Vanningskanon berga potetåkeren med litt for bred arm

Det nye vanningsanlegget på Bakomberg-jordet har etter alt å dømme berga det meste av årets potetavling. Det har samtidig innført et nytt lokalt samtaleemne om trykk, vindretning og om ei messingdyse kan sies å ha gått over streken når streken ligger ved et postkassestativ.

Potetdyrker Kåre Mørkved kjøpte anlegget i vinter, etter flere år med det han sjøl kaller «værbasert jordbruk med for mye blikk mot himmelen og for lite slange». Da den tørre perioden kom, vart vanningskanonen slept ut på jordet bak låven og satt i arbeid.

Den har stort sett arbeidd uten stans siden.

– Uten detta hadde det vøri tynt uti fåra, sier Mørkved, mens han står med ene støvelen på blå trykkslange og den andre i ei potetrisrekke som tydelig har fått mer omsorg enn enkelte hagemøbler i nabolaget.

Han starter anlegget klokka 06.42. Ikke 06.40, for det mener han er «litt hissig», og ikke 06.45, som han omtaler som «formiddag hvis du driver med potet». Pumpa går da i gang med en lav banking fra pumpehuset, før vanningskanonen ute på slepet begynner å dreie seg i fire og et halvt klikk før den snur.

Det siste halve klikket er blitt diskutert.

Har fått brukt investeringa

Bakomberg Tidende observerte tirsdag formiddag at potetåkeren på Mørkveds jordstykke sto grønnere enn graset ved grøfta, og at vanningsanlegget leverte jevne kast over radene. Messingdysa nikket med slik ro at det var vanskelig å vite om den arbeidet eller hadde fått verv.

Mørkved sier han lenge har vurdert mer fast vanning, men at det først vart gjort i vinter. Anlegget består av pumpe, blå trykkslange, vanningskanon på hjul og en trykkregulator han har skrudd fast i ei trekasse med lokk fra et gammalt verktøyskap.

På lokket står det «JEVNT NOK» med svart tusj.

– Det er itte industristyring, akkurat. Men det er jordbruk. Da må det tåle at en kar har tenkt litt sjøl, sier Mørkved.

Han er kjent i grenda for å ha reparert potetopptakeren med hengsel fra en fryseboks i 2019. Den gangen gikk opptakeren to sesonger før noen oppdaga at hengselet fortsatt hadde en rest av magnetlist på seg. Mørkved mener det beviser at moderne drift ikke nødvendigvis skal se moderne ut.

– Jordbruk blir først moderne når det fortsatt lukter litt hydraulikk, sier han.

Den tørre perioden har gjort at han har kjørt anlegget ofte. Mørkved vil ikke tallfeste hvor mye av avlinga som er sikra, men sier det meste ser ut te å ha klart seg.

– Poteten har fått det den skulle. Litt te, kanskje. Men det får en leve med når det er tørt, sier han.

Naboer er glade, men tørre på feil steder

Det er bred enighet i området om at potetene trengte vann. Uenigheten gjelder i hovedsak hvorvidt alt annet i ytterkantene av jordet trengte samme behandling.

Solbjørg Løkkemo, pensjonert kommunearkivar og deltidsreferent for tilfeldige møter, sto ved grusvegen klokka 09.18 tirsdag og registrerte hvordan vannkastet tok en liten bue over vendeteigen før det traff nær postkassestativet.

– Je noterer mentalt at ingen protesterte før buksa vart våt, sier Løkkemo.

Buksa tilhørte etter det redaksjonen forstår en arbeidskar som hadde stoppa for å se på trykket. Han sto stille i 18 minutter, ifølge Løkkemo, og flytta seg først da høyre lår fikk «jordbruksmessig behandling». Arbeidskaren skal ha sagt at han ikke klaga, men at han «bære sto her fra før».

Løkkemo understreker at hun er glad for avlinga.

– Det er itte det. Potet må vi ha. Men uttrykket «redde det meste» bør kanskje ha ei fotnote når vannet går over eiendomsgrensa. Det får stå for min mappe, sier hun.

Ved nabotomta lenger ned har bringebærhekken fått en mørkere grønnfarge på den sida som vender mot åkeren. Eieren, som ikke ønsket navnet sitt i avisa fordi «detta er itte ei bringebærsak ennå», sier hekken står godt.

– Je sier itte at’n traff feil, men bringebæra mine står nå med åkerholdning, sier vedkommende.

Mørkved avviser at anlegget er ute av kontroll.

– Det er vind. Og så er det trykk. Og så er det folk som stiller seg der vannet har tenkt seg. Da blir det fort vurderinger, sier han.

Lydvitne fra sokkelen

Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug, pensjonert sentralborddame, frivillig nøkkelvakt og fast lytter bak den gamle kommuneinngangen, har fulgt vanningsanlegget gjennom lyd.

Fra sokkelleiligheten sin hører hun pumpa når vinden står rett. Hun mener rytmen skiller seg tydelig fra både høytrykkspyler, sementblander og det hun omtaler som «sosial overkompensasjon med plenklipper».

– Je skal itte si noe, men potetvanning har et roligere alvor. Den går liksom: dunk, vent, dunk, nå får du tåle detta. Plenklipperen er mer ute etter å bli sett, sier Brennhaug.

Hun opplyser at pumpa startet 06.42 både mandag og tirsdag, med en liten hostelyd klokka 06.43 første dag. Den lyden har hun ikke meldt videre, men hun har vurdert det.

– Alle nye maskiner må først bevise at dom kan oppføre seg i sentrum. Sjøl om detta er jordet og itte sentrum, så bærer lyd seg. Det veit alle som har hatt sentralbord, sier hun.

Brennhaug har ikke klaga til Mørkved. Hun har derimot åpna vinduet på gløtt og sagt «nå ja» to ganger mens pumpa gikk. Etter hennes vurdering er det en mild form for offentlig høring.

– Hvis’n begynner å slå i røra etter sju, da er vi over i varsel. Før sju er det mer landbruk, sier hun.

Slangen la seg i potetriset

Den mest synlige følgefeilen kom da traktoren skulle flytte vanningskanonen til neste drag. Den blå trykkslangen hadde lagt seg ned i ei potetrisrekke og nekta, slik slanger gjør når dom har fått formening om jord.

Mørkved rygga traktoren tre ganger. Første gang vart slangen bare strammere. Andre gang løfta hjula på kanonen seg så vidt fra jorda, mens messingdysa fortsatte å nikke utover jordet som om den bekrefta et vedtak ingen hadde lest. Tredje gang løsna slangen med et rykk og la igjen en våt strek i fåra.

– Den har litt personlighet, sier Mørkved.

Han har derfor laga en enkel slangestyring av to gamle sykkelfelger, en fjær fra fjøsdøra og et stag som tidligere satt på ei snøskuffe. Innretningen skal hindre slangen i å trekke seg inn i potetriset når kanonen flyttes.

Foreløpig virker den «nesten presist», ifølge bonden.

– Det er bedre enn tilfeldig, og billigere enn nytt, sier han.

På trekassa ved trykkregulatoren har han også montert en rød knapp. Den er merket «STOPP VED TULL». Mørkved sier knappen ikke er kobla til noe ennå, men at den har en viss oppdragende virkning.

– Maskiner leser itte, men folk gjør. Det hjelper på begge, sier han.

Avling først, buksetørk etterpå

Praktisk konsekvens av vanningsanlegget er at Mørkved nå regner med å få opp poteter på ordinært vis dersom været ikke slår helt om. Han vil fortsatt kjøre vanning ved behov, men sier han skal følge bedre med på vindkast over vendeteigen.

Det betyr ikke at anlegget skal justeres etter hver forbipasserende.

– Hvis je skal stille dyse etter bukse, blir det itte potet. Men je kan ta litt ned når det blåser mot postkassene, sier han.

Solbjørg Løkkemo mener det kan være tilstrekkelig.

– Et muntlig tiltak er også et tiltak, så lenge noen husker det. Og det gjør jo noen, sier hun.

Hun vil ikke kalle saken en nabokonflikt.

– Nei. Dette er en vannretning. Det er et lavere trinn. Men det kan utvikle seg hvis folk begynner å si at dom ikke bryr seg veldig mange ganger, sier Løkkemo.

Redaksjonen observerte at postkassestativet tørka forholdsvis raskt i sola, mens arbeidsbuksa brukte lenger tid. Bringebærhekken fikk besøk av to skjærer som satte seg i den våte toppen og så fornærma ut uten kjent grunn. En gul leketraktor lå opp ned i grusen ved naboinnkjøringa, med bakhjulet fullt av sand og ingen tydelig eier i nærheten.

Mørkved sier han tar med seg innspillene.

– Det er bra folk ser på. Da veit dom at det skjer noe. Men dom må gjerne stå litt der vannet itte går, sier han.

Neste flytting blir torsdag

Vanningskanonen skal etter planen flyttes til et nytt felt torsdag, avhengig av vind, jordfukt og om slangestyringa fortsetter å oppføre seg. Mørkved vil da forsøke en noe roligere åpning på trykket, fordi regulatoren etter hans mening «itte liker brå snakk».

Gunvor Brennhaug sier hun kommer til å høre etter.

– Je sitter nå der. Hvis’n går pent, skal je itte si noe. Hvis’n går stygt, skal je heller itte si noe med en gang, sier hun.

Solbjørg Løkkemo har på sin side plassert saken i det hun kaller «mental mappe for nyttig ulempe». Hun mener det er viktig at bygda skiller mellom maskiner som plager og maskiner som gjør en jobb med litt for bred armføring.

– Detta er nok den siste typen, sier hun.

Ute på jordet sto vanningskanonen stille i noen minutter etter at pumpa vart slått av. Det rant fortsatt fra messingdysa, ikke som et kast lenger, men som en tynn dryppelyd rett ned på ett potetblad ytterst i raden. Ingen sa noe om at det bladet kanskje hadde fått nok. Det var tross alt akkurat der vannet endte.