Vaffelhjerter fikk pappskiller for å hjelpe kaloriapp

Ei svensk nyhet om at AI-baserte kaloriapper kan bomme merkbart på mat, fikk onsdag formiddag praktisk virkning i Bakomberg da ei vaffel ved Varmrista ved Bibliotekveggen ble flyttet, delt, stabilisert og til slutt nesten behandlet som en liten kommunal eiendom.

Telefonen skulle bære hjelpe te å registrere kaffemat. Den endte med å gi tre varsler, fjorten pling og en mulig sausmelding på ei vaffel som ifølge flere tilstedeværende var helt vanlig, muligens litt seig i ytterkant.

Saken startet normalt nok klokka 10.42, da en app-bruker fra Trinnvis Pakking & Retur tok bilde av ei tallerken med vaffelhjerter under den lune trekken fra bibliotekveggen. Bakgrunnen var en svensk forbrukernyhet om at kunstig intelligens i slike apper kan tolke mat feil og dermed gi brukeren et anslag som itte stemmer med virkeligheten.

I Bakomberg ble dette først mottatt som en grei påminnelse om at telefoner, som folk, kan ta feil når dom får for lite kaffe.

Så kom appens første vurdering.

Den mente porsjonen var mindre enn den var, større enn den så ut, og muligens inneholdt et tilbehør ingen ved bordenden ville vedkjenne seg. På skjermen sto det ei høflig oppfordring om å ta bildet på nytt i bedre lys, med tydeligere avgrensing mellom elementene.

Det var der den svenske logikken kom inn i saken: Hvis bildet av maten ga feil svar, måtte maten gjøres mer lik et bilde.

Vaffelen ble rettet opp

Rakel Nyborg, pensjonert helsesekretær og uoffisiell postkasseordner, sto ved rista med kaffekoppen i begge hender og så på at tallerkenen ble snudd en kvart runde. Hu hadde egentlig bare kommet bortom fordi noen hadde sagt «detta tar bære et lite øyeblikk», en setning hu senere noterte som misvisende.

– Jeg bære nevner det: Når vaffelen får tre diagnoser før kaffen, da set vi oss ned, sa Rakel.

Bjarte Lunheim, pensjonert vaktmester og sentrumsgårdenes lavmælte reservefornuft, ble stående nærmest tallerkenen. Dermed fikk han ansvar for lyset. Han prøvde først å skygge for sola med venstre hånd, men appen registrerte hånda som et mulig bakverk. Deretter la han telefonen på en sammenbrettet serviett for å få stødigere vinkel.

– Du får itte bli sint nå, men denna telefonen teller skyggen au, sa Bjarte.

Ingen ble sint. Men det ble stille på den måten det blir stille når folk itte vil virke bakstreverske, samtidig som dom gjerne vil spise mens vaffelen fortsatt har en liten rest av varme i seg.

Varmrista blåste lunken bibliotekluft opp gjennom sko, serviett og forsiktig stemning. En gulnet bjørkelauvbit hadde lagt seg i rille nummer fire og vippet hver gang ventilasjonen tok litt i. Den hadde ingen rolle i saken, men flere kikket på den når appen plinget.

Pappskiller som teknologisk omsorg

Ved 10.43 kom nytt forsøk. Appen ba om mer standardisert porsjon, og det var da Trinnvis Pakking & Retur tok sitt ansvar.

Bedriften, som til daglig håndterer pakking, retur og smålogistikk med et alvor få andre gir teip, hadde Oddrun Fagerli på stedet. Hu er skiftkoordinator ved Trinnvis, kjent for å ha reddet 312 feiltrykte bygdebokkalendere fra skrå brett og for å mene at papp ikke er sta, bære utrygg når den får for mye frihet. I veska hadde hu tre pappskiller som egentlig var ment for små glassvarer.

Skillerne ble raskt omdefinert til porsjonsstabilisator.

Løsningen var velment og ryddig: Hvert vaffelhjerte skulle få sitt rom. Da kunne appen se maten tydeligere, og menneskene slapp å diskutere om en brunostkant var en del av hovedporsjonen eller en pågående omstendighet.

Pappskillerne ble satt ned på tallerkenen med en nøyaktighet som gjorde kaffestunda litt smalere. Bjarte løftet ett vaffelhjerte med gaffel, la det forsiktig på plass i høyre rom, flyttet det tilbake, og sa ingenting på seks sekunder. Det ble oppfattet som et innspill.

– Papp oppfører seg sjelden likt to dager på rad, men gir du den rette rom og itte begynner med teip før lunsj, så vil den som regel samarbeide, sa Oddrun.

Appen svarte med å telle hvert rom som egen porsjon.

Dermed var avviket ikke lenger bare et spørsmål om vaffel. Det var blitt et spørsmål om organisering. En myk matvare var delt inn i administrative enheter, og hver enhet krevde egen digital omtanke.

Rakel mente det var et urimelig krav å stille til en onsdagsvaffel.

– Folk må få lov te å spise ei vaffel uten at telefonen lager bekymring torsdag, sa hu.

Oddrun var uenig, men på en høflig måte. Hu mente det var uryddig å avvise teknologi bare fordi den ikke skjønner brunostkant første gangen.

– Vi avviser itte teknologi. Vi ber den bære vente te vi har tygd, svarte Rakel.

Oddrun holdt pappskilleren mellom tommel og pekefinger som om den var et lite saksvedlegg, sjøl om ingen hadde bedt om vedlegg.

– Problemet er itte vaffelen. Problemet er at appen får løse varer inn fra alle kanter. Det ville ingen hylle tålt heller, sa hu.

Beredskapslaget innførte ro

Da appen plinget for tredje gang klokka 10.43, denne gangen med et nytt anslag for samme bit, ble Bakomberg Hverdagsberedskapslag varslet av noen som allerede sto der. Laget ankom uten dramatikk, men med synlig vest og et ønske om å dempe situasjonen før den ble et innlegg.

Hverdagsberedskapslaget er vant til små saker som får skuldre. Dom har tidligere øvd på kakefatets evakuering og kan skille mellom smårot, mulig avissak og rød sone for slektninger fra nabobygda. Denne saken ble først vurdert som grønn, deretter gul med lavt sukkertrykk.

Tiltaket var «kaloriro».

Det innebar at alle rundt tallerkenen skulle stå rolig, puste mindre direkte på porsjonen og unngå plutselige kommentarer som kunne påvirke både bruker og algoritme. Én vest ble lagt over kaffekanna som tegn på at praten var operativ, men ikke akutt.

I prinsippet var dette fornuftig. Appen trengte ro. Folk trengte ro. Vaffelen trengte, etter hvert, mest å bli latt i fred.

I praksis gjorde stillheten at alle hørte hvert eneste pling.

Hverdagsberedskapslaget talte fjorten pling i løpet av én bit, fem bekymrede blikk og én gang der noen sa «bare et lite øyeblikk» uten at øyeblikket ble lite. En mann som skulle levere bok på biblioteket, stanset ved døra, så på vesten over kaffekanna og gikk inn med boka under jakka som om den var varmere enn den var.

Bjarte dyttet telefonen så vidt med pekefingeren, mest fordi skjermen blenda og fordi alle hadde sett på ham da lyset ble nevnt. Han gjorde det uten å si at han gjorde det.

– Det kan hende jeg tar feil, men jeg har sjelden sett ei vaffel bli mer korrekt av å bli flyttet, sa han.

Det ble stående som dagens mest brukbare innvending.

Virkeligheten skulle tilpasses skjermen

Den underliggende ideen var fortsatt høflig og svensk i den beste betydningen: Systemet kunne hjelpe, hvis virkeligheten møtte systemet halvveis. Problemet var bare at virkeligheten ved Varmrista hadde sirup på fingrene, brunost i kanten og en tallerken som vippet når noen satte koppen litt hardt ned på benken.

For hvert tiltak ble appens grunnlag ryddigere, men kaffestunda mer urolig. Først skulle lyset forbedres. Da ble skyggen et problem. Så skulle porsjonen standardiseres. Da ble hver bit en sak. Så skulle omgivelsene roe seg. Da ble lydene større.

En svensk feilslutning hadde dermed fått lokal fasong: Når telefonen ikke forstår vaffelen, må vaffelen bli mer telefonvennlig.

Det er en tanke Bakomberg kjenner igjen fra andre felt. Folk har før rettet seg opp for skjema, snakket saktere til automat og åpnet dører på nytt fordi sensoren ikke hadde hilst. Forskjellen denne gangen var at motparten lå på en serviett og ba om mer lys.

Rakel tok etter hvert ansvar for den menneskelige delen av vurderingen. Hu delte ut kaffe, skjøv pappskilleren litt unna og sa at ingen skulle skamme seg over en vaffel som itte kunne fotograferes korrekt.

Oddrun presiserte at pappskilleren ikke var en kritikk av vaffelen, men et forsøk på å gi appen bedre arbeidsvilkår.

– Vi kan itte ha digitale hjelpemidler som må gjette seg fram i myk geometri. Da får du retur før du har sendt noe, sa hu.

Bjarte så ned på tallerkenen.

– Myk geometri er vel mye av poenget med vaffel, sa han.

Neste steg er avklart, nesten

Etter 22 minutter ble det enighet om en midlertidig lokal praksis: Kaloriapper kan brukes ved Varmrista, men ikke mens andre venter på å forsyne seg, og ikke med pappskiller uten at vertskapet er informert. Hverdagsberedskapslaget anbefaler dessuten at telefonen legges ved siden av tallerkenen, ikke oppå servietten, dersom servietten allerede har fått smørmerke.

Rakel har varslet at hu vil følge med på om matregistrering blir en ny form for småuro i sentrum.

– Jeg set det itte opp som sak ennå. Men jeg har oppretta mappe, sa hu.

Trinnvis Pakking & Retur tar med seg erfaringen tilbake til pauserommet, der det etter det Bakomberg Tidende forstår allerede finnes uenighet om hvorvidt knekkebrød bør fotograferes før eller etter pålegg. Den diskusjonen skal etter planen ikke tas før etter lunsj, i tråd med intern praksis for teipnære tema.

Oddrun sier bedriften ikke vil utvikle egen vaffelinnsats med det første, men hu utelukker ikke en enkel brettløsning dersom noen først kommer med rømmegrøt i app.

– Da må vi ha kant. Det sier seg sjøl, sa hu.

Bjarte ryddet til slutt vekk pappskillerne og tørket av gaffelen med den delen av servietten som ikke hadde vært teknisk underlag. Han sa lavt at det sikkert var gode folk som hadde laga appen, og at det itte var vond vilje i en algoritme som bare ville ha bedre oversikt.

Det var heller ingen ved Varmrista som ville avvise at slike apper kan være nyttige for dem som ønsker det. Uroen lå ikke i at teknologien fantes, men i at den krevde at ei vaffel skulle oppføre seg som et passfoto.

Da kaffekanna var nesten tom og pappskilleren hadde fått en brunoststripe på tvers, ble telefonen liggende igjen på Varmrista et øyeblikk. Skjermen var varm av bruk, undersida lunka av ventilasjonslufta, og kamerafeltet hadde fått et tynt dryss av smuler.

Appen plinget én siste gang og ba brukeren ta et nytt bilde av samme vaffel.

Forrige bilde inneholdt mulig saus.