Bassengdeleren stoppa gratisbadet ved trappa

Folkebadet i Bakomberg skulle få gratis og rolig badetid etter svensk modell. Første kveld blei ordninga delt opp så hensynsfullt at den blå bassengdeleren til slutt lå på tvers ved trappa og markerte området der ingen foreløpig hadde lov te å væra først.

Det begynte med et ganske alminnelig ønske: Folk ville bade gratis, og noen ville ha litt ro rundt bassengkanten. Det var itte mer dramatisk enn at to unger sto med armringene på vranga, en mosjonist hadde mista rytmen etter tredje forbipassering, og tre voksne sto ved trappa klokka 17.12 og lot som dom bare vurderte vanntemperaturen.

Så kom Sverige inn i saken.

Bakomberg Lapp- og Merkelag for Midlertidig Orden hadde fulgt med på en svensk svømmeordning der et nytt gratisbasseng prøvde å lage trygg og rolig badetid for ulike grupper, men møtte protester, avlysning og ny fordeling før badehettene hadde fått tørke. Laget mente erfaringa kunne ha overføringsverdi til Bakomberg, særlig fordi folkebadet her alt hadde gratis tirsdag, lav stemmebruk på torsdag og ei trapp som fungerer som bygdas smaleste forhandlingsrom.

– Det svenske poenget er godt, sa fungerende merkefører i laget, mens hu bar ei plastkasse med fargede badehetter inn gjennom garderobedøra. – Hvis alle skal få plass, må vi først finne ut hvem alle er, når dom er det, og om dom har behov for å være alle samtidig.

Ingen protesterte med det samme. Det er slik mye starter her.

Først blei hensynet delt

Ordninga blei lagt fram som ei prøve på gratisbadet tirsdag kveld. Bassengtida skulle deles i bolker på 43 minutter. Dette blei forklart med at 45 minutter virka litt hardt, mens 40 minutter lett kunne gi inntrykk av at noen hadde vunni.

Den blå bassengdeleren i skumplast, som til vanlig skiller mosjonssvømming fra plaskedelen, blei løfta fram med begge hender og lagt midt i bassenget. På den ene sida skulle det være rolig bad. På den andre sida skulle det være friere bruk, men uten sprut som kunne oppfattes som kommentar.

Deretter blei bolkene delt i hensynssoner på 21,5 minutter. Et svensk-inspirert tillegg la inn fire minutters nøytral flisvandring mellom hver pulje, slik at ingen skulle føle at dom overtok vatnet mens andre fortsatt hadde sosial temperatur i badebuksa.

Badevakt, kommunerepresentant og to frivillige fra Lapp- og Merkelaget sto barbeint på flisene og flytta bassengdeleren fram og tilbake med den verdigheten folk får når dom har bestemt seg for at vått gulv er et administrativt underlag.

Ei kurv med badehetter blei båret inn, båret ut og båret inn igjen. Éi gul hette hang seg fast i håndtaket på livbøya. Ingen tok den ned, for det var uklart om hetta da ville bli regna som deltaker, utstyr eller signal.

På benken ved vinduet satt Aslak Vassmo med ringperm i fanget og blyant bak øret. Han hadde egentlig kommet for å se om den gamle regelen om «håndkle på fast plass uten eierkrav» fortsatt gjaldt, men saken hadde vokst seg større enn håndkleet.

Aslak banka to ganger på permen før han sa noe.

– Nå skal itte je lage styr, men bassenget var vått før vedlegget kom.

Han slo opp på ei side med plastlomme og minte om at folkebadets opprinnelige oppgave, slik det blei formulert i ei sak fra før påske i 2009, var «å ha vatn tilgjengelig for innbyggere som har medbrakt håndkle og alminnelig badelyst». Det var itte ført noe særskilt om nøytral flisvandring den gangen.

Så blei reaksjonen delt

Den svenske logikken var itte laga for vond vilje. Tvert imot. Den var laga for at flest mulig skulle slippe uro. Men da første pulje skulle gå uti, oppsto spørsmålet om hvem som skulle vente på hvem uten at ventinga blei ei stillingtagen.

Alle var for gratisbad. Alle var for trygghet. Alle var for ro. Ingen ville være den gruppa som formelt fikk skylda for at neste gruppe måtte stå ved dusjen og dryppe med rettferdig mine.

Rakel Nyborg, pensjonert helsesekretær og uoffisiell ordner av det som ellers blir liggende mellom folk, stilte seg ved bassengkanten med tøfler som sa små klikk mot flisa. Hu hadde itte meldt seg som ansvarlig, men hadde likevel alt begynt å skille mellom reell uro, dårlig samvittighet og folk som egentlig bare ville ha favorittknaggen sin tilbake.

– Je bare nevner det, sa Rakel lavt. – Folk blir sjelden tryggere av å stå i badedrakt og vente på prinsipp.

Da blei det stille nok til at en kunne høre brusautomaten ute i gangen gi fra seg et langt, oppgitt sukk uten at noen hadde kjøpt noe.

Kommunerepresentanten forklarte at ordninga måtte prøves før den kunne justeres, men at den også måtte justeres før den kunne prøves ferdig. Lapp- og Merkelaget nikka. Det er i slike setninger laget kjenner at arbeidet har substans.

Det blei registrert tre offisielle blikk mot stupetårnet. Ett av dem blei ført som mulig forventningspress, ettersom personen som så opp, samtidig knepte badehetta under haka med unødvendig tempo.

Et par foreldre mente at fri lek måtte få være fri. En eldre mosjonist mente fri lek kunne være fri i den andre enden. To ungdommer sa ingenting, men sto så nær trappa at dom i praksis utgjorde et høringsinnspill.

Rakel prøvde å dempe det hele ved å spørre hvem som faktisk hadde bedt om ro. Ingen svarte med en gang. Så rakte ei dame i mørk badekåpe handa halvveis opp og sa at hu bare hadde ment at det blei mye trengsel ved leideren akkurat etter jobb, itte at vatnet måtte deles etter livssituasjon.

Aslak noterte itte navnet hennes. Han noterte klokkeslettet.

17.31.

Ny løsning på løsningen

Etter 26 minutter og et håndkle som falt ned fra knagg nummer seks, blei prøveordninga midlertidig stansa for midlertidig forbedring. Dette blei sagt med slik ro at fire personer trudde det var en del av oppvarminga.

Lapp- og Merkelaget rulla fram sin tørre variant av Badetidsfordeler 1.0. Det var ei plastkasse med fargede badehetter, ei snor over håndtaket og en knapp merket FELLES HENSYN med tusj. Knappen var itte kobla til noe, men den hadde god effekt på folk som venta på avklaring.

Planen var enkel nok te å bli komplisert: Hver badegjest skulle trekke ei hette som viste når vedkommende kunne bade, hvilken sone vedkommende skulle starte i, og om vedkommende hadde overgangsrett på flisa. Dersom noen følte at hetta ga feil signal, kunne dom legge den tilbake i kurva under sosialt nøytralt blikk.

Det virka nesten.

Så stramma snora seg, drog tre hettestabler sidelengs og tømte alle fargene ned i samme kurv. Dermed blei samtlige badegjester fordelt til felleshensyn.

– Det er jo inkluderende, sa merkeføreren forsiktig.

– Det er au akkurat der vi sto, sa Rakel.

For å unngå at felleshensynet blei opplevd som ny pulje, blei det foreslått ei felles badetime for alle som itte hadde rukket å bade på grunn av fordelingsarbeidet. Den skulle legges etter siste overgang, men før ordinær stenging, med åpning for at de som alt var tørre, kunne regnes som teknisk våte dersom dom hadde stått nær nok kanten.

Aslak bladde i permen. Han fant ingen hjemmel for teknisk våt, men fant ei gammel setning om at «dusj før bading anbefales av hensyn til vatnet». Han så bort på seks personer som hadde dusja to ganger uten å ha vært uti.

– Det kan godt hende je husker feil, men permen husker itte feil, sa han. – Her har vatnet hatt det rolig lenge nok.

Alle ville itte klage

Konflikten blei aldri høglytt. Det blei itte den typen kveld. Folk flytta seg høflig, småfrøs praktisk og brukte ord som «prinsipp» og «egentlig» med handkle rundt skuldrene.

En far med dykkebriller i panna sa han var helt for hensyn, men lurte på om sønnen kunne hoppe uti før hensynet var ferdig. Ei mosjonssvømmer sa hu itte var imot barn, men at brystsvømming i sirkel rundt et flytende forbehold hadde begrensa helseverdi. To damer ved hårføneren mente saken itte var ei sak, men blei stående i atten minutter og pekte inn gjennom glassruta.

Ute i gangen lå det en enslig sokk ved brusautomaten. Ingen eide den. Likevel blei den flytta litt til side hver gang noen gikk forbi, som om også sokken hadde krav på overgangstid.

Kommunerepresentanten foreslo til slutt ei samordna løsning: Gratisbadet skulle fortsette, men uten separat oppdeling denne kvelden. I stedet skulle badevakta minne folk om ro ved trappa, Lapp- og Merkelaget skulle ta med Badetidsfordeler 1.0 hjem for tørking, og Rakel skulle få lov til å se strengt på den som brukte stupetårnet som argument.

Dette blei mottatt med forsiktig lettelse. Itte applaus, for folk var barbeint og usikre på om applaus kunne bli tolka som press mot pulje tre.

Den blå bassengdeleren blei løfta bort fra midten av bassenget. To frivillige bar den mot kanten, men stoppa ved trappa da det oppsto uklarhet om den skulle lagres på langs, på tvers eller i påvente av evaluering.

Da gikk de første uti.

Det tok kort tid før noen spruta. Det var itte mye. Mest et tegn på at vatn fortsatt oppfører seg som vatn når det får sjansen.

Svensk lærdom, Bakombergsk trapp

Etterpå var alle enige om at svenskene hadde hatt et forståelig utgangspunkt. Gratisbad må være trygt. Folk som ønsker ro, må kunne si det uten å bli gjort til problem. Folk som ønsker tilgang, må kunne møte opp uten å føle at dom har stilt seg feil i samfunnsmodellen.

Men Bakomberg-utgaven viste også at rettferdighet kan bli så fint fordelt at ingen tør ta det første taket.

– Ro er bra, sa Rakel, mens hu vred vatn ut av kanten på håndkleet sitt. – Men ro kan fort bli en venting med bedre språk.

Aslak lukka permen og la blyanten inn i spiralen.

– Slik je ser det, var saken smalere før den blei brei, sa han. – Det var fullt ved trappa klokka 17.12. Itte i vatnet.

Lapp- og Merkelaget varsler ei kort evaluering før neste gratisbad. Den skal etter det Bakomberg Tidende får opplyst handle om «praktisk inngang til vatn, moderat bruk av piler og om felleshensyn kan ligge i kurv uten snor». Laget understreker at ingen midlertidige beskjeder skal settes opp før formuleringa er rolig nok.

Ved stengetid lå den blå bassengdeleren fortsatt på tvers ved trappa. Itte lenger som grense mellom grupper, men som ei stille påminning om at den første floken var at alle ville uti på samme sted samtidig.