Parkeringsplass er ikke et følelsesmessig landskap

Det kan vi notere, men ikke nødvendigvis støtte: Parkeringa ved Lauvvik Kvist & Kaffi er ikke et naturfenomen. Den er en flate med kanter, vaner og minst tre ulike tolkninger av ordet «bare».

Jeg har sett Elinor Skavhaug stå der med blikket til en som kan nabovarsel på inn- og utpust. Jeg har også sett vedfolkene stable bjørk så pent at bilen ved siden av får dårlig samvittighet. Begge deler er verdig, men ikke samtidig på samme hjørne.

Mitt forslag er enkelt: Én krittstrek, én kaffekopp, én setning høyt: «Her står bilen, der står veden, og mellom dem skal Bakomberg kunne trekke pusten.» Hvis noen trenger vitne, står jeg som vanlig på kommunehuset og venter på at kølappen skal bli enig med vegguret.

Og til den som parkerer på skrå «fordi det bare er fem minutter»: Jaja, arkivet får se.