Tomt sete ved midtstreken ga begravelsesuro

Kåre Brattlien fra Bakomberg kjøpte billigste billett til Tottenham mot Arsenal og så mest jakkeermene te familien foran. I pausen fant han et tomt sete helt nede ved reklameskiltene. Den gamle mannen ved sida sa at kona hans pleide å sitte der, men at hu var gått bort. Da Kåre spurte hvorfor ingen barn, barnebarn eller venner var med i stedet, svarte mannen: – Je skulle gjerne bedt dom, men dom er alle i begravelsen.

Det er først nå saken er blitt ordentlig kjent i Bakomberg, etter at reiseregnskapet fra den private fotballturen til London ble lagt fram på bordet på Brattlien kjøkken klokka 19.43 sist torsdag.

Regnskapet besto av én krøllete boardingpass-kopi, to kvitteringer på kaffe, en serviett med setenummer skrevet på engelsk penn og Kåres egen forklaring på hvorfor han i andre omgang satt på en plass han itte hadde kjøpt.

– Det var itte sniking. Det var vurdering av ledig kapasitet, sier Kåre Brattlien, deltidslagerfører, selvutnevnt ansvarlig for Premier League-tabellen på oppslagstavla på Bakomberg Samvirkelag og kjent lokalt for å ha sett reprisen av et innkast fra 2009 i 47 minutter fordi han mente dommeren sto skjevt.

Kåre har sterk mening om én ting: En fotballkamp skal ses fra en vinkel der en kan skille midtstopper fra reklameplakat.

Denne gangen var det vanskelig.

Slik gikk det til

Ifølge Kåres notat, ført med blå kulepenn på baksida av en meny fra flyplassen, ankom han stadion 14.12 lokal tid. Kampstart var 15.00, men han hadde beregnet ekstra tid til å gå feil rundt stadion én gang og kjøpe skjerf som itte klødde.

Billetten var kjøpt i januar, etter det Kåre sjøl kaller «en offensiv sparelinje». Han hadde valgt laveste priskategori, rad 68, sete 411, hjørneseksjon, utsyn med forbehold. Forbeholdet viste seg å væra en familie på fem foran ham, alle over middels glade i tykk vinterjakke.

– Det var som å sjå kamp gjennom en flytteprosess, sier Kåre.

Familien foran kom, ifølge hans observasjoner, fra et sted der folk reiser seg samlet når noen skal ha pasties. Faren hadde lue med dusk. Mora hadde ryggsekk på fanget. Tre ungdommer byttet plass 11 ganger før første corner. Den ene hadde hår som la seg i Kåres synsfelt ved alt som kunne minne om overgang fra forsvar til angrep.

Kåre vil understreke at familien oppførte seg pent.

– Dom gjorde itte noe gæli. Dom bære eksisterte breitt, sier han.

Det var likevel praktiske følger. Fram til pause hadde Kåre sett én hel ballberøring, fire halve, samt dommerens venstre arm i situasjoner der resten av dommeren var antatt til stede. Han noterte «mulig skudd» i det 23. minutt, men har seinere åpnet for at det kan ha vært en reklamefilm på storskjermen.

Ved pause gikk han nedover trappene med et pappbeger te som hadde blitt kaldt etter 6 minutter og 18 sekunder. Det var da han så setet.

Det sto tomt.

Ikke tomt på den vanlige måten, slik seter kan væra tomme fordi noen er på do, handler pølse eller har gitt opp køen. Detta var et sete med ro over seg. Midtstreken lå rett fram. Reklameskiltene blunka lavt. Gresset var så nært at Kåre seinere beskrev det som «plen med lønn».

Ved sida satt en eldre mann med frakk, program bretta pent i fanget og termoskopp som sto stødig mellom føttene. Mannen er i Kåres notat omtalt som «gammal herre, ryddig, Tottenham-type, itte masete». Navnet har Bakomberg Tidende itte fått bekreftet, men Kåre mener han het Arthur eller Albert, «noe med A og sorg i».

Kåre sto først 1,7 meter unna og lot som han studerte reklameskiltet for bildekk. Så tok han to skritt bort.

– Er detta setet opptatt? spurte han.

– Nei, vær så god, sitt, svarte mannen.

Dermed satte Kåre seg. Det var, etter hans egen måling, 3,2 sekunder med moralsk uro før han fant ut at ryggen hadde rett til litt utsyn etter den første omgangen.

Setet ble straks hovedgjenstand i saken. Det var blått, fast, oppvippa med presis fjær og hadde en liten blank slitasje ytterst på kanten etter mange års vinterfrakker og korte feiringer. Kåre kaller det seinere «det beste setet je noen gong har lånt uten system».

Andre omgang ble, sportslig sett, en kraftig opptur for Kåre og en svak periode for Arsenal. Tottenham vant klart, etter det Kåre beskriver som «såpass solid at sjøl je skjønte det uten å spørja sidemannen». Han og den eldre mannen vekslet korte vurderinger.

– Fin diagonal, sa mannen.

– Ja, og den kom før hårsveisen foran rakk å dekke, svarte Kåre, uten å forklare bakgrunnen.

De to satt med hver sin praktiske sorg. Den gamle mannen over et tomt sete. Kåre over første omgang.

Etter kampens tredje scoring, som Kåre så i sin helhet fra spark til nett, ble stemninga mellom dem såpass trygg at Kåre våget å stille spørsmålet som nå er blitt protokollpunkt 4 i reiseregnskapet.

– Du, detta er jo beste plassen på hele stadion, sa Kåre. – Hvorfor står setet tomt?

Mannen så på banen først. Så på setet. Så på Kåre.

– Kona mi og je hadde disse to plassene i tretti år, sa han. – Vi gikk aldri glipp av en kamp. Nå har hu gått bort, så je er her aleine.

Kåre sier det ble stille i ham på en måte som itte vanligvis oppstår under London-derby.

– Je kjente at spørsmålet mitt hadde gått litt med piggsko inn i stua hass, sier han.

Han så ned på pappbegeret sitt, som var tomt og litt klemt i sida. Han vurderte å si unnskyld, men valgte en omvei som mange i Bakomberg kjenner: Han stilte et nytt praktisk spørsmål.

– Men du kunne vel bedt med noen andre? spurte Kåre. – Barn, barnebarn, venner? Det er jo et fantastisk sete.

Mannen nikka langsomt, uten å slippe blikket fra banen.

– Je skulle gjerne gjort det, sa han. – Men dom er alle i begravelsen.

Kåre sier han da satt helt stille i 14 sekunder, kanskje 16, avhengig av om en regner med tida han brukte på å svelge.

– Da vart det klart for meg at je hadde kommet inn i en familielogistikk je itte hadde oversikt over, sier han.

Notert som setesak

Tilbake i Bakomberg ble hendelsen først nevnt uformelt ved kaffetrakteren på lageret, der Kåre skulle fortelle om kampen, men kom inn på setet etter 42 sekunder. Etter hvert ble saken løftet til et mer ordnet nivå fordi tre personer mente det var uklart om Kåre hadde gjort noe galt ved å sette seg.

Kåre sjøl mener nei.

– Når et sete er ledig, og eieren sier sitt, da er det itte overtredelse. Det er muntlig dispensasjon, sier han.

Andre har vært mer varsomme. Pensjonert billettkontrollør Reidar Stensveen, som itte var med på turen, men har sett bilde av stadion fra utsida, mener saken bør deles i to: adgang og samvittighet.

– Adgang hadde han jo. Samvittigheta fikk han utdelt etterpå, sier Stensveen.

Han har tidligere blitt husket i bygda for å ha stoppet en 17. mai-tombola fordi loddene lå i feil skål. Han har sterk mening om nummererte plasser og mener radmerking er sivilisasjonens nederste gjerdestolpe.

På Samvirkelaget mandag formiddag ble setesaken diskutert mellom melkehylla og frysedisken. Der oppsto en liten, men tydelig skillelinje. Noen mente Kåre hadde fått en gave. Andre mente han burde ha reist seg da mannen fortalte om kona.

– Je hadde nok blitt sittende, men med smalere skuldre, sa Liv Jørgensbakken, som kjøpte gulrøtter og itte ønsket saka større enn nødvendig.

– Det er forskjell på tomt sete og ledig plass, sa Reidar, som itte kjøpte noe, men sto der med refleksvesten åpen.

Kåres kone, Ragnhild Brattlien, har lest notatet og godkjent reiseregnskapet, men satt et spørsmålstegn ved formuleringen «moralsk akseptabel oppgradering».

– Han kunne skrivi at han satte seg der han fikk lov, sier hu. – Kåre må alltid ha overskrift på egne bein.

Ragnhild er kasserer i garasjelotteriet, kjent for å ha fått orden på 312 skruer etter en misforstått dugnad i 2018, og mener sterkt at billetter skal oppbevares flatt, itte bretta i baklomma.

Hun har likevel ingen planer om å kreve saken omgjort.

– Kampen er spilt, sier hu.

Praktiske følger

Den konkrete konsekvensen av hendelsen er foreløpig at Kåre har lagt om framtidig billettstrategi. Han har opprettet et lite regneark med tre kolonner: pris, sikt og risiko for familie med yttertøy. Regnearket heter «London_sete_endelig2», sjøl om Kåre bekrefter at det itte er endelig.

Han har også skrevet ned tre regler for framtidige kamper. Første regel er at billigste billett kan bli dyr dersom en må sjå gjennom folk. Andre regel er at tomme seter ved midtstreken bør behandles som kulturminne til årsaken er avklart. Tredje regel er foreløpig bare et spørsmålstegn.

Den eldre mannen i London er itte nådd av Bakomberg Tidende. Kåre har ingen kontaktopplysninger, bare et minne om frakken, stemmen og det tomme setet. Han angrer på at han spurte så direkte, men itte på at han satte seg.

– Det var en kamp je kom til å huske uansett, sier han. – Men nå husker je mest plassen ved sida av meg.

I etterkant har Kåre fått spørsmål om han følte han burde ha gått i begravelsen i stedet, men det avviser han som upraktisk.

– Je kjente jo itte dama. Og je hadde bortekamp med returfly 21.35, sier han.

På kjøkkenbordet hjemme i Bakomberg ligger fortsatt servietten fra stadion. Setenummeret er skrevet litt skeivt, med en kaffering over siste siffer. Ved sida av ligger den billige billetten fra hjørnet, bretta dobbelt og med et lite rift der Kåre dro den opp av lomma for å vise at alt startet lovlig.

Ragnhild har foreslått å kaste begge deler.

Kåre har lagt dem i en plastlomme.

– Det er dokumentasjon, sier han.

Neste gang Tottenham spiller hjemme, skal Kåre se kampen fra sofaen i Bakomberg. Han har målt avstanden fra stolen til fjernsynet til 2,84 meter og varslet at ingen får stå foran under cornere. På bordet skal det stå kaffe, fjernkontrollen skal ligge med knappene opp, og pappbegeret fra London er satt i vinduskarmen som en slags påminnelse.

Men i regnearket er midtstreksetet fortsatt markert med gult.

Det står tomt der også.