Solklyveren tente lampa, men sendte pakksedler te Gruslomma

BAKOMBERG: Oddvar «Klypa» Hamre har fått sollys, en gammel drivhusplate og en sinkbalje til å samarbeide lenge nok til at ei prøvelampe brant i elleve sekunder hos Følgefeil Kontroll & Etterpakking. Det nye spørsmålet er hvem som har ansvar når en batterifri oppfinnelse puster pakksedler ut i Gruslomma ved Nedre Bommen.

Apparatet heter «Solklyveren 1,5» og står nå innerst ved pakkebord to, der Følgefeil vanligvis setter esker som er ferdige i innholdet, men uavklarte i sjela. Maskinen skal gi reserveenergi til bordlampa ved strømblink, uten at noen må lade batteri, åpne app eller huske hvilken ende av en kabel som egentlig var den fornærmede.

Det er liten teknologinyhet i verdensmålestokk, men stor nok til at Gunhild Råkeby møtte med perm.

– Detta er itte batteriløst fordi je er gjerrig, sa Hamre og slo lett på kobberrøret med skaftet på skiftenøkkelen. – Batteri er små lånekontrakter med pluss og minus. Før eller seinere kommer dom og vil ha forklaring.

Gunhild la to binders parallelt på kanten av pakkebordet før hun svarte.

– Det kan vi mene. Men gassen må ha navn før den går i perm.

Sollys inn, uro ut

Bakgrunnen for demonstrasjonen er et forskningsprinsipp som har vøri omtalt internasjonalt denne måneden: kunstig fotosyntese der sollys brukes til å lage brennstoff, og der systemet regulerer seg sjøl uten separat batteri. I Bakomberg har prinsippet fått praktisk form som ei elektrolysekarusell med drivhusglass, kobberrør, vaskebalje, sykkelpumpeventiler, blank emballasjefolie og en gammel trykkoker-ventil som ifølge Hamre «aldri likte grøt, men tåler ansvar».

Følgefeil Kontroll & Etterpakking ble valgt som teststed fordi bedriften allerede lever av å finne ut hva som skjer etter at noe nesten virker. Her begynner arbeidsdagen med ni minutters stillhet mens dagens avvik leses, og det finnes et naturlig behov for lys over pakkebordet når strømmen blunker. Den ene bordlampa har lenge hatt en vane med å gi opp akkurat når noen skal lese liten skrift på gul kopi.

– Reserveenergi er fornuftig, sa en ansatt som ikke ville ha navnet sitt nær apparatet før det var avklart om det var maskin, hjelpemiddel eller varm vare. – Men vi liker at det som hjelper oss, blir stående der det ble satt.

Solklyveren står på fire bein fra en utrangert hagebenk, med sinkbalja nederst og en solvendt reflektor av blank folie over. Den keramiske bryteren på sida er merket med svart sprittusj: «IKKE BATTERI, BÆRE SNU SEG». Hamre sier teksten er en bruksanvisning, ikke en holdning.

Det virker slik, forklart på bygdemåten: Sola treffer reflektoren. Reflektoren varmer ei lita celle nedi systemet. Når temperaturen endrer seg, endrer motstanden seg au, og da justerer apparatet hvor mye det drar på. Vannet deles i små porsjoner. Gassen går forsiktig videre gjennom en ventil og bort til prøvelampa.

Ikke som oppskrift. Mer som påstand med rør.

– Poenget er at maskina kjenner når sola blir ivrig, sa Hamre. – Da strammer hu seg opp. Når skya kommer, roer hu seg. Det er mer folkeskikk i denna balja enn i halve kommunens ladestativer.

Gunhild noterte «folkeskikk, påstått» i margen.

Demonstrasjon med våken perm

Klokka 12.37 ble første forsøk stanset fordi reflektorplata pekte mot en flekk på gulvet som Hamre mente var solstripe, mens Gunhild mente det var gammel tape etter julepakkeoppdraget i fjor. Det ble ikke votert. Hamre flyttet plata seks skruelyder mot høyre, og maskinen begynte å klukke så lavt at alle i rommet automatisk senket skuldrene uten å ville vedgå det.

Ved andre forsøk kom det kondens fra en ventil i små, høflige støt. Gunhild holdt permen sin over ventilen, ikke for å hjelpe, men for å hindre at sidene i den foreløpige mappa «Energi, mulig» fikk vannmerke før saken hadde status.

– Det spruter på vedleggsnivå, sa hun.

– Det er tegn på liv, svarte Hamre.

– Det er au tegn på manglende underlag.

Ved tredje forsøk ble pakkebordlampa koblet til prøvesløyfa. Ingen i rommet sa noe da glasset i lampa fikk en gul, tynn glød. Følgefeil har folk som er vant til å holde igjen reaksjoner til det foreligger ordrenummer. Likevel sto alle stille.

Gunhilds notat viser at lampa brant fra 12.43.08 til 12.43.19. Hamre mener dette var «minst et lite kvarter i teknisk forstand», ettersom ventetida før lampa tente burde regnes med for dem som hadde trua.

– Elleve sekunder er et faktisk tidsrom, sa Gunhild.

– Ja, og trua før er et forarbeid, sa Hamre.

Det var akkurat lenge nok til at Følgefeil kunne se for seg en framtid der små strømblink ikke lenger stanser etterpakking av skjeve vareparti. Det var også akkurat lenge nok til at noen rakk å hviske at bordlampa så mer fornøyd ut enn vanlig.

Ute ved porten sto en tom jekkepalle med hjulene vridd hver sin vei, som om den hadde hørt noe om framtida og ville hjem.

Følgefeilen kom fra varmen

Problemet oppsto ikke i gassen, men i varmen. Overskuddsvarmen fra Solklyveren ble ledet mot ventilasjonen ved pakkelokalet. Derfra dro det en mild, men bestemt luftstrøm over bordet med ferdigkontrollerte pakksedler.

Følgefeil har en rutine for lette dokumenter. Den heter ikke rutine, men alle kjenner den: legg papiret under en flat ting og ikke pust ut med meninger. Denne dagen lå det ikke nok flate ting på riktig sted.

Klokka 12.46 reiste tre pakksedler seg fra bordet som bleike duer med dårlig opplæring. Først den blå. Så den gule. Til slutt den hvite, som kom seg halvveis til porten, ombestemte seg, og ble tatt av trekken likevel.

Den blå landet ved en tom eske merket «må avklares». Den hvite ble funnet under en tralle med knekkebrødpakker. Den gule forsvant ut gjennom portåpningen og ble seinere hentet i Gruslomma ved Nedre Bommen, med brettemerket vendt opp.

Dette er det punktet der saken gikk fra oppfinnelse til ansvarsfordeling.

– Vi er positive til lokal energi, sa Gunhild, som på dette tidspunktet hadde flyttet mappa litt lenger unna ventilen. – Men dokumenter skal itte drive med egen ferdsel.

Hamre var uenig i ordet ferdsel.

– Det der var transport. Kortreist, men litt brå.

Følgefeil-ledelsen, representert ved en stemme fra bak hylla med returvarer, opplyste at bedriften kan se nytten av en lampe som virker når strømmen blunker, men at varmeutslippet må snus vekk fra etterpakkinga. Særlig fordi ferdigkontrollerte sedler regnes som ute av vill tilstand.

– Når vi først har kontrollert en pakkseddel, bør han bli her te vi slipper’n, sa stemmen.

Avvik eller kommunal optimisme

Gunhild Råkeby har foreløpig ikke konkludert med om Solklyveren skal registreres som energi, avvik, hjelpemiddel eller kommunal optimisme. Hun mener saken foreløpig må ligge i midlertidig mappe, fordi apparatet både produserte lys og skapte en ny bevegelse i papir.

– Muntlig solstoff er hyggelig, men ikke søkbart, sa hun.

Hamre mener på sin side at avvik er et tegn på at maskina er i live. Han viste til at alt som virker i Bakomberg, først lager et nytt spørsmål i sida.

– Om detta hadde vøri kjøpt dyrt, hadde dom kalt det adaptivt, sa han. – Når je har brukt trykkokerventil og balje, blir det plutselig «Oddvar, kan du flytte den litt».

Han gikk likevel med på å justere varmeretningen. Ikke fordi han tar fullt ansvar for den gule pakkseddelen, presiserte han, men fordi apparatet «itte skal stå og puste rett på etterpakkinga som en dårlig møtedeltaker».

Justeringen ble gjort med en vridd kobberbøyle, en klesklype av eldre dato og en bit ståltråd som Hamre omtalte som overgangsordning. Gunhild ba om å få ordet overgangsordning skriftlig, men Hamre svarte at ståltråd sjelden blir bedre av referat.

Det ble et kort stille opphold etterpå. Ikke høytidelig, men såpass at folk hørte kjøleskapet bak pauserommet slå inn med et lite knepp. På toppen av maskinen skalv en dråpe kondens uten å bestemme seg for hvilken side den tilhørte.

Naboen justerer seg ikke sjøl

Den praktiske følgefeilen er nå mer dokumentert enn selve gevinsten. Følgefeil har fått lys i elleve sekunder, men også en ny intern grense mellom energi og papirflukt. Gruslomma ved Nedre Bommen har på sin side fått en rolle som mottakssted for ufrivillig dokumenttransport, uten at plassen er skiltet, vedtatt eller særlig interessert.

Ifølge Gunhild skal det vurderes om pakksedler som blåser ut av lokalet, skal loggføres som avvik ved avsender, hendelse ved mottakssted eller «følgefeil til følgefeil». Hun har ikke lyst til å lage en ny kategori, men har allerede skrevet den med blyant.

Hamre planlegger en versjon 1,6 med varmeskjold, roligere trekk og mulig gardinbrems. Han avviser at dette betyr at 1,5 var mislykket.

– Nei. Den justerer seg sjøl, men itte naboen, sa han. – Det er forskjell på teknikk og folk.

Følgefeil ønsker ny demonstrasjon når varmen er vendt bort fra pakkebordet og prøvelampa kan stå uten at noen må holde en perm over ventilen. Gunhild ønsker at gassen får et navn som ikke høres ut som en påstand. Hamre foreslår «Hamregløtt». Det ble ikke tatt til følge klokka 13.18.

Den gule pakkseddelen ble hentet inn fra Gruslomma litt før halv to. Den luktet våt grus og kald eksos, og hadde fått et tynt spor av pappkaffe langs nederste kant. Gunhild la den til tørk på kanten av elektrolysebalja, brettemerket opp, som første vedlegg i saken om maskinens bivirkning.

Hamre lot den ligge der.

– Nå er hu med i systemet, sa han.

Ingen flyttet reflektorplata etter det.