Tomannstelt i lønnetre utløste fallskjerm-ro

Da Martin Brenna gikk ut for å berge hagemøblene i stormen, fikk han se det han mente var et ungt par under tandemfallskjerm i lønnetreet. Han ropte at ingen med vettet i behold hopper i fallskjerm i slikt vær. Fra treet kom svaret: – Det siste der kan du nok ha rett i, men detta er faktisk et tomannstelt.

Slik gikk det til

Bakomberg Tidende har gått gjennom hendelsen slik den nå er fortalt av dem som sto ute, dem som sto inne, og én som kom forbi med tom tilhenger og derfor regnet seg som delvis berørt.

Stormen, som kom inn over bygda 19. august klokka 18.42 etter at flere hadde rukket å si at «detta blir itte så gæli», førte til mindre løft i lette hagemøbler, ufrivillig rotasjon i en hammock og midlertidig oppheng av et grønt tomannstelt i lønnetreet ved Brenna-hagen. Ingen personer ble alvorlig skadet. To ble våte på innsida av jakka. Én hagestol står fortsatt med litt for mye selvtillit.

Hendelsen er nå blitt omtalt i Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser, ikke som faresak, men som et spørsmål om beredskap rundt løse sommerobjekter etter midten av august.

– Vi har hatt fokus på georginer, støttepinner og sniler. Men vi har nok undervurdert telt, sier leder i hagelaget, Vigdis Hellemo, som møtte redaksjonen ved lønnetreet dagen etter med våte joggesko, kort regnjakke og et ansiktsuttrykk som tydet på at hu hadde sett verre, men ikke akkurat der.

Det konkrete objektet i saken er et grønt tomannstelt av den typen som blir kjøpt med stor framtidstro i juni og lagt i en bod med sand i glidelåsen i september. Teltet tilhørte etter det Bakomberg Tidende får opplyst et ungt par på gjennomreise, som hadde slått leir på utsida av tomta etter å ha misforstått både værmeldinga, grøftekanten og begrepet «lun plass».

De to ønsker ikke navn på trykk, men bekrefter at de «itte drev med fallskjerm».

– Vi hadde egentlig tenkt oss en rolig natt. Så kom hele Bakomberg og tok tak i duk og bardun, sier den ene.

Den andre legger til:

– Det var mest teltet som reiste. Vi fulgte bære med fordi vi var inni.

Før den delen kom det flere mindre varsler.

Eli Brenna, som hadde satt seg i stua med et kryssord og en kopp som hu ikke vil ha omtalt nærmere, merket først at vinden hadde skiftet fra vanlig sommermisnøye til noe mer praktisk. På gårdsplassen trillet en blomsterpotte i sirkel tre ganger før den la seg inntil en støvel. En plastduk på tørkestativet slo 27 raske slag mot metallrøret, med en lyd som flere i ettertid har beskrevet som «kommunalt vedtak i blest».

Klokka 18.47 veltet hammocken.

– Da sa jeg at Martin fikk komma seg ut og berge resten av hagemøblene, sier Eli.

Hu sier ikke at hu skrek. Hu sier hu «ga beskjed med vindtillegg».

Martin Brenna, pensjonert maskinfører og selvutnevnt uteansvarlig for alt som har fire bein, tre bein eller ubegrunna optimisme, tok på seg støvlene uten sokk i venstre fot. Det ble seinere nevnt som et tegn på alvoret. Han har tidligere vært kjent i grenda for å ha reddet en parasoll fra en brønn i 2016, men også for å ha bundet fast en duk så grundig at bordet ble med til jordbærlandet.

– Når møbler begynner å fløtte seg sjøl, da får en mann gå ut. Det er slik det er, sier Martin.

Han gikk først mot den ene hagestolen, som sto med ryggen mot vinden og virket bestemt på å dra til nabobygda. Deretter tok han tak i et bord som hadde fått en ny og mer maritim gange. I samme øyeblikk kom et kraftig kast fra sørvest, eller fra låven, avhengig av hvem som sto hvor.

Det var da han så noe stort, grønt og buet i lønnetreet.

Under den grønne duken hang to personer, delvis innpakket, delvis opp ned og delvis i en type stillhet som bare folk i trær kan ha når dom håper at ingen skal stille oppfølgingsspørsmål.

– Jeg så jo linjer, duk og to stykker som dingla. Da tenkte jeg fallskjerm. Det ville de fleste gjort, sier Martin.

Han innrømmer at han ikke har særskilt kompetanse på fallskjerm, men viser til at han en gang så et innslag på fjernsynet der folk landet på et jorde og hadde «slik seil over seg».

Det er her den dokumenterbare friksjonen i saken oppstår. Martin oppfattet situasjonen som uforsvarlig luftsport. De to i treet oppfattet den som camping med alvorlig sidevind. Eli oppfattet den som enda et punkt på lista over ting Martin måtte forklare før kveldsmaten.

– Jeg hørte Martin rope noe om vett og fallskjerm. Da tenkte jeg at nå har han sett for mye nyheter, sier Eli.

Ropet skal ha vært hørt av minst seks personer, hvorav fire senere var enige om hovedinnholdet og to mente han også brukte ordet «tandem» med overraskende sikker uttale.

– Dere må jo væra fullstendig sinnssjuke, ropte Martin ifølge flere. – Ingen med vettet i behold hopper i fallskjerm under en storm som detta!

Fra lønnetreet kom det da en skjelvende røst. Den skal først ha sagt «vent litt», men vinden tok den delen bort og leverte den trolig ved garasjen.

Deretter kom svaret som nå har fått status som lokal muntlig dokumentasjon:

– Det siste der kan du nok godt ha rett i, men detta er faktisk et tomannstelt.

Etter dette ble situasjonen mindre dramatisk og mer tungvint.

Oddvar «Klypa» Hamre, som kom forbi på veg til å hente en sag han ikke hadde lånt, stanset ved innkjørselen og tok på seg rollen som bakkenær koordinator. Oddvar er kjent for å snakke med utstyr før han snakker med folk, og har sterke meninger om alt som kan knytes, brettes eller gis for mye ansvar.

– Det der er itte fallskjerm. Fallskjerm har en slags høflighet i stoffet. Detta er teltduk med panikk, slo Oddvar fast.

Han tok tak i en bardunende som lå og slo mot en ripsbusk. Bardunen var våt, grønn og hadde fått rundt seg en liten kvist som gjorde den mer myndig enn den strengt tatt var. Martin hentet en gardintrapp. Eli åpnet terrassedøra 13 centimeter, nok til å gi instrukser, men ikke nok til at papirserviettene på bordet skulle bli kommunal sak.

– Itte dra i den sida, ropte Eli. – Det er folk inni.

– Jeg drar itte. Jeg vurderer, svarte Oddvar.

Vigdis Hellemo fra hagelaget ble tilkalt 19.03, fordi lønnetreet står på en tomt som samme hagelag for tre år siden ga muntlig heder for «god høstfarge trass i litt sjenert krone». Hu kom med hagehansker og den alvorlige holdninga til folk som har ryddet etter planteloppemarked i regn.

– Et tre skal tåle litt. Men det skal itte behøve å ha overnattingsgjester uten at noen spør, sier Vigdis.

Ifølge Vigdis var det viktigste å få avlastet den nederste greina før teltet rev med seg både bark, bardun og to personer som hadde begynt å bli uenige om hvorvidt de skulle kjøpe campingvogn neste år.

Det oppsto en kort diskusjon om hvem som skulle klatre.

Martin mente Oddvar var lettest i tankegangen, men ikke nødvendigvis i kroppen. Oddvar mente Martin hadde «størst eierskap til hagen» og dermed burde opp. Vigdis sa at ingen skulle opp før gardintrappa sto med alle fire bein på noe annet enn løse plommer.

På bakken lå samtidig en sammenleggbar campingstol med koppholder, truffet av et eple. Den hadde foldet seg halvveis sammen rundt eplet og så ut som den hadde tatt en avgjørelse på egen hånd.

Redaksjonen registrerer dette fordi det sier noe om forholdene på stedet.

Etter 11 minutter og 40 sekunder med forsiktig trekking, skjev holding og én kort pause fordi Oddvar fikk bardunen rundt hetta, løsnet teltduken fra den ytterste kvisten. De to inni ble geleidet ned via gardintrappa og en hagebenk som senere måtte settes på prøve igjen for å avklare om den fortsatt var benk.

– Jeg var mest opptatt av at dom itte skulle dette i hortensiaen, sier Vigdis.

De unge, som hadde slått opp teltet med åpningen mot det de trodde var le, forklarte at de hadde sjekket værmeldinga tidligere på dagen. Den viste etter deres oppfatning «litt regn». De hadde ikke fått med seg at Bakomberg-varianten av litt regn ofte kommer med egen vilje og sideveis ambisjon.

– Vi festet bardunene, sier den ene.

– I hva da? spør Oddvar, som fortsatt står ved lønnetreet når dette sies.

– Litt i bakken og litt i en rot.

Oddvar ser ned.

– Røtter er itte alltid enige i sånt.

Den praktiske konsekvensen ble at de to fikk låne tørre håndklær, varm suppe og en plass i uthuset til været hadde bestemt seg for å slutte å være hovedperson. Tomannsteltet ble lagt over en trillebår for avrenning. Der ble det liggende som et grønt dyr med glidelås.

Hammocken ble reist igjen klokka 20.16. Den knirket to ganger og ble ikke brukt mer den kvelden.

I etterkant har Bakomberg Hagelag for Hardføre Planter og Såre Følelser varslet at de vil ta opp «lett camping i trepåvirket vind» på neste medlemsmøte. Det er ikke snakk om forbud. Vigdis presiserer at hagelaget ikke skal bli værpoliti.

– Men vi kan godt anbefale at telt som vil opp i trær, venter til etter blomstring, sier hu.

Martin Brenna mener på sin side at han ikke kan lastes for førsteinntrykket.

– Når det henger to folk under duk i et tre, og vinden går så hardt at bordet prøver å reise på besøk, da sier en det en ser. Jeg angrer itte på fallskjermen. Jeg justerer den te telt nå, sier han.

Eli mener justeringen kom seint nok.

– Han sto der og kjefta på campingutstyr som om det hadde meldt seg på luftsport, sier hu.

De to teltgjestene har reist videre. Teltet er med, men ifølge dem pakket på en annen måte enn før. Den ene bardunen er byttet ut. Den gamle henger fortsatt over en krok i Brenna-garasjen, fordi Martin mener den bør tørke ferdig før noen tar stilling til om den er tau, bevis eller advarsel.

Ved lønnetreet er det ellers lite å se dagen etter. Noen blader ligger med vranga opp. En liten stoffflik fra teltposen sitter fast i barken, grønn mot grått, omtrent der Martin først mente fallskjermfolket hadde kommet inn for landing.

Når vinden tar i på nytt, løfter fliken seg litt. Ikke mye. Bære nok til at lønnetreet ser ut som det fortsatt holder igjen et tomannstelt som helst ville vært fallskjerm.