Trafikkradioen meldte én feilkjører, fekk telefon om alle

Programleder Signe Rønning leste varselet slik hu fekk det: Én bil kjørte mot trafikken på motorvegen mot Drammen. Et halvt minutt seinere ringte Iben Vassmyr fra strekningen og retta opplysningen: Det var itte én bil som lå feil. Det var alle sammen.

Det gamle trafikkradio-opptaket fra Bakomberg nærradio er nå funnet igjen, etter at den beige studiotelefonen med tungt rør og knekt tallskive begynte å ringe inne på lageret hos Tverrdrag Etikett & Etterlysning tirsdag klokka 10.42.

Telefonen var koblet fra i 1998, men sto fortsatt med ledningen surra rundt en pappeske merket «Viktig, men itte akkurat nå». Da den ringte tre ganger og en halv gang, mente innehaver og selvoppnevnt arkivordner Iben Vassmyr at det måtte være noe dom ville ha fram.

– Je tok’n itte først. En skal itte svare på gamle apparat uten å ha tenkt seg om, sa Vassmyr, som fra før er kjent for å ha nekta å laminere et orienteringskart fordi skogen kunne fløtte seg.

Slik gikk det til

Bakgrunnen er en sending fra trafikkradioens korte, men bestemte periode på lufta, den gangen lokale bilister kunne få både føreforhold, ferjekø, elgvarsel og lett irettesettelse mellom to plater med torader.

Signe Rønning, daværende programleder og seinere kjent i Bakomberg for å ha lest opp bingoresultat med kondolansestemme, satt denne dagen i studio med hodetelefonene litt for langt bak på øra. Hu hadde med seg en termos med kaffe som allerede klokka 08.17 var vurdert som «på grensa te kommunal», og en blyant som var spissa i begge ender av trygghetshensyn.

Studioet lå i andre etasje over den gamle trykkeridelen. Under sending kunne en høre trykkpressa hoste i veggen, og når lastebilen te meieriet rygga på gårdsplassen, kom det et lite pip inn i nyhetene om vegsalt.

Den aktuelle meldinga kom inn på papir, levert gjennom den smale døra mellom teknisk rom og studio. Papiret var revet skeivt av en blokk, bretta én gang for mye og holdt fast med en binders som seinere har fått egen plastlomme i arkivet.

På papiret sto det, med svart tusj og hasteskrift: «Viktig melding til alle bilister som kjører motorvegen mot Drammen: Det er en bil som kjører i motsatt kjørebane!»

Ifølge Rønnings egen notatbok, funnet sammen med opptaket, skal beskjeden ha blitt lest klokka 09.06 og 23 sekunder, etter værmeldinga og før annonsen for halv pris på snøskuffeskaft uten skaft.

– Det var ei grei melding å lese. Kort, alvorlig og med motorveg i seg. Da retter folk seg litt opp, har Rønning forklart til Bakomberg Tidende.

Hu la papiret foran seg, drog pusten og leste varselet med den stemmen hu brukte når noe enten var farlig eller sponsa.

«Viktig melding til alle bilister som kjører motorvegen mot Drammen. Det er en bil som kjører i motsatt kjørebane.»

Etterpå la hu inn tre sekunder stillhet, slik det sto i sendeskjemaet ved «akutt veg». Tekniker på vakt, Torbjørn «Tobben» Lykseth, trykte deretter på knappen merket NORMAL MUSIKK, men bomma litt og fekk starten på en trekkspillmarsj som allerede var brukt ved skolestart.

Det var da den beige studiotelefonen ringte.

Telefonen sto ytterst på pulten, ved sida av askebegeret som ingen brukte lenger, men som fortsatt hadde myndighet. Røret var så tungt at det dro med seg halve pultmatta når noen svarte. På selve apparatet var det festet en smal metallplate med teksten «TRAFIKK / KLAGER / FEIL VÆR».

Signe Rønning lot det ringe to ganger. Det var ikke fordi hu nølte, men fordi trafikkradioen hadde en rutine for at hasteanrop skulle få vise at dom mente det.

På linja var Iben Vassmyr, den gangen lastebilsjåfør på veg med reservedeler til et mjølkeanlegg og en brun matpakke som lå i hanskerommet og slo mot døra i hver sving. Han befant seg etter eget utsagn «på strekningen», noe som i Bakomberg lenge var regna som presis nok når det gjaldt Drammen.

– Det du sa nå, det er helt gæli, sa Vassmyr inn i røret.

Rønning hadde ifølge opptaket svart: – Gæli på hvilken måte?

– Det er itte én bil som kjører i motsatt kjørefelt. Det er alle sammen.

Der stopper selve opptaket i tre sekunder, før en hører en stol knirke, en blyant rulle og teknikeren si «å dæven» veldig lavt, men fortsatt hørbart for dem som har arbeidd med lyd før.

Hendelsen har siden levd som historie i Bakomberg, men først nå er den protokollført nok til at redaksjonen kan behandle den som lokal sak. Årsaken er at Tverrdrag Etikett & Etterlysning denne uka skulle rydde plass til en ny etikettmaskin for syltetøyglass med uvanlig lange navn, og dermed måtte åpne eske 14B, underarkiv «Radio, blandet uro».

Der lå kassettbåndet, varselpapiret, sendeskjemaet og den beige telefonen.

– Telefonen var det egentlige vitnet, sa Vassmyr, som nå driver med etterlysninger, etiketter og private rettelser av offentlige piler. – Den har hørt alt og sagt lite. Sånne apparat får respekt.

Saken har skapt en praktisk friksjon mellom dem som mener hendelsen viser hvor viktig det er å varsle raskt, og dem som mener noen burde ha avklart hvilken retning Drammen lå i før sending.

Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller har engasjert seg forsiktig, mest fordi flere eldre medlemmer husker akkurat den sendinga og fortsatt blir urolige når trekkspillmarsjen kommer for brått etter vegmeldinger.

Leder for laget, Signe Rønning, som også har beholdt vervet «ro ved akutt opplesing», mener det er urimelig å legge ansvaret på programlederen.

– Je leste det som sto. Hvis folk kjører mot hverandre, er det itte radioen som har bygd vegen, sa Rønning, og retta på en perm som allerede sto rett.

Iben Vassmyr mener på sin side at han gjorde en nødvendig presisering.

– Når alle kommer mot deg, må du si ifra. Det er slik fellesskapet virker, sa han.

Han avviser at han kan ha kjørt feil.

– Je fulgte min fil. Det var bare uvanlig mange andre som hadde valgt en anna forståelse av samme sak.

Ifølge det gamle sendeskjemaet ble det etter telefonen vurdert å sende en oppfølgingsmelding. Utkastet finnes på baksida av værmeldinga og lyder: «Trafikkradioen ber bilister mot Drammen utvise særskilt oppmerksomhet, da kjørefeltforståelsen synes delt.»

Meldinga ble aldri lest. I stedet satte teknikeren på en instrumentalversjon av «Ved Rondane», fordi den ifølge notat i margen «gir folk tid te å legge seg inn».

Det er uklart om noen faktisk la seg inn.

Politiet ble den gang ikke koblet inn i sendinga, men en eldre trafikkperm fra Bakomberg lensmannskontor inneholder et løst ark med overskriften «Drammensretning, mulig uenighet». Arket er udatert, men har kaffering og ett hjørne bretta som om noen hadde bestemt seg for å ta det seinere og aldri kom helt dit.

Redaksjonen har ikke funnet dokumentasjon på uhell knyttet til episoden. Det som er dokumentert, er at Rønning fikk tre telefoner etterpå: én fra Vassmyr, én fra en mann som ville vite om dette gjaldt til og med Lier, og én fra en dame som mente at ordet «motsatt» burde brukes med varsomhet før lunsj.

I studio oppsto det også en mindre intern uenighet om telefonrøret skulle legges helt på eller bare nesten på, i tilfelle bilisten ringte igjen med flere tall.

– Je var redd for at han skulle telle dem, sier Rønning.

Tobben Lykseth, som ikke lenger tar telefoner etter 16.00, har i et kort notat til avisa skrevet at han husker «en rar stillhet og at VU-meteret sto og tenkte». Han mener dessuten at trafikkradioen hadde for lite opplæring i situasjoner der innringeren kunne være både varsler og årsak.

– Vi hadde perm for glatte bruer, sau i vegbanen og ferje som hadde tenkt seg om. Men itte for detta, skriver Lykseth.

Den beige telefonen er nå midlertidig plassert på disken hos Tverrdrag Etikett & Etterlysning, der kunder som skal ha navnelapper til frysebokser må gå rundt den. Den ringer ikke lenger, men flere har likevel sett på den før dom har sagt noe.

Klokka 11.13 onsdag formiddag kom en kunde inn for å hente etiketter til bringebærsyltetøy og spurte om telefonen var i bruk. Vassmyr svarte at det kom an på hvem som kjørte hvor.

Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller har foreslått at telefonen kan vises fram under høstens temakveld om «varsler som gjorde sitt beste». Rønning ønsker at varselpapiret også blir med, men helst i ramme, siden bindersen har begynt å få karakter.

– Det papiret bar en tung beskjed. Det skal itte ligge og skrukke seg i ei skuff med gamle jingler, sa hu.

Vassmyr mener telefonen bør stå framme uten forklaring.

– Folk får ringe hvis dom skjønner det, sa han.

Foreløpig er det avklart at kassettopptaket skal digitaliseres, at telefonen ikke skal kobles til strøm, og at ingen i redaksjonen skal lage moderne versjon av meldinga før dom har kontrollert hvilken side av vegen dom sjøl står på.

Det som ikke er avklart, er om Iben Vassmyrs oppringning skal registreres som trafikkmelding, klage, rettelse eller tidlig form for publikumsmedvirkning. Tverrdrag Etikett & Etterlysning har laget fire prøveetiketter, men ingen av dem passer helt på telefonen uten å dekke til nullen.

Ute på lageret står eske 14B fortsatt åpen. I bunnen ligger en gammel programplan, to gule skumpropper fra hodetelefoner og en kassett merket «Elg ved bom, kanskje». Den beige telefonen står på disken med røret på plass, vendt litt mot døra, som om den fortsatt venter på neste bilist som skal opplyse at det ikke bare er én som kommer feil veg.

Det er alle sammen.