekanten en kort periode tok mer plass i bygdebildet enn den vanligvis får.

Vegen bak Herredshuset er smal nok til at folk går litt inn med albuene når mjølkebilen passerer, men bred nok til at alle mener den burde væra grei hvis bare alle andre bruker den riktig. Tirsdag var det rim i graset, våt sand i kanten og et lite drag fra nord som fikk en kvittering fra butikken til å legge seg mot et kumlokk og bli der som en taus innstilling.

Oddny Hårstad kom forbi med handlenett og hadde egentlig tenkt å sette det fra seg på Returbenken mens hu ordnet med vottene. I stedet ble hu stående som uoffisiell ro- og rekkefølgeansvarlig.

– Først spør en om folk. Så kan en se på bil. Lakk står som regel stille mens en spør, sa Hårstad.

Hu er i bygda kjent for å ha fått julegrana på torget til å vente på taler i 2019, etter at lysene kom på før ordføreren hadde kremtet ferdig. Siden den gang har flere latt henne styre små overgangsfaser, særlig når noen har begynt for tidlig med applaus eller skraping av stoler.

Tirsdag la Hårstad jakka si over den ødelagte lykta.

– Den lå og glitra så unødvendig. Det var itte nødvendig at den skulle delta så hardt, sa hu.

Stropp med retning

Bergingssjåføren rygget bilen rolig inn mot stedet, men måtte gjøre ett ekstra framtrekk fordi Solrun Mørken sto akkurat der bakhjulet helst ville ha vøri. Mørken flyttet seg, men bare etter å ha sett ned i grøfta først.

– Je vil itte kritisere noen. Men je har sett denna grøftekanten før. Den later som den er gras, sa Mørken.

Mørken er lokal hverdagslogistiker og tidligere opphavskvinne til den stille omdirigeringen ved melkebilen, da en hel leveranse ble snudd uten at sjåføren oppdaget det før han sto med riktig retning og feil humør. Hu mener grøfter skal tas på alvor også når dom ikke har varslet seg sjøl.

Bergingsstroppen som ble tatt fram, var gul i kroken, våt av grøftekant og hadde seinere én rød fibertråd hengende fast i slepekroken. Den ble lagt pent ut på vegen, omtrent med samme alvor som en duk ved bedehuskaffe, før Solrun Mørken rullet den sammen igjen.

– Den lå for dramatisk, sa hu.

Bergingssjåføren la den ut på nytt.

– Stropp har ei retning, sa han, og lot det bli med det.

Det oppsto i dette øyeblikket en kort, men tydelig uenighet om hvem som hadde mest rett til å stå nærmest bilen. Føreren mente han burde få stå nær sin egen bil. Hårstad mente det gikk an, bare han ikke ble stående slik at folk begynte å spørre om lykta før dom spurte om ham. Mørken mente ingen skulle stå på grøftekantens beste side uten å ha sett hvordan skyggen lå.

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker ankom ved leder for praktiske biforhold, Aslak Rønningsbakken, som hadde fått høre at «det var noe med bil og benk». Velforeningen hadde ikke formell rolle på stedet, men mente den kunne bidra med å se alvorlig på materielle skader.

– Alle sier heldigvis ingen personskade, og det er riktig førstesetning. Men store materielle skader har au et slags uttrykk i fronten, sa Rønningsbakken.

Han understreket at velforeningen ikke ønsket å ta over hendelsen.

– Vi vil bære være til stede på en måte som itte hjelper for mye, sa han.

Tre «oi» før omsorg

Den milde friksjonen etter utforkjøringen handlet ikke om skyld. Ingen Bakomberg Tidende snakket med, ville spekulere i årsak. Føreren ønsket minst mulig oppstyr, bergingssjåføren ønsket arbeidsrom, Hårstad ønsket riktig rekkefølge, og velforeningen ønsket at etterarbeidet ikke skulle bli for privat.

Det ble likevel notert at tre personer sa «oi» før noen sa «går det bra». Hårstad mener dette er forståelig, men ikke ønskelig som fast prosedyre.

– «Oi» kan komma. Men det bør itte få lederplass, sa hu.

En sjåfør fra Kaffekjelen som Piper ble tilfeldig saksvitne fordi kaffeleveransen stanset da bergingsbilen sperret utkjøringen i bakgården. Han så ikke selve utforkjøringen, men hadde en sterk mening om lyden som kom etterpå.

– Plast mot frossen jord har en egen knekk. Det er itte metall, og det er itte ved. Det er mer som ei brødfjøl som angrer, sa han.

Han ville ikke ha navnet sitt i avisa, men opplyste at kaffekjelen hadde pepet «på normalt vis, men med uheldig timing».

Inne i bakgården sto to kasser med kaffeposer på en tralle. Den ene kassa hadde fått rim på hjørnet. Ingen tok i den på elleve minutter, fordi alle som egentlig skulle ta i den, sto og så på at en gul krok ble hektet fast.

Autovernets rolle

Autovernet ved stedet ble raskt del av samtalen, selv om ingen på stedet kunne si om det hadde hatt noen praktisk mulighet til å gripe inn. Det sto langs vegen med vanlig metallisk taushet, og flere uttrykte at det i alle fall ikke hadde gjort for mye.

– Je sier itte at autovernet skulle gjort mer, men det sto nå der og tok imot inntrykk, sa Mørken.

Rønningsbakken fra velforeningen mente formuleringen «passivt autovern» kunne bli urettferdig dersom den kom på trykk uten at autovernet fikk forklart seg.

– Det er bygd for å væra der. Det var det. Så får fagfolk sjå på resten, sa han.

Oddny Hårstad ville ikke inn i teknisk vurdering.

– Autovern er itte folk. Men det står nær folk, og da må en snakke ordentlig, sa hu.

Saken fikk et praktisk mellomspill da en løs hjulkapsel trillet sakte fra bilen og bortover mot Returbenken. Den beveget seg uten hast, som om den hadde fått beskjed om å finne en voksen. Ved benken la den seg med innsida opp. Ventilen pekte mot Herredshuset.

Dette ble observert av fem personer, hvorav én mente ventilen pekte mer mot flaggstanga. Uenigheten fikk ingen følger.

Forslag om mild varsling

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker benyttet anledningen til å lufte et tidligere forslag om en liten batteridrevet grøftevarsler. Arbeidstittelen er Grøftevarsler Mild 1.

Innretningen skal etter planen gi fra seg et høflig kremt når biler kommer for skrått inn mot kanten. Ikke alarm, ikke sirene, men et kremt som minner føreren på at grøfta har begynt å delta.

– Vi har itte søkt om noe. Vi har bære tenkt i retning av en boks, sa Rønningsbakken.

Bergingssjåføren svarte ikke på om han mente en slik boks ville hatt betydning tirsdag. Han strammet stroppen, så på hjulet, ba alle ta ett skritt bakover og sa:

– Nå drar vi bil, itte idé.

Bilen ble deretter trukket rolig opp fra grøftekanten. Det knaste i plast, men mindre enn før. En bit av lykteglass ble liggende igjen i graset til Hårstad plukket den opp med to fingre og la den ved siden av jakka si, som nå hadde fått en lys stripe av støv.

– Det får væra grenser for hvor mange småting som skal ligge og rope, sa hu.

Vegen åpen igjen

Vegen bak Herredshuset var framkommelig igjen kort tid etter bergingen. Trafikken besto på det meste av én varebil, to gående og en mann på spark som snudde før han trengte det. Ingen av dem hadde behov for omkjøring, men alle senket farten mer enn føret alene tilsa.

Føreren gikk rundt bilen sammen med bergingssjåføren og pekte på skadene uten å peke for hardt. Han gjentok at det viktigste var at ingen var skadd.

– Og så vil je bære ha med at bilen itte gjorde detta på trass, sa han.

Oddny Hårstad nikket, men minnet om at bilen ikke skulle omtales mer personlig enn nødvendig før forsikringa hadde fått sitt.

Solrun Mørken ble stående med en sammenleggbar paraply over den gule bergingskroken, selv om det ikke regnet. Hu forklarte at kroken hadde ligget nedi kanten og «så litt kald ut». Da sjåføren skulle rulle sammen stroppen, holdt hu paraplyen et sekund for lenge. Han ventet.

Det ble ikke krangel av det.

Bakomberg Tidende har ikke fått opplysninger om personskade. Årsaken til utforkjøringen er ikke avklart. Det er heller ikke kjent om autovernet vil bli vurdert, omtalt eller bare stå videre med samme oppgave og noe mer erfaring.

Ved Returbenken ble hjulkapselen til slutt plukket opp av bergingssjåføren og lagt i bagasjerommet oppå en isskrape. Den hadde litt grøftegras på innsida og fikk ligge der som midlertidig vitne til at kanten var dyp nok.