Vannmåler gjorde tørste dyrere i Bakomberg

Etter en svensk debatt om at billig vatn itte kan væra en sjølsagt hverdagsluksus, har Bakomberg Hverdagsberedskapslag foreslått ei prøveordning der bygda betaler mer nøyaktig for det dom bruker. Første demonstrasjon ved Varmrista ved Bibliotekveggen endte med at ingen turte å fylle kaffekjelen før ansvarsforholdet rundt ei teskje var avklart.

Ordningen, som foreløpig heter «Forbruksro 2 – vassmessig skjerping i mild form», skal etter planen starte klokka 09.17 en valgfri hverdag i oktober. Tidspunktet er valgt fordi det er etter første kaffekoking, men før noen har skylt termosen og dermed ødelagt grunnlaget for en rolig sammenligning.

Nyheten er liten, men den går rett i røret.

Bakgrunnen er at flere i Bakomberg de siste dagene har lest, fått gjenfortalt eller nesten blitt fortalt om svensk argumentasjon for at vatn bør prises tydeligere etter forbruk. Hverdagsberedskapslaget har derfor bedt Vater & Vrang AS levere en liten kommunal prøve-måler med plomberingstråd, kondens i glasset og et tellehjul som gjør et høflig knepp hver gang noen fyller kjelen.

– Svenskene har jo et poeng, sa en representant for laget, som ikke ville ha navnet sitt i avisa før dom visste om forsøket ble rimelig. – Viss vatn er billig, bruker folk det som om det er vatn.

Dermed var saka i gang.

Tre takster og ett blikk

Forslaget opererer med tre takster: drikke, skylling og «vatn som ser ut som det snart skal brukes». Den siste kategorien er ment å fange opp karaffeler, kjeler, blomsterkanner og glass som blir satt fram «i påvente av naturlig tørste eller sosialt press».

Det er særlig den siste formuleringen som har fått folk ved Varmrista til å stå litt tettere enn vanlig, uten at noen formelt har innkalt til noe.

Varmrista ved Bibliotekveggen er fra før et sted der Bakomberg ordner mye uten å si at det ordnes. Den blåser lunken luft fra bibliotekets ventilasjonsanlegg og holder liv i både våte støvler og halvt ferdige meninger. Tirsdag formiddag sto det seks personer der fra 10.04 til 10.31. Ingen av dom ventet på noen, men alle visste hvem som hadde vært bortpå vasken.

Ragna Mildrid Sætermo, pensjonert sentralbordoperatør og frivillig nøkkelpasser, tok plass nærmest murhjørnet. Hu hadde med seg en tom karaffel for å vise at hu var åpen for alle sider.

– No skal itte je lage noe nummer ta det, sa Ragna. – Men viss karaffelen har stått full sia i går, så er det vel strengt tatt gammalt forbruk. Da blir det hardt å legge ny skyld på den som bære løfter den.

Det vart nikka. Ikke kraftig. Såpass at lufta fra rista flyttet litt på luggen til Gudrun Kjelsvik.

Gudrun, som er pensjonert resepsjonsvikar og fast formiddagsgjenger i sentrum, hadde sagt ja til å væra praktisk prøvekropp fordi hu itte ville at noen skulle tru hu var mot verdsetting av vatn. Hu presiserte likevel at hu ikke hadde meldt seg som hovedforbruker.

– Je kan stå ved vasken, sa hu. – Men je vil ha det fram at je itte er tørst på vegne ta andre.

Måleren vart flyttet dit skyldfølelsen var størst

Vater & Vrang AS leverte først måleren med tanke på montering ved hovedkrana i kjelleren under biblioteket. Der sto den fint, etter det redaksjonen fikk opplyst, men ingen så den. Det vart vurdert som pedagogisk svakt.

Etter 14 minutter og to justeringer med en skrutrekker som ikke passet, vart måleren derfor flyttet til pauseromsvasken, fordi det er der folk faktisk ser skyldige ut.

Måleren er på størrelse med en snill matpakke og har et lite tellehjul bak glasset. Rundt mutteren sitter en plomberingstråd som Vater & Vrang omtaler som «kommunalt overbevisende». På fronten er det montert en rød knapp med teksten AVVENT TØRSTE.

Knappen skal etter planen gi brukeren anledning til å tenke seg om før vatnet renner. Trykker man på den, stanser tellehjulet i 2,5 sekunder. Tanken er at folk i denne tida skal vurdere om behovet er drikke, skylling eller bære en gammel vane fra før prisbevisstheta kom.

– Den fungerer nesten, opplyste Vater & Vrang AS fra disken mellom ei kasse med uparrede hengsler og en eske merket «pakninger, antatt». – Feilmarginen er korrekt. Det er viktigere enn at folk liker lyden.

Lyden er et knepp. Ikke høyt. Mer som når ei dør i et venterom bestemmer seg for å væra med i samtalen.

Ifølge høringsnotatet avgir tellehjulet 2,5 knepp per normal nøling ved krana. Hvordan et halvt knepp skal høres ut, er foreløpig ikke demonstrert, men flere mente dom hadde kjent det i skuldrene.

Svensk orden, bakombergsk følgefeil

Den svenske tankerekka som Hverdagsberedskapslaget har lånt, er enkel nok til at den vart oppfattet som trygg: Først skal folk betale for det dom bruker. Da bruker dom mindre. Når dom bruker mindre, må literprisen opp, slik at måleren som fikk dom til å bruke mindre, fortsatt kan finansieres.

– Det er jo ryddig, sa en mann ved rista som hadde hendene på ryggen og ikke ville bli sitert lenger enn til komma. – Det blir dyrere fordi det virker.

Ragna prøvde å dempe uroa med det som i Bakomberg regnes som et beredskapstiltak: hu holdt karaffelen i ro. Vannet inni var allerede tappet før demonstrasjonen, men det lå en mistanke i rommet om at bevegelse kunne tolkes som intensjon.

– Je sier itte at den teller blikk, sa Ragna lavt. – Men je ser itte bort fra at den hører når folk tenker på tevatn.

Gudrun skulle deretter vise forskjellen på drikking og skylling ved å skylle ei teskje. Hu åpnet krana forsiktig, akkurat nok til at ei tynn stripe vatn traff stålet og forsvant i vasken som om den prøvde å ikke bli sett.

Tellehjulet gikk tre hakk.

Det vart stille.

– Je skylte bære skeia, sa Gudrun. – Det var måleren som vart ivrig.

En bibliotekansatt som egentlig skulle hente kopipapir, ble stående med pakken mot magen og spurte om skylling av skje etter omrøring i kaffe måtte regnes som kaffevatn, drikkevatn eller etterforbruk. Ingen svarte med en gang. Ute på gata sto en unge og pirket grus ut av sykkeldekket med en kongle, helt uanfektet av at bygda akkurat hadde delt vatnet inn i moralske soner.

Blomstene kom dårlig ut

Det første praktiske problemet oppsto da noen nevnte bibliotekets blomster. Dom står i vinduet mot nord og har lenge vært kjent for å overleve på en blanding av restvatn, dårlig samvittighet og tilfeldige kulturmidler.

Med den nye taksten kan blomsterkanna havne i kategorien «vatn som ser ut som det snart skal brukes», men bare fram til første blad henger. Etter det kan det, ifølge et utkast som lå halvveis under måleren, argumenteres for at vatnet er tiltak.

– Je er for at blomster skal ha det anstendig, sa Gudrun. – Men viss dom skal drikke på fellesskapets vegne, bør det stå hvem som fylte kanna sist.

Dette var ikke ment som kritikk, presiserte hu. Det var en praktisk opplysning om at noen alltid setter kanna tilbake med én skvett igjen, og at den skvetten nå hadde fått økonomisk personlighet.

Ragna pekte ikke på noen. Hu pekte på karaffelen.

– Det er akkurat slik saker blir, sa hu. – Først er det vatn. Så er det ordning. Så står folk og later som dom itte veit hvem som tok siste slurken.

Hverdagsberedskapslaget forsøkte å løse blomstespørsmålet ved å foreslå en felles pott for «grønt forbruk med allmenn hyggeverdi». Men da kom neste følgefeil: Hvis noen betaler inn i potten, kan dom føle eierskap til blomstenes tørste. Da må visne blad eventuelt behandles som avvik.

Det ville ingen ha.

Mindre forbruk ga større regning

Etter demonstrasjonen vart det laget en prøveberegning på bakgrunn av tirsdagens faktiske bruk: én skylt teskje, to halve kranåpninger uten uttak, én berøring av AVVENT TØRSTE og en karaffel som sto full fra før.

Resultatet viste gledelig lavt forbruk.

Det var da literprisen måtte opp.

– Når folk er så flinke at dom nesten itte bruker vatn, blir det jo færre liter å dele målerkostnaden på, forklarte Vater & Vrang AS. – Da må hver liter bære mer ansvar. Det er ikke dramatisk. Det er matematikk med våte sko.

Dermed ble billig vatn fortsatt for dyrt, men nå bare når ingen drakk det.

Ragna ba om en pause før dette ble tatt inn i bygdas vanlige fornuft. Hu mente at folk måtte få tid til å venne seg til tanken på at avholdenhet kunne bli dyrere enn tørste.

– No skal itte je væra bakstreversk, sa hu. – Men viss je lar væra å fylle kjelen, og det gjør at kjelen blir dyrere å fylle neste gong, så har je spart meg fram te betaling.

Gudrun nikka, men ville ha inn en presisering.

– Og je vil itte at den skeia mi skal bli brukt som eksempel i alle år, sa hu. – Den var rein nok før forsøket.

Kobles fra for å spare vatn

Ved 11.08 ble måleren koblet fra pauseromsvasken. Den offisielle begrunnelsen var at videre demonstrasjon kunne skape unødig forsøksforbruk, særlig hvis folk begynte å teste hvor lite vatn som skulle til før dom kjente seg økonomisk sett på.

AVVENT TØRSTE-knappen ble også vurdert tatt av, men Vater & Vrang mente det ville svekke helhetsinntrykket av læring.

– Knappen gjør folk roligere, vart det sagt. – Bortsett fra dom som trykker før dom er tørste og dermed lurer på om forventning au skal faktureres.

Det spørsmålet er ikke avklart. Hverdagsberedskapslaget vil se på det sammen med kategorien «munnfull av høflighet», som kan bli aktuell ved besøk, møter og situasjoner der noen har satt fram glass på forhånd.

Foreløpig ligger prøveordningen til mild vurdering. Ingen har sagt nei. Flere har sagt at detta sikkert er fornuftig et sted. Det er i Bakomberg ofte første steg mot å flytte saken bortpå en benk og la den stå der til noen må tørke av den.

Ved Varmrista ble lufta varmere idet bibliotekdøra gikk opp. Gudrun bar teskjea hjem i lommetørkle for å unngå flere registreringer. Ragna tok med karaffelen, fortsatt full, og gikk sakte nok til at vatnet ikke skvulpet.

På benken ved pauseromsvasken lå vannmåleren igjen med plomberingstråden løs og kondens i glasset. Den var koblet fra for å spare vatn.

Likevel kom det et svakt knepp hver gang noen så på krana.