Svindeltelefoner avklart 09.17, etterringing fortsatte

Flere innbyggere i Bakomberg ringte politiet tirsdag morgen etter å ha fått mistenkelige telefoner fra personer som ba om opplysninger, koder eller bekreftelser. Klokka 09.17 var hovedbeskjeden klar: Dette var svindelforsøk. Ikke del BankID, koder eller personlige opplysninger.

Det som ikke var like klart, var når bygda skulle slutte å ringe for å fortelle at den hadde forstått det.

Hos Bakomberg Hverdagsberedskapslag sto fasttelefonen på voksduken gjennom hele formiddagen. Den er grå, litt blank på røret og har en ringelyd som gjør at kaffeskjeer flytter seg 1,5 millimeter i koppen. På siden av apparatet hang en gul klistrelapp med teksten: «IKKE SI KODE, HELLER IKKE PENT».

Lappen løsnet i øvre venstre hjørne hver gang noen pekte på den.

– Første reelle bekymring kom 08.42. Da var det ordentlig. Folk var urolige, og det skal dom få væra, sier Mildrid Klyvnes, sjølutnevnt roansvarlig i Bakomberg Hverdagsberedskapslag.

Hu satt ved bordenden med kulepenn og en konvolutt fra Stempelstova Kopi & Klagemål. På baksida førte hu det laget sjøl omtaler som «foreløpig hendelsesoversikt», sjøl om konvolutten opprinnelig var merket «purring – men ikke sint».

Bakgrunnen for tirsdagens lokale uro var at flere bygdefolk fikk telefoner fra ukjente nummer. Ifølge opplysningene som nå er delt i bygda, skal innringerne ha forsøkt å få mottakerne til å bekrefte konto, kode eller annen personlig informasjon. Flere reagerte og ringte politiet.

Politiets råd er klart: Legg på ved mistanke. Ikke oppgi BankID, passord, engangskoder, kontonummer eller personlige opplysninger. Kontakt banken dersom du er usikker på om noe er delt, og ring politiet ved pågående svindel eller tydelig forsøk.

Det rådet er det ingen i Bakomberg Tidendes gjennomgang som er uenig i.

Uenigheten starter etterpå.

Mildrid Klyvnes mener den første varslingsrunden fungerte «forholdsvis pent, med unntak av to doble beskjeder og én som begynte med slektsbakgrunn». Da klokka passerte 09.17, hadde beskjeden om svindelforsøk nådd både politiet, beredskapslaget og minst tre kaffebord som ikke formelt er del av noen varslingskjede.

Likevel fortsatte telefonene.

– Det ringte folk for å si at dom ikke hadde sagt koden. Det er bra. Men etter fjerde samtale om at ingen hadde sagt koden, begynte jeg å tru at politiet hadde fått med seg akkurat den biten, sier Klyvnes.

På konvolutten har hu notert 14 telefoner fram til 12.03. Seks er merket som reelle varsel. Fem er merket «la på». To gjelder vurdering av stemmeleiet til svindleren. Én samtale har fått egen strek og teksten: «Detta er sikkert itte ei sak, men».

– Den var på fire minutter og 22 sekunder før vi kom te at det ikke var ei sak, sier Klyvnes.

Hjørdis Melby, lokal kontrollør av sunn skepsis og tidligere kjent for å ha bedt om skriftlig stadfesting på at en brannøvelse faktisk var øvelse, mener etterringinga ikke bør avfeies.

Hu møtte opp ved beredskapsbordet 10.06, med egen penn, uten å bruke den.

– Det er forskjell på mas og samfunnsnyttig ettervarsling, sier Melby. – Hvis je legg på, og så sier je ifra om at je la på, så veit systemet at tiltaket virka. Det er itte bare prat. Det er tilbakemelding.

Klyvnes svarte ikke med en gang. Hu flyttet klistrelappen 3,5 centimeter nærmere røret.

– Systemet var i detta tilfellet en fasttelefon, en konvolutt og meg, sier hu.

Bakomberg Hverdagsberedskapslag er ingen offentlig nødetat, men laget har gjennom flere år tatt på seg det dom kaller hverdagsnære støttefunksjoner. Det har dreid seg om alt fra å holde oversikt over glatt trapp ved bedehuset til å avklare om en bil med nødblink utenfor samvirket egentlig bare ventet på en som kjøpte brunost.

Laget har en perm for større hendelser og en mindre perm for hendelser som ikke blir større hvis folk puster med magen. Tirsdagens svindeltelefoner startet i den store permen, men ble flyttet til konvolutt da det viste seg at selve svindelen var kjent og rådet tydelig.

– Vi skal ikke lage mer dramatikk enn nødvendig, sier Klyvnes, og legger hånda flatt på fasttelefonen akkurat idet den ringer.

Røret blir løftet med en presisjon som tyder på at ingen i rommet vil virke oppskaket.

– Bakomberg Hverdagsberedskapslag, Mildrid, ja. Nei, du skal ikke si noen kode. Har du sagt kode? Nei. Fint. Har du ringt politiet? Naboen din har. Ja. Nei, det er ikke nødvendig å ringe for å si at naboen har ringt, hvis du bare skal si det. Mhm. Ja, du gjorde rett. Ha det.

Røret legges ned. Ikke hardt. Ikke mykt. Akkurat midt imellom.

– Den var ikke med i de 14, sier Klyvnes og setter et lite kryss under klokka 12.11.

Melby mener krysset viser behovet for et bedre skille.

– Vi må ha kategorier. Varsling er én ting. Ettervarsling med forklaring er en annen. Og så har du tryggingsringing, der folk egentlig bare vil høre at dom itte har gjort noe gæli. Det må vi ikke flire av, sier hu.

Ingen flirer.

Ute ved Dampgløttet bak Vaskeribygget står en kar Bakomberg Tidende har snakket med, men som ikke ønsker navnet sitt på trykk fordi han «bare rydda i lufta». Han bekrefter at han ringte etter at han hadde hørt at flere andre hadde ringt.

– Je skjønte at det var svindel. Je sa ingenting. Men så tenkte je at hvis alle trur alle andre ringer, så ringer ingen. Så je ringte. Etterpå skjønte je at alle hadde ringt. Da ringte je en gong te for å rydde opp i det, sier han.

Han mener det ikke må framstilles som panikk.

– Det var itte panikk. Det var en praktisk rundgang. Litt som når folk står ved en dør og alle skal slippe alle andre først.

Den praktiske konsekvensen tirsdag var at politiets telefonlinje og det lokale beredskapsapparatet fikk flere henvendelser enn nødvendig etter at hovedmeldinga var avklart. Samtidig understreker både Klyvnes og Melby at folk heller må varsle én gang for mye enn én gang for lite når noen forsøker å lure fra dem koder eller penger.

– Men du trenger ikke ringe tre instanser for å fortelle at du ikke trykte på noe, sier Klyvnes.

– Hvis du ikke trykte på noe, kan du likevel skrive det ned, sier Melby.

– Hjemme hos deg sjøl, sier Klyvnes.

Beredskapslaget vurderer nå en enkel «ettervarslingsteller» for framtidige hendelser. Løsningen er foreslått laget av en gammel strikketeller, en binders og en pappskive delt i to felt: «reelt varsel» og «forklarende ettertelefon». Prototypen ble lagt fram 11.48, men måtte tas ut av bruk fordi den også talte kaffekopper når noen dunket borti bordet.

– Den har potensial, sier Melby.

– Den har temperament, sier Klyvnes.

Ifølge Klyvnes er målet ikke å hindre folk i å melde fra, men å gjøre etterarbeidet litt mindre uklart. Hu peker på at mange svindelforsøk nettopp virker fordi folk blir stresset, høflige eller redde for å gjøre feil.

– Det er lov å legge på brått. Det er nesten anbefalt. Du skylder ikke en svindler pen avslutning, sier hu.

Melby nikker, men legger til at enkelte trenger en setning å holde seg i.

– Je sier: «Nei takk, je ringer banken sjøl.» Så legger je på. Det er kort, det er greit, og det er itte å væra uhøflig. Det er å væra i live økonomisk te kaffen.

Ved 12.03 ble den siste registrerte ettertelefonen på konvolutten ført inn. Ved 12.11 kom altså ekstrakrysset. Etter det roet det seg, med unntak av én person som stakk hodet innom for å høre om det fortsatt var lurt å ikke si kode, «sjøl om det var en hyggelig dame».

Svaret var ja.

Beredskapslaget opplyser at konvolutten blir lagt i liten perm, under fanen «Telefon – uønsket, men lærerikt». Den gule klistrelappen blir stående på apparatet inntil videre. Klyvnes har festet det løse hjørnet med en smal bit teip, etter at både hu, Melby og mannen fra Dampgløttet hadde pekt på den én gong for mye.