Støttevideo på mobil skaper uro ved suppedisken

BAKOMBERG: Mio Bråtaker har begynt å ta betalt for korte, personlige støttevideoer til bygdefolk som skal gjennom små, men krevende situasjoner. Nå har flere bedt om at hilsenene kan spilles av hos Speilvendt Suppebar & Nøkkelservice, fordi mobildekninga i Bakomberg har en tendens til å gi seg akkurat når Mio sier at han er her.

Det startet som en enkel tjeneste for folk som trengte et vennlig dytt før dom skulle ringe tannlegen, bytte en vare uten kvittering eller hente en pakke som åpenbart var sendt til feil Klevstad.

Nå har ordninga fått praktiske følger.

Mandag klokka 10.17 sto tre personer ved disken hos Speilvendt med hver sin mobiltelefon, to suppeskjeer og ett ansiktsuttrykk som til vanlig bare sees ved kommunale skjema der feltet «annet» er for lite. Alle ventet på å få spilt av en hilsen fra Mio på den lille høyttaleren som egentlig brukes til ventelyd ved nøkkelsliping.

På skjermen til den første sto Mio fryst i et alvorlig støtteblikk, midt mellom to setninger. Munnen var halvåpen. Øynene sa omsorg. Wi-fi-symbolet sa nei.

– Je er her for å støtte deg, sto det under videoen, før bildet stoppet.

Det var nok til at vedkommende nesten ringte tannlegen.

Bestilles etter situasjon

Mio Bråtaker, videregåendeelev, helgehjelp på frivillig sorteringsdugnad og uoffisiell kartlegger av bygdas postkasser og kyssebenker, sier til Bakomberg Tidende at tjenesten er ment som en praktisk støtteordning, itte som et show.

– Det er bare direkte kontakt i liten form. Folk skriver hva dom gruer seg te, så lager je en kort video. Teknisk sett er det følelseslogistikk med ansikt, sier Mio.

Han har laget et enkelt bestillingsskjema med tre felt: navn, situasjon og «hvor presist vil du ha det». Det siste feltet ble lagt til etter at en mottaker fikk beskjed om å «gå rolig forbi postkassestativet, sjøl om han med grønn jakke pleier å stå der 17.42 og late som han rydder reklame».

– Det var ment som trygghet. Hvis du veit hvor trykket ligger, kan du gå rundt det, sier Mio.

Ikke alle er enige i at trykket bør navngis med klokkeslett.

Tiril Klevstad, deltidsstudent, helgevikar på biblioteket og selvutnevnt postkassefelt-observatør, har tatt på seg rollen som nøktern kvalitetssikrer av den sosiale risikoen. Hu mener Mio har funnet noe som faktisk hjelper folk, men at han må skille mellom støtte og full terrengrapport.

– Je støtter deg, men je treng itte koordinata dine. Ei hilsen kan væra varm sjøl om den itte inneholder hvilken benk du sist satt og grein ved, sier Tiril.

Hun har sett gjennom fire videoer, etter samtykke fra mottakerne og med lyden på middels lav. Hun registrerte tre typer pause: støttende, teknisk og den der noen i bakgrunnen lukker en kjøkkenskuff.

– Den siste er mest ærlig, men minst trygg, sier hun.

Trygg skjerm ved disken

Speilvendt Suppebar & Nøkkelservice ble involvert fordi folk stoler mer på disken der enn på egen skjerm. Lokalet, som startet som nøkkelbod i et tidligere turistinformasjonskontor og siden fikk suppefunksjon etter en arvet termos, har fra før en arbeidskultur der ingen oppgave er helt atskilt fra en annen.

Mandag ble detta tydelig.

Bak disken sto suppetermosen med lokket på skeivt hold, en nøkkelblankett merket «mulig bod» lå ved siden av kassa, og en lånekabel hang over kanten som en tynn svart beslutning. Speilet bak disken fikk alle som ventet på støttevideo til å se ut som dom hadde skyld i noe, særlig han som bare skulle ha ekstra persille.

Speilvendt opplyser at dom er positive til all trygg handel, men at kundene må bestemme seg for om dom skal ha suppe, nøkkelkopi eller følelsesmessig avspilling først.

– Vi får se, sier dagansvarlig bak disken, med den tonen Speilvendt bruker både som kundeservice, trussel og livsfilosofi.

Vedkommende ønsker ikke å bli sitert med navn, fordi det alt er nok navn i videoene.

Ifølge Speilvendt har det særlig vært to praktiske problemer. Det ene er at flere holder mobilen for nær øret, som om støtten er en telefonbeskjed, før dom plutselig husker at alle i lokalet hører Mio si: «Du klarer detta, Bente, sjøl om pakka er litt høgere enn du liker.»

Det andre er at den lille høyttaleren ved nøkkelsliperen enten spiller for lavt eller for høyt. En overgang prøvde Speilvendt en felles avspillingskabel som fikk navnet Trygg Lyd. Den ga nytt problem da alle hilsener startet på fullt volum, og en kunde ved vindusbordet fikk beskjed om å «senke skuldrene før du går forbi hekken» uten å ha bestilt annet enn dagens suppe.

– Je vart roligere, men itte på min egen måte, sa kunden etterpå.

Navnet tar tid

Videoene varer mellom 23 og 41 sekunder, avhengig av hvor lenge Mio venter før han sier navnet riktig. Redaksjonen har fått se én video der Mio bruker 6,8 sekunder på å avgjøre om mottakeren heter Randi eller Randy, før han lander på «du».

Mio sier han tar opp hilsenene hjemme, oftest ved kjøkkenbordet etter middag, og lagrer filene med navn som «Støtte 1», «Støtte ved pakkehenting» og «Støtte med lav sosial eksponering». Den siste er blitt mest etterspurt, særlig blant folk som skal innom biblioteket når det sitter noen dom halvkjenner i aviskroken.

– Lav sosial eksponering betyr at je itte nevner hvem som kan se deg. Bare at du puster rolig og går inn, sier Mio.

Tiril mener det er et framskritt.

– Han har gått frå bygdekart te hjertevarme med vedlegg. Det er itte fælt, men det må ryddes litt i mappene, sier hun.

Hun foreslår en enkel grense: Mio kan nevne situasjonen, men ikke tidligere snarvei, postkassetid, kjærlighetsliv, hekkeplassering eller hvem som sto nærmest døra sist mottakeren snudde.

– Hvis folk ber om støtte før dom skal hente feil pakke, trenger dom itte samtidig å få høre at dom alltid går litt skeivt når eksen er i nærheten. Det er observasjon, men det er itte service, sier Tiril.

Mio nikker til kritikken, men forsvarer presisjonen.

– Folk sier dom vil ha personlig hilsen. Da må den jo være personlig. Hvis je sier «du klarer dette» til alle, da er det bare værmelding uten vær, sier han.

Flere bruker støtte før små ærend

Bakomberg Tidende har snakket med tre mottakere som alle sier videoene har virket, på ulikt vis. Én fikk ringt tannlegen etter to avspillinger og et glass vann. Én klarte å hente en pakke som viste seg å inneholde gardinstenger til en annen familie, uten å unnskylde seg mer enn nødvendig. Én gikk forbi postkassestativet sjøl om det sto folk der og sorterte reklame med unødvendig ro.

Ingen av dom ønsker navnet sitt på trykk.

– Det blir litt bakvendt å kjøpe støtte for å tåle blikk, og så havne i avisa, sier den ene.

Det synet har også Speilvendt forståelse for. Derfor har dom innført en uformell ordning der folk som skal spille av støttevideo, kan stå bortpå enden av disken ved brosjyrestativet fra 2003. Brosjyrene gjelder stort sett campingplasser som har skiftet eier, men stativet gir en slags skjerming.

Der står også en plante som ingen vedkjenner seg. Den har to brune blader og én ny grønn spiss, og har ifølge faste kunder overlevd tre eiere, en nøkkelmaskin og en periode med blomkålsuppe som satte seg i gardinene.

– Den tåler lyd, sier en stamkunde, uten å se opp.

Ikke kommunal sak ennå

Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker har foreløpig ikke satt støttevideoene på saklista, men opplyser at temaet kan havne under «Eventuelt før eventuelt» dersom avspillingene fortsetter å berøre folk som ikke har bestilt støtte.

Velforeningen understreker at dom ikke er imot trygghet, direktekontakt eller ungdom med tiltak, men at lyd i halvoffentlig rom bør ha en viss forutsigbarhet.

Mio sier han vurderer å lage en egen Speilvendt-versjon av videoene, med lavere startvolum og færre henvisninger til benker.

– Je kan si «du veit sjøl hvor du satt». Det er kanskje nok, sier han.

Tiril mener det vil være en god formulering, særlig hvis Mio lar være å se bort mot akkurat den benken mens han sier det.

– Blikk er au data, sier hun.

Speilvendt har på sin side ikke tatt stilling til om Trygg Lyd-kabelen skal bli fast tilbud. Den ligger foreløpig bak disken, delvis under en bunke nøkkelringer og delvis oppi ledningen til høyttaleren. Ved 11.03 mandag ble kabelen dratt fram igjen for en kunde som skulle åpne en melding før hu gikk inn på apoteket.

Mio kom på skjermen, alvorlig og litt kornete. Han rakk å si navnet riktig på første forsøk. Det ble stille i lokalet, bortsett fra suppetermosen som ga fra seg et lite knepp.

– Jeg er her for å støtte deg, sa telefonen.

Så stoppet videoen, men høyttaleren fortsatte med den samme halve lyden en gang til. Ingen trykket stopp med det samme. Det virket uhøflig mot den lille telefonhøyttaleren på disken, som etter tredje avspilling fortsatt sa at den var her.