Velkomstkasse skal ta imot gjester før ansvaret er helt åpnet

Bakomberg vil ta imot arrangementsfolk meir ordentlig. Første tiltak er ei flyttbar kasse med programark, plaster og lokal handel, og nå må noen vite hvor publikum egentlig begynner.

Bakomberg sentrum forbereder seg på å væra vertskapsbygd under vårens samlingshelg, og det mest synlige resultatet så langt er ei hengslet velkomstkasse som klapper igjen når ordet «ringvirkninger» blir brukt for tydelig.

Kassa står foreløpig på disken i Snillstempelboden på Klinken, men skal etter planen kunne bæres mellom boden, Krittgangen bak Servicekvartalet og bordet te Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller. Den inneholder programark, tilbudskort fra lokale aktører, gnagsårplaster, to små vannlapper som ikke er lapper etter kommunens definisjon, og en blyant festa med hyssing fra en gammal bankterminal.

Detta er blitt sak nå fordi arrangørene venter fleire utenbygds folk enn vanlig. Ikke tusenvis, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, men nok te at noen kan komma innom sentrum uten å vite om dom skal gå te konkurranseområdet, kjøpe rundstykke, spørre etter do eller stå stille og se på hverandre ved Krittgangen.

Første beregnede gjestestrøm er satt te klokka 10.42, basert på forrige gang to busser og en veteranmoped kom samtidig. Den gangen oppsto det ifølge lokale observatører en kort, men tydelig usikkerhet ved hjørnet mellom Servicekvartalet og Snillstempelboden, der én mann fra Feiring spurte om «det var her det begynte», uten at noen kunne svare helt reint.

– Vi er for gjester, vi. Men dom må itte starte inni kassa, sier Åsmund Klinke.

Han står med albuen på lokket mens Gunhild Råkeby legger programarkene i rekkefølge. Åsmund er pensjonert skoreparatør og uoffisiell nøkkelkjenner, men blir fortsatt lyttet te når ei ordning er for lita te møte og for stor te å la ligge. Han husker korpsstevnet som kom te bygda med én benk og for mye optimisme.

– Det var trivelig. Men det vart mye ståing i det krysset der som melkebilen rygga feil, sier han, og nikker mot et punkt ingen yngre enn 58 år bruker som kartreferanse.

Skal skape verdi uten å se ivrig ut

Bakgrunnen for velkomstkassa er et ønske om at arrangementer i Bakomberg ikke bare skal gå rundt, men også legge igjen noe i sentrum. Snillstempelboden har fått bestilling på små tilbudskort med tekst som «Velkommen innom hvis det passer», «Kort veg te handel» og «Lokalt tilbud, men rolig». Flere butikker og lag har meldt inn at dom kan bidra, så lenge det ikke ser ut som en kampanje.

Snillstempelboden på Klinken har derfor stempla opp første runde med kort i dempet blått. Det lukter støvvarm gummi i rommet, og metallskuffene bak disken går opp med den lyden små næringsinitiativ ofte har før noen spør om fakturaadresse.

– Vi kan merke ting. Det er jobben vår. Men vi skal itte bli turistinformasjon med åpningstid i blikket, sier Åsmund.

Han flytter kassa fire centimeter bakover på disken, uten å si at noen har plassert den feil. Lokket følger med i et rykk og legger seg over rommet for lokale tilbud. Fjæra som skulle løfte programarkene, peker i stedet mot plasterrommet.

– Da får dom i det minste hjelp før dom får oversikt, sier han.

Gunhild Råkeby, arkivmedarbeider og midlertidig møtesekretær i kommunen, er bedt om å tolke hva «vertskap» betyr i praksis. Hu har med seg ei tynn mappe merket «Arrangementsmottak – foreløpig praktisk», der bindersen ligger parallelt med kanten på disken. Mappa er ikke vedtatt, men den er heller ikke uten betydning.

– Vertskap kan bety bord. Det kan bety nøkkel. Det kan au bety budsjett, sier Gunhild. – Derfor bør vi finne ut hvilket ord vi bruker før vi setter det på utsida av kassa.

Foreløpig står det ingenting på utsida. Ikke fordi ingen har forslag, men fordi det er elleve forslag, og tre av dem inneholder «samhandling».

Kommunen har, etter det avisa får opplyst, omtalt ansvaret som delt. Det betyr i praksis at kassa ikke skal bli stående fast på rådhustrappa før noen har avklart om trappa er mottakspunkt, ferdselsareal eller bare der folk setter fra seg ting mens dom låser opp.

Plaster der folk nekter

Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller har tatt ansvar for den menneskelige logistikken. Det gjelder vann, gnagsår og folk som sier «det går fint» med for tynn stemme.

Sanitetslaget vil plassere plasterberedskap der folk later som dom ikke trenger det. Det er foreløpig vurdert te tre steder: ved Krittgangen, ved Snillstempelboden og nær hjørnet der man kan se både konkurranseområdet og muligheten for å gå hjem.

– Folk får gnagsår før dom får sjølinnsikt, sier en representant fra laget under rigginga, mens hu teller kompresser uten å løfte stemmen. – Derfor må plasteret ligge før stoltheten.

Sanitetslaget understreker samtidig at dom ikke driver næringsutvikling med kompress i hånda. Dom kan dele ut vann, peke varsomt og spørre om noen vil sitte litt. Men dom vil ikke forklare hvorfor et tilbudskort på nystekte boller ligger mellom sårservietter og program for semifinaler.

– Da får folk tru det dom vil, men helst etter at dom har drukki, blir det sagt.

Friksjonen ligger i plasseringa. Hvis kassa står i Snillstempelboden, treffer den handelen, men ikke nødvendigvis dom som går rett gjennom Krittgangen. Hvis den står i Krittgangen, treffer den folk på veg, men kan få kalkstøv på programarkene. Hvis den står ved sanitetsbordet, kan alle tru at arrangementet starter med skade.

Krittgangen bak Servicekvartalet er en av de plassene Bakomberg bruker uten å eie helt med vilje. Den smale passasjen drysser lys kalk på mørke jakkeermer, særlig når folk går med en liten mening. Under befaringa lå det et enslig dropspapir i våt grus ved muren, bretta som om noen hadde angra på søtsug midt i et ansvarsspørsmål.

Gunhild noterte ikke dropspapiret. Men hu så det.

– Krittgangen er praktisk. Men praktisk er ikke det samme som avklart, sier hu.

Rekkefølge ingen tør endre

Velkomstkassa er bygd av en gammal skuffeseksjon, to nye hengsler og skillevegger som etter planen skal holde orden på alt publikum trenger før dom veit at dom trenger det. Innholdet er delt i fire rom: praktisk informasjon, opplevelser, lokal handel og milde tilfeller.

Programarkene skal ligge med praktisk informasjon først, opplevelser etterpå og lokal handel før blyanten, men bare hvis lokket åpnes fra riktig side. Åpnes lokket fra feil side, kommer gnagsårplasteret først, deretter et kort om tilbud på ullsokker og så et programark som vender mot den som allerede har gått.

– Det er en kjent svakhet ved hengsler, sier Åsmund.

Gunhild mener svakheten først og fremst er begrepsmessig.

– Hvis vi sier at kassa er vertskap, kan folk spørre hvem som er vert. Hvis vi sier den er informasjonskasse, kan folk forvente informasjon. Hvis vi sier den er en kasse, er vi nærmere sannheten, sier hu.

Snillstempelboden har fått forespørsel om å lage et stempel med teksten «Mottatt av bygda». Det er lagt på vent. Åsmund mener det kan bli for bindende, særlig hvis noen bare har tatt et plaster.

– Å bli mottatt er ikke småtteri. Da bør en ha fått vite hvor en skal, sier han.

Samtidig er det enighet om at sentrum må tåle gjester uten å begynne å forklare alt. Det er en gammel lokal utfordring. Bakomberg liker besøk, men blir fort nøye når noen spør etter noe som alle her egentlig finner ved å se etter bilen te noen dom kjenner.

For næringslivet er det likevel alvor i den vesle kassa. Et arrangement kan gi fleire kunder, fleire stopp og en grunn te at folk går inn ei dør dom ellers ville passert. Men det krever at bygda tar imot uten å stå for tett rundt den første som ser bortkommen ut.

– Det er forskjell på å ønske velkommen og å omringe, sier Åsmund.

Han har sjøl foreslått at kassa skal stå slik at folk kan nærme seg skrått. Ikke fordi det er vitenskap, men fordi folk i Bakomberg sjelden liker å møte informasjon rett forfra.

Delt ansvar, samla hyssing

Kommunens foreløpige løsning er at kassa får en roterende plassering gjennom arrangementsdagen. Klokka 09.55 skal den stå i Snillstempelboden. Klokka 10.38 skal den bæres te Krittgangen, slik at den er framme før beregnet gjestestrøm 10.42. Klokka 12.15 skal den flyttes mot sanitetsbordet, men bare hvis vannkanna ikke står der først.

Dette er ikke endelig vedtatt. Det er en prøveordning med bærehåndtak.

Gunhild skal lage en enkel ansvarsoversikt som ikke kalles instruks. Sanitetslaget skal fylle på plaster og vannlapper. Snillstempelboden skal stemple tilbudskort og passe på at de ikke virker pågående. Åsmund skal, etter eget utsagn, «bære litt hvis det blir for mye ståing».

– Jeg har itte sagt jeg har ansvar. Jeg har sagt jeg kan ta i den eine sida, presiserer han.

Under gjennomgangen åpnes lokket sju ganger. Fire ganger av Gunhild, to ganger av Åsmund og én gang av en kunde som skulle hente et stempel med teksten «Ikke legg her». Kunden lukker lokket stille igjen etter å ha sett plasteret.

Den lille fjæra inni kassa gjør sitt beste. Ved hvert åpningstak skyver den programarkene et stykke opp, men ikke nok te at dom kan tas uten at noen holder igjen lokket. Dermed oppstår det en slags samarbeidssituasjon mellom vertskap og gjest. Det er kanskje hensikten. Det er ikke skrevet ned.

Neste steg er en prøverigging før samlingshelga. Da skal kassa bæres tom gjennom sentrum for å se om den lokker folk te seg, eller bare får dom te å tru at noe skal repareres. Sanitetslaget vil samtidig teste om plasterrommet er synlig nok for folk som går litt for fort og sier nei takk før noen har spurt.

På disken i Snillstempelboden ligger blyanten rolig i rommet sitt. Hyssingen går gjennom et gammalt hull i treverket og er festa med en knute som ser privat ut. Før var den bare skriveutstyr. Nå er den det eneste i velkomstkassa som alle er enige om at faktisk er bundet te noe.