Sudoku ga blyanturo på Kveldskvisten

Kveldskvisten Lager & Nøkkelvakt har lagt fram sudoku, kryssord og tegneserier på pauserommet for å få roligere kvelder ved etikettprinteren. Tiltaket virker, opplyser flere. Det er bære blitt litt uklart hvem som eier ei tom rute før den er fylt.

Nyordningen ble tatt i bruk denne uka etter at kveldsskiftet over lengre tid har hatt det ledelsen omtaler som «muntlig aktivitet i nærheten av limrullen». På bordet i pauserommet ligger nå ei litt krøllete avisside med sudoku og kryssord, en tegneseriestripe som alle sier dom leser sist, en stump blyant, et grått viskelær og nok smuler til at saken kan følges uten kart.

Det var meningen at hjernetrimmen skulle gi ei mildere avslutning på arbeidsdagen.

Klokka 19.42 onsdag ble det likevel registrert uro etter at ordet «nøkkelknippe» fikk åtte bokstaver i feil retning, samtidig som blyanten ble lagt tilbake med spissen mot kjøleskapet. Ifølge Solveig Heggvold, som var innom for å hente en pakke for naboen og ble stående fordi folk pustet rart, kom det fire blikk mot viskelæret før noen sa noe.

– Det er itte sladder. Det er gjentakende adferd, sier Solveig.

Ro, men med vilkår

Kveldskvisten Lager & Nøkkelvakt har arbeidsdag når andre har funnet sofaen. Bedriften pakker, låser opp, passer nøkler og finner igjen ting som folk har lagt i esker med for mye selvtillit. På kveldstid går etikettprinteren jevnt, med den korte, tørre lyden av noe som blir mer bestemt enn det var.

I den lyden har pauserommet fått en ny rolle.

Før kunne pausen bli stående i døråpningen, med én fot bortpå lagergulvet og den andre i noe som ikke helt var fritid. Nå setter ansatte seg ned, bretter avissida ut, tar brødskiva nærmere kroppen og ser inn i ruter.

Det har gitt effekt.

– Dom snakker mindre om hvilke esker som ser skyldige ut, sier Inger-Lise Brenna, kveldspakker ved hylle 4B, mens hu retter på matpapiret med håndbaken. – Men sudoku er itte bare fred. Sudoku er ansvar.

Inger-Lise er kjent på arbeidsplassen for å kunne høre om en teiprull snart er tom, og for å meine at alle esker over ti kilo burde beklage seg før dom blir løftet. Onsdag var det hu som la blyanten tilbake med spissen mot kjøleskapet. Hu sier det var tilfeldig, men ikke ubevisst.

Det er den typen ansvar som ikke synes før noen skriver med kulepenn.

Tre leirer ved samme bord

Redaksjonen observerte torsdag kveld tre praktiske retninger i pauserommet.

Den første gruppa mener kryssord bør løses kollektivt, gjerne med forslag som ropes lavt over matpapiret. Den andre gruppa mener sudoku skal ligge urørt til nattevakta, fordi dom som jobber etter klokka 22.15 også trenger noe som ikke blinker. Den tredje gruppa mener tegneseriene bør leses etter maten, da latter kan forstyrre dem som teller ruter inni seg.

Ingen sier at tiltaket er dumt.

Det gjør saken verre.

– Je er for detta, sier Inger-Lise mens hu holder pekefingeren over ei rute uten å lande. – Men je skriv itte feil, je bare reserverer ruta.

På bordet ligger leverposteien åpen med lokket under boksen, slik det ofte gjør når folk egentlig er ferdige med å diskutere, men ikke klare til å gå. En halv agurkskive har festet seg på undersida av matpapiret og følger med hver gang noen flytter armen. Ingen kommenterer det. Det er tross alt ikke agurken saken gjelder.

Konflikten gjelder blyanten.

Den er kort, gulaktig og spisset med en type kraft som tyder på at noen har brukt kontorkniv, men ikke vil innrømme verktøybruk i pausen. Viskelæret er dratt langs kanten av sudoku-ruta flere ganger. I øvre hjørne på en nierboks er det kommet leverpostei.

– Den kom dit under korrigering, sier Inger-Lise.

Det er foreløpig ikke fastslått om leverposteien svekker tallets gyldighet.

Oddny inn uten myndighet

Torsdag ble Oddny Hårstad trukket inn som praktisk ordensperson. Hu hadde egentlig bare vært innom Kveldskvisten for å spørre om et nøkkelskap som ikke lenger står på kommunens liste, men ble vist avissida før hu fikk jakka helt av.

Oddny har liten formell myndighet på private pauserom. Det stoppet ikke folk fra å senke stemmene da hu tok blyanten mellom to fingre og så på spissen.

– Je bare nevner det: Blyant først, kulepenn etter enighet, og ingen utropstegn i margen, sa Oddny.

Hu la også til at viskelærsmuler bør samles på ett sted, ikke blåses mot tegneseriene. Det siste kom etter at en ansatt prøvde å fjerne et feilplassert tretall uten å flytte brødskiva si. Brødskiva sto støtt. Sudokuen tok belastningen.

Oddny foreslo en enkel blyantholder merket «FØR AVKLARING», men understreket at dette ikke måtte bli et system før behovet var avklart.

– Det er farlig å lage ordning før folk veit åssen dom skal bryte den, sa hu.

Forslaget er lagt på vent ved siden av sukkerbitene.

Tegneseriesida nekter å ligge flatt

Tegneseriesida har foreløpig ikke skapt åpen konflikt, men redaksjonen merker seg at den blir brettet oftere enn nødvendig. Den ene stripen ligger vendt ned når folk kommer inn, men vender opp igjen etter at noen har henta melk. Alle sier dom ikke har lest den ennå.

Solveig Heggvold mener det er teknisk sett feil.

– Samme person tar tegneseriesida under rundstykkepapiret hver gang, sier hu. – Det er itte alvorlig. Men det er et mønster.

Solveig har notert at det ved 20.06 kom tre stille pust gjennom nesa fra samme stol, uten at vedkommende så opp. Etterpå ble tegneseriesida brettet som et kart over små irritasjoner og lagt så den ikke ville ligge flatt igjen. Det førte til at kryssordhjørnet reiste seg, og ordet «låsesylinder» fikk en skygge over seg.

– Det er greit med fellesløsing, men da får dom puste normalt, sier en annen ansatt.

Ved etikettprinteren fortsatte arbeidet. Maskinen dro fram merkelapper med samme tørre besluttsomhet som før. Én etikett kom ut med teksten litt for langt mot venstre, men ingen tok det opp. Pauserommet hadde brukt opp dagens vilje til presisjon.

Praktiske følger for kveldsskiftet

Ledelsen ved Kveldskvisten opplyser at tiltaket ikke er ment som konkurranse, velferdsreform eller skjult kontroll av hvem som kan finsk hovedstad på fem bokstaver. Formålet er å gi folk noe rolig å samle blikket på mellom pakking, nøkkelregistrering og den siste runden med hylle 4B.

Så langt har det gitt færre avbrutte pauser, men flere korte vurderinger av skriveutstyr.

Inger-Lise har begynt å bruke egen blyant, noe flere mener er lov, men sosialt skarpt. En annen vil ha sudoku kopiert i tre eksemplarer, ett for hver vakt. Det er avvist av dem som mener fellesark er poenget, og at «samhold må tåle litt grafitt».

Kulepenn er det mest ømtålige.

– Kulepenn er sluttvedtak, sier Oddny. – Da må en væra trygg.

Dom ansatte nikker til dette, men ikke samtidig.

I mellomtida har kryssordet fått en midlertidig praksis: forslag kan sies høyt, men skal ikke skrives før minst to personer har sluttet å tygge. Sudokuen skal løses med blyant, og tall som «føles sterke» skal likevel vente. Tegneserier kan leses under mat, men latter over ett sekund skal helst vendes mot vinduet.

Det siste punktet er ikke vedtatt. Det bare skjer.

En side med mer tyngde enn papiret tilsier

Pauserommet på Kveldskvisten er ikke stort. Det har et bord med laminert overflate, fire stoler som lager hver sin lyd, kjøleskap med for kald dørhylle og en mikrobølgeovn som piper seks ganger selv om man åpner etter tre. På veggen henger en kalender fra i fjor fordi bildene fortsatt er fine.

Det nye er at folk nå setter seg litt annerledes.

Den som vil se kryssordet, plasserer koppen til høyre. Den som vil beskytte sudokuen, legger matpapiret som et lite tak over tallene. Den som sier tegneserier er for barn, blar fortest.

Utenfor pauserommet står nøkkelskapene i rekker. De sier ingenting. Det gjør dom godt.

Ragna Sørmyr, som startet bedriften med 37 nøkkelskap og en lamineringsmaskin, har ifølge ansatte sagt at pauser skal tåle både stillhet og et lite feilspor, så lenge ingen laminerer løsningen. Hu var ikke til stede da redaksjonen var innom, men en kaffeflekk på benken hadde form som noe som kunne blitt et fylke hvis noen hadde hatt bedre tid.

Solveig mener saken bør følges i minst ei uke.

– Ikke fordi det er dramatisk, sier hu. – Men fordi folk sier «bare skriv du» når dom mener «vent litt».

Oddny mener det ikke trengs møte.

– Nei, nei. Detta er under møtegrensa, sier hu. – Men over det nivået der en kan late som kulepenn er tilfeldig.

Neste pause blir avgjørende nok

Fredag kveld skal avissida etter planen ligge framme igjen. Det er ikke bestemt om sudokuen skal snus til ny side, om kryssordet skal få en egen hjelperute, eller om tegneserien skal plasseres så alle slipper å late som dom ikke ser den.

Kveldskvisten opplyser at tiltaket fortsetter så lenge det gir mer ro enn uro. Det er en romslig formulering på en arbeidsplass der folk kan høre forskjell på en etikett som løsner pent og en som kommer med bebreidelse.

Ved 21.03 torsdag lå blyanten midt på sudoku-sida. Ingen tok den.

Inger-Lise sto med hånda halvveis over bordet, ombestemte seg og tok heller viskelæret, bare for å legge det tilbake med den reine sida opp. Tegneseriesida spratt sakte opp i venstre hjørne, som om den ville si noe, men hadde fått beskjed om å vente til etter maten.

Blyanten ble liggende der, stump og felles, med spissen pekende mot ingenting bestemt.