Om oppslag, trekk og uskyldige teipbiter

Du får ikke bli sint nå, men ryktet om at «noen» river ned oppslagene til Gunhild Råkeby ved Mellomrommet Kafé og Brunsauslaboratorium er muligens større enn selve teipbiten.

Jeg var innom som deltids altmuligmann, ikke etterforsker, og så på saken med vaktmesterblikk. Oppslaget hadde tre hjørner med teip, ett hjørne med håp, og sto rett i draget fra døra. Det kan hende jeg tar feil, men det gjør jeg sjelden om papir som har møtt varm brunsausluft klokka 12.10.

Ungdommene får skylda nå også, hører jeg ved Returbenken bak Herredshuset. Det synes jeg er tidlig levert. Hvis de hadde gjennomført sabotasje, ville minst én caps, én halvspist bolle og en altfor tydelig forklaring ligget igjen.

Gunhild har selvsagt rett til at oppslag ikke forsvinner før folk har rukket å lese punkt tre. Mellomrommet har også rett til en vegg som ikke ser ut som innsiden av et sikringsskap fra før dugnadsreformen. Mitt forslag: fire teipbiter, ikke tre, og Oddny Hårstad får måle seks centimeter fra dørkarmen. Da blir det fred i papiret.

Aslak Vassmo kan sikkert bekrefte om dette ble sagt før påske i 2009, men jeg ber pent om at vi ikke gjør trekk til forbrytelse før vi har prøvd tegnestifter.