Tre år med vann, appelsin og synål på Lunheim

En omstreifer kom tre år på rad til Lunheim og ba om overnatting. Hver kveld ville han ha et glass vann, en appelsin og ei synål. Hver natt kom det larm fra gjesterommet. Tredje året spurte Bjarte Lunheim hva i all verden som foregikk. Omstreiferen sa det, men bare mot løfte om taushet. Bjarte lovet. Han har ikke sagt det videre.

Dermed har Bakomberg fått sin mest protokollførte ikke-opplysning.

Slik gikk det til

Saken har ligget i bygda som en uåpnet skuff siden første registrerte smell på Lunheim, klokka 22.47 og 18 sekunder, en torsdag som ellers var merka av med «lett skift i grinda» i gårdsboka.

Nå er historien henta fram igjen etter at Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S under en opprydding i ei brunsvart kommode fant tre nesten like notatark, en appelsinklistrelapp og ei synål festa med garnstump i et gammalt regnskapsbilag.

På øverste ark står det: «Mann overnattet. Ba om vann, appelsin, nål. Ulyd. Ikke spurt.»

På det neste: «Samme mann. Samme ting. Mer lyd. Fortsatt ikke spurt.»

På det tredje står det bare: «Spurt. Fikk vite. Må ikke si.»

Det er nok til at Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge har bedt om at saken blir omtalt med ro, fast rekkefølge og uten at folk står i døra og lager egne versjoner.

– Det er ikke alt som skal ut, men det skal stå hvor det ikke kom ut hen, sier Bjarte Lunheim, gårdbruker, vedlikeholder av egen låvebru og mann bygda fortsatt husker for å ha rygga trillebåra inn i konfirmasjonsbildet til nabojenta i 1998.

Han mener gjesterom skal væra gjesterom, men at folk som lager smell etter kveldsmat bør nevne om det er farlig for panel eller bare for nattesøvnen.

Gjesterommet på Lunheim ligger over gangen, tolv trappetrinn opp og 3,6 meter bort fra den øverste knaggen med skurtreskerjakker. Rommet har skråtak, et lite bord, en seng som sier fra før den blir brukt, og ei lufteluke som peker i retning Arkivtrappa når vinden står riktig.

Det var der omstreiferen, seinere identifisert av flere som Mio Bråtaker, overnattet første gang. Bråtaker er kjent som løsarbeider, veifinner uten fast kart og tidligere ansvarlig for å ha organisert kø ved vaffelsteikinga på grendehuset så stramt at tre eldre karer mista lysta på syltetøy. Han har en brun sekk, et høflig nikk og en mening om at folk lukker dører for hardt.

– Dør er ikke ved, skal Bråtaker ha sagt til en som var til stede ved en annen anledning.

Bjarte åpnet likevel for overnatting. Det var plass, det var seint, og det hadde regna litt sånn at folk blir mer gjestfrie enn dom hadde planlagt. Klokka 21.13 fikk Bråtaker kveldsmat. Klokka 22.02 kom han ned igjen.

– Da sto han der i sokkelesten og spurte om et glass vann, en appelsin og ei synål. Itte mer. Itte mindre. Han sa det som om det var fyrstikker og salt, sier Bjarte.

Synåla ble funnet i nederste rom i syskrinet, under tre knapper, en hekte og en lapp med teksten «ikke kast». Appelsinen lå i fruktfatet, litt flat på den ene sia. Glasset var av typen med riller, 1,8 desiliter etter måling gjort i ettertid av Varslingslaget, uten at dette var varsla på forhånd.

– Vi målte fordi folk spør, sier Magnor Sørby i Bakomberg Varslingslag for Rykter og Riktig Rekkefølge, sjølutnevnt rekkefølgeansvarlig og tidligere kjent for å ha stoppa en 17. mai-tale fordi korpset var nevnt før flagget. Han mener et glass ikke kan væra «omtrent» når saken har vart i tre år.

Bråtaker tok imot de tre gjenstandene, takket og gikk opp.

Først var det stille. Så kom et dunk. Så et skrap. Så en lyd Bjarte beskriver som «om en komfyr prøver å komma seg ut av et trekkspill». Hundene reiste seg ikke, men dom la seg heller ikke ordentlig ned igjen.

Bjarte sto nederst i trappa i 41 sekunder, ifølge ham sjøl. Han hadde hånda på gelenderet og venstre fot på første trinn. Så gikk han tilbake på kjøkkenet.

– En kan itte gå opp til folk midt i ei overnatting og spørre hva dom driver med, hvis dom ikke har ropt brann eller lånt øks, sier han.

Dette er kjernen i den sosiale friksjonen. På Lunheim er det sterk tradisjon for å hjelpe folk. Det er også sterk tradisjon for å ikke spørre for mye før etter at vedkommende har reist.

Om morgenen takket Bråtaker for seg. Rommet var ryddig. Glasset sto tomt på bordet. Appelsinskallet lå i fire buer på tallerkenen. Synåla var borte.

– Jeg tenkte at det var hans nål nå, sier Bjarte.

Nøyaktig ett år seinere kom Bråtaker igjen. Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S har sammenholdt gårdsboka med en gammel melkekvittering og mener tidspunktet var mellom 18.28 og 18.34. Bjarte mener det var «rett etter Dagsrevyen, men før jeg rakk å irritere meg».

Bråtaker spurte om overnatting. Bjarte sa ja. Det ble kaffe, brødskive og lite prat. Klokka 22.05 sto Bråtaker igjen i kjøkkendøra.

– Da kjente jeg at det var no med gangen hans, sier Bjarte. – Han bar seg som en som visste hvor syskrinet lå, men han spurte pent lell.

Også denne gangen fikk han vann, appelsin og synål. Den nye synåla var litt tjukkere. Appelsinen hadde prislapp. Glasset var det samme, etter det familien kan bekrefte, for det var det eneste som hadde en liten sprekk ved rilla nummer tre.

Så kom bråket.

Ifølge notatet var lyden «vesentlig mer». Bjarte beskriver det som tre harde smell, en pause på sju sekunder, rasling, et kort pip, og deretter et drønn som fikk kaffekoppen på nattbordet i rommet under til å flytte seg 4,2 centimeter mot kanten.

Mio Bråtaker har ikke ønsket å kommentere selve lyden. Da Bakomberg Tidende traff ham ved Lufteluka ved Arkivtrappa, så han lenge på den nevnte synåla, som nå ligger i en liten plastpose hos Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S.

– Folk spør mye når dom egentlig tåler lite, sa Bråtaker.

Han ville ikke bekrefte om nåla var samme type som den første, men presiserte at appelsiner ikke bør oppbevares sammen med løk.

Etter andre natt var rommet igjen ryddig. Det eneste avviket var at stolen sto 14 centimeter nærmere veggen enn ved innsjekk, hvis en legger Bjarte sitt seinere minne til grunn. Her er Varslingslaget mer forsiktig.

– Stolavstand er svakt materiale, sier Magnor Sørby. – Men vi har ikke avvist det.

Tredje året kom Bråtaker igjen, på dagen. Denne gangen hadde Bjarte forberedt seg med bedre sokker, ny lyspære i gangen og en beslutning om å ikke spørre med mindre huset sjøl ba om det.

Det holdt til klokka 22.49.

Da hadde Bråtaker fått sine tre ting. Vannet sto i rille-glasset, appelsinen var større enn året før, og synåla var lånt fra en eske merka «bunad, ikke bruk», noe som i ettertid har skapt et lite sideskriv i familien.

Bråket som fulgte, er årsaken til at saken nå regnes som mer enn en anekdote. Det begynte med et langstrakt knirk, gikk over i metallisk klapring, og endte i en serie dunk så jevne at Bjarte først trodde noen telte poteter med sinne.

– Da kjente jeg at gjestfriheten hadde fått verk i kneet, sier han.

Han gikk opp. Tretten trinn, for han tok det første to ganger. På reposet stoppet han ved døra og vurderte om han skulle banke mykt eller som gårdeier. Han valgte midt imellom.

– Hva er det som bråker så fælt? spurte han.

Ifølge Bjarte åpnet Bråtaker døra med appelsinlukt i rommet og synåla i handa. Vannskåla, eller glasset, sto på bordet. På gulvet lå noe Bjarte fortsatt ikke vil beskrive. Ikke fordi han ikke husker det.

– Jeg husker, sier han. – Det er det som er problemet.

Bråtaker skal da ha sagt at han kunne forklare alt, men bare hvis Bjarte lovet å ikke si det til noen.

Bjarte lovet.

Her stopper den åpne delen av saken.

Bakomberg Tidende har spurt Bjarte om han vil gjengi forklaringen uten detaljer. Han sier nei. Vi har spurt om han kan si om det var ufarlig. Han sier at huset står. Vi har spurt om det handlet mest om vannet, appelsinen eller synåla. Da så han på kjøkkenbordet i 9,5 sekunder og sa at alle tre var «til stede».

Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S har på sin side vurdert å stille ut plastposen med synåla, men daglig leder Randi Skuffenæs, som også har sjølpålagt ansvar for at gamle ting ikke får for mye frisk luft, sier det må avklares om utstilling kan tolkes som indirekte røping.

– Ei synål kan væra ganske pratsom hvis folk allerede har bestemt seg, sier hun.

Varslingslaget har ført saken inn som punkt 7b i møteprotokollen: «Taus kunnskap, ikke til sirkulasjon.» Der står det også at rykter om sitron, tråd, ekstra glass, underjordisk mekanikk og en liten hest «ikke er bekrefta og derfor skal gå saktere».

Praktisk har saken fått små følger. På Lunheim ligger det nå en lapp i syskrinet: «Ved utlån av synål etter kl. 22: spør formål, men pent.» Appelsiner blir kjøpt i mindre nett. Gjesterommet har fått teppe under bordet, ikke fordi Bjarte venter nytt bråk, men fordi «det er greit å dempe det en kan dempe».

Mio Bråtaker har ikke bedt om ny overnatting. Han ble sist observert ved Lufteluka ved Arkivtrappa, der han rettet på sekken, nikket mot ingen bestemt og sa at løfter er enklest å bære når dom ikke har hank.

Bjarte sier han ikke angrer på at han spurte. Han angrer heller ikke på at han lovet. Men han innrømmer at han av og til ser på appelsiner med en uro han mener fruktdisken ikke har gjort seg fortjent til.

– Jeg fikk vite det jeg spurte om, sier han. – Det får holde.

På kjøkkenet står rille-glasset fortsatt innerst i skapet, med sprekken ved tredje rille vendt inn mot veggen. Ved sia av ligger syskrinet. Appelsinfatet er tomt akkurat nå.

Synåla ligger i plastposen hos Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S, tynn, blank og taus.