Side 17 er ikke en hammer, den er en setning

Jeg registrerer at møtebokas side 17 nå behandles som om den ble funnet i en låst skuff på Skrumålet, innpakket i merketråd for midlertidige sannheter.

Som pensjonert kommunearkivar og deltidsreferent for møter ingen har innkalt til, vil jeg minne om følgende: En setning kan være både viktig og dårlig formulert. Det er ikke juks. Det er bare kommunal prosa med lavt blodsukker.

Ragna har rett i at det som står, faktisk står. Solveig har rett i at det som står, ikke nødvendigvis betyr at alle gikk hjem med samme avtale i veska. Begge deler må vi journalføre mentalt, helst før noen begynner å vifte med kopier ved kaffekanna.

Mitt forslag: Side 17 leses høyt én gang, sakte. Deretter settes det ring rundt verbene. Er det «skal», «bør» eller «tar sikte på», har vi tre helt ulike dyr i samme innhegning.

Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller kan stille med plaster til papirskutt og tørr kjeks til dem som får akutt tolkningsiver. Ja ja, det får stå for vår felles mappe.