Tubaen målt te 41,6 grader i Paris

Bakomberg skole- og småmessinglag er på kulturreise i Paris og melder at turen går bra. Samtidig er programmet lagt om etter at tubaens tredje ventil ble håndmålt til 41,6 grader med et lånt bagasjetermometer onsdag klokka 14.18.

Det er ikke meldt om personskader, avlyste hjemreiser eller større musikalsk svikt. Men det er meldt om varme messingflater, raskere vannpauser enn planlagt og ei tuba som nå blir satt i skyggen før enkelte av deltakerne rekker å si fra at dom også kunne tenkt seg det.

Turleder, toneansvarlig og selvutnevnt varmeombud Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug opplyser til Bakomberg Tidende at laget har det fint, men at «fint» for tida må forstås med litt bredere fortau og mindre direkte sol.

– Vi ska itte klage. Vi er i Paris, og det er stort. Men messing blir nå messing når sola står rett oppi tuten, sier Brennhaug.

Saken er aktuell fordi laget etter planen skal komme heim att før helga, med instrumenter, noter og elleve unge musikanter som har lært mer om skygge enn det som sto i reisebrevet. Hjemme i Bakomberg må øvingslista for neste uke allerede skrives om, ettersom flere instrumenter kommer att med løs kork, varmepåvirka klang og et litt annet forhold til asfalt.

Gunvor Brennhaug er kjent i bygda som kvinna som fikk hele 17. mai-toget til å stoppe ved Dampgløttet bak Vaskeribygget da en baryton spilte i feil retning i 2019. Hu mener fortsatt at det var nødvendig.

– Lyden gikk bortover mot containera. Det var itte dit toget skulle, sier hu.

I Paris har hu nå oppretta et system hu kaller skyggerullering. Systemet består av et notestativ, en stropp fra basstromma, skyggen fra en mobiltelefon og ei håndskrevet liste med fem kolonner. Hornrekka flyttes etter sola med omtrent 38 centimeter per runde. Det virker nesten.

Problemet er at skyggerulleringa onsdag førte til at tre hornister, en trombonist og tubaen stengte deler av fortauet for ei trillekoffert med tydelig retning. Kofferten ble ifølge laget ikke skadd, men den ga fra seg fire harde knepp over brosteinen før eieren løfta den rundt tubaen uten å se på noen.

– Det var en praktisk situasjon, sier Brennhaug.

Tubaen, som til vanlig blir omtalt bare som tubaen, har fått en mer framtredende rolle på turen. Den bæres nå som om den er både instrument og småfe. To personer tar tak, en tredje går foran og ser etter skygge, og en fjerde holder munnstykket i en våt serviett fra hotellfrokosten.

Ved en fortauskant tirsdag fikk tubaen egen stol. Ikke lenge, men lenge nok til at det ble tatt et gruppebilde der tre musikanter sto og tubaen satt. Ventilene klikket forsiktig hver gang noen sa at det sikkert gikk bra.

– Den sier fra på sin måte, sier Brennhaug.

Vannpausene er satt til hvert 7. minutt og 30. sekund. Brennhaug sier intervallet er valgt fordi sju minutter ble for kort til å rekke å pakke ned fløytemappa, mens åtte minutter «føltes friskt på en måte som itte passa forholda».

I løpet av onsdag ettermiddag noterte hu 14 tilfeller av «blank stirring mot skygge». Det er ikke avklart om alle tilfellene gjaldt varme, eller om noen av dem skyldtes vanlig ungdommelig vurdering av voksne beslutninger.

Laget reiste fra Bakomberg mandag med kulturprogram, fellesøving og planlagt byvandring. Den opprinnelige planen inneholdt seks stopp, to fellesbilder og et punkt om «fri observasjon av europeisk byliv». Den reviderte planen inneholder tre stopp, fire vannposter og et eget punkt om at munnstykker ikke skal legges på stein, metallrekkverk eller bord som ser hyggelige ut men står i sol.

En klarinettkoffert ble også brukt som provisorisk solskjerm for notemappa under ei pause. Det holdt i 2 minutter og 12 sekunder før et vinddrag tok tak i kofferten, løfta lokket og sendte to løse ark bortover et gatehjørne. To slagverkere med caps bakfram henta arka att. Den ene hadde fortsatt triangelpinnen i hånda.

– Det var egentlig god fart i dom, sier Brennhaug.

Den milde uenigheten i reisefølget handler nå om hva som teller som kultur når gradestokken ligger høyere enn ventet. Noen mener laget bør få med seg mest mulig av byen, siden turen har vøri spart til gjennom kakesalg, loddbøker og en lengre diskusjon om pris på ostekake. Andre mener at et kjøpesenter med klimaanlegg også kan regnes som europeisk dannelse når man står der med svett notemappe og hornfett som har fått egne planer.

– Vi er itte uenige, presiserer Brennhaug.

Hu legger til at det bare er «ulike temperaturfaglige syn» i gruppa.

På hotellet er det innført instrumenthvile mellom øktene. Messinginstrumentene skal ikke settes rett ved vindu, ikke oppå mørke tepper og ikke under den lille lampa ved skrivebordet, som ifølge Brennhaug «har et overraskende pågangsmot». Tre munnstykker ligger nå på våte servietter. Ei trompet har fått beskjed om å stå i gangen i ni minutter før den får komma inn i øvingsrommet.

Dette har fått praktiske følger hjemme. Margot Kleven, bygdas arrangementsvakt med blyant bak øret og arrangementperm fra før hullmaskina fikk avrunda kanter, har bedt om avklaring på om korpset fortsatt rekker fanfaren til søndagens benkeinnvielse ved samfunnshuset.

Kleven understreker at hu ikke vil legge press på barn, unge eller messing.

– Men varme står itte som gyldig fravær i permen, sier hu.

Hun viser til side 17, punkt 4b, der det står at fanfare kan kortes ned ved sykdom, kraftig regn, bortkommen dirigent eller «annen rimelig hindring». Kleven har foreløpig ikke funnet ut om tuba med varm tredje ventil faller inn under rimelig hindring.

– Jeg sier itte nei. Jeg sier bare at det må settes et kryss et sted, sier hu.

Ifølge Brennhaug skal fanfaren gå som planlagt, men kanskje i en mer «luftig variant». Det betyr at enkelte lange toner kan bli holdt kortere, særlig hvis instrumentene trenger tid til å «landa att» etter hjemkomst. Hun ber publikum ikke tolke dette som svak innsats.

– En tone kan væra kort og likevel ha opplevd mye, sier Brennhaug.

Foreldregruppa hjemme har også begynt å forberede mottak. Det er foreslått at instrumentene settes på bordet i lillesalen før de bæres inn i øvingsrommet, slik at kork, ventiler og kasser kan akklimatiseres. En far har tilbudt en liten vifte fra campingvogna. Brennhaug har takket for tanken, men vil først se hvilken retning vifta blåser.

Bakomberg skole- og småmessinglag har på turen hatt én fellesøving innendørs, én justert uteøving i skygge og en halv gjennomspilling som ble avbrutt da notearkene begynte å feste seg til underarmene. Det musikalske utbyttet beskrives som godt, men ujevnt fordelt mellom stemmene.

– Klarinettene har hatt det lettere fysisk, men dom har au måttet bære sitt. Særlig kofferten etter at den ble solskjerm, sier Brennhaug.

Hun mener turen likevel har gitt laget nyttig læring. Musikerne har øvd på å telle takter, lese kart, drikke før dom blir tørste og forstå at en tuba ikke bør lene seg mot svart rekkverk midt på dagen. Det siste er nå skrevet inn i turlederens notater med understrek.

Det er ikke gjort vedtak om varige endringer i korpsets reisereglement, men Brennhaug sier hu vil foreslå et tillegg om instrumenttemperatur på neste styremøte. Forslaget kan bli lagt fram som eget punkt, trolig etter økonomi og før uniformslager.

– Vi trenger itte lage stort nummer ta det. Men en liten tabell kunne gjort seg, sier hu.

Hjemreisen skal etter planen gå uten endringer. Laget har pakket om slik at munnstykker ligger samlet, ventiler er smurt, og tubaen ikke står innerst i bagasjerommet dersom det blir behov for «lufting med kontroll». Brennhaug har også bedt alle om å sjekke at vannflasker ikke ligger åpne sammen med noter.

I Bakomberg venter benkeinnvielsen, øvingslista og Margot Klevens blyant. I Paris lå onsdag kveld den våte servietten rundt munnstykket pent på hotellrommets skrivebord, ved siden av en blyant som hadde blitt litt mjuk i grepet.