Slepetau fikk ansvar da snekke kom inn ved Kaffekroken

Ei lita snekke med tre tydelig muntre karer ble fredag kveld slept inn til Kaffekroken ved Pumpehuset etter at farkosten hadde drevet mer sosialt enn nautisk. Ingen ble meldt, men saka har allerede fått praktiske følger for tauhylla hos Vater & Vrang AS og for ei våt åre som nå ligger på kabeltrommelbordet uten kjent eier.

Hendelsen ble først observert klokka 21.47, da snekka ga fra seg tre korte dunk mot bryggekanten, et lengre sukk fra motoren og det Elinor Skavhaug i ettertid har notert som «laus sang, itte nødsignal».

Det er itte meldt om skade på folk, brygge eller snekke. Det som er meldt, er uklarhet.

Kom inn pent, men feil

Kaffekroken ved Pumpehuset er itte formelt havn. Den er heller itte helt noe annet. Plassen består av grus, et pumpehus, en gammel kabeltrommel som bord og den typen oversikt folk får når dom har termosen halvfull og egentlig skulle ha reist hjem.

Fredag kveld ble plassen likevel brukt som mottakspunkt for snekka, som etter det Bakomberg Tidende får opplyst, hadde hatt en rolig tur på vatnet med litt for stor tru på at kveldsluft kan brukes som navigasjon.

Slepet ble utført av en annen båt som kom til etter at snekka hadde lagt seg i en bred, beslutningslaus bue utenfor land. Slepetauet ble festa i baugkroken. Tauet hadde våt knute, grønske i fiberen og en liten metallkause som sang mot pullerten hver gang snekka ombestemte seg.

Det skjedde tre ganger.

Først stramma tauet seg for tidlig, slik at snekka retta seg opp med et verdig rykk. Så stramma det seg for tidlig en gang til, mens en av karene prøvde å hjelpe til ved å ro med ei åre som itte nådde vatnet. Til slutt stramma det seg for seint, og snekka la seg pent, men feil, inntil landgangen.

Den ene karen holdt i kalesjebøylen som om den var kommunal trygghet. Den andre fortsatte å ro lufta. Den tredje satt urimelig rak i ryggen på aktertofta og så ut som han venta på at noen skulle åpne møtet.

Ingen av de tre er navngitt av Bakomberg Tidende. Redaksjonen har fått opplyst at dom kom seg trygt på land, at stemninga var høylydt men itte vond, og at ingen ble meldt etter hendelsen.

Elinor skiller mellom mottak og ansvar

Elinor Skavhaug, pensjonert byggesakssekretær og frivillig arkivhjelper på eget initiativ, var på Kaffekroken da snekka kom inn. Hu sier hu itte ønsker å gjøra mer ut av saka enn nødvendig.

Det er derfor hu har skrevet ned rekkefølga.

– Nå skal itte jeg væra vanskelig, men hvis dom først er frakta te land, bør land au vite at det har skjedd, sier Skavhaug.

Hu presiserer at dette itte er kritikk av dem som slepte snekka inn. Tvert imot mener hu ilandføringa var «praktisk, rimelig og med god vilje», sjøl om avslutninga ble litt nær den sida av landgangen der folk vanligvis setter fra seg handleposer når dom skal leite etter bilnøkkelen.

– Det er forskjell på ilandføring, mottak og etterfølgende ansvar for lause ting. Den forskjellen blir ofte borte når alle sier at det gikk bra, sier Skavhaug.

På spørsmål om hva hu mener med lause ting, peker hu på åra.

Åra lå lørdag formiddag på kabeltrommelbordet med bladet vendt mot pumpehuset. Skaftet var vått, og det lå et lite felt av vatn under hu, forma som en misfornøyd parentes. Noen hadde satt ei halvfull flaske bringebærbrus ved sida av, men ingen ville vedkjenne seg den heller.

Nytt etterpå-sted

Iben Vassmyr, VG3-elev, deltidsrydder i idrettshallen og sjølutnevnt arkivar for bygdas mikrosteder, var itte til stede da snekka ble slept inn. Hu kom innom klokka 22.13 etter å ha fått «itte sladder, bære stadfesting» fra to ulike hold.

Hu har nå ført Kaffekroken ved Pumpehuset inn i det private kartet sitt som mulig etterpå-sted.

– Det betyr itte at det har skjedd noe romantisk her. Det betyr bære at folk kommer hit etter at noe annet har skjedd, sier Vassmyr.

Hu sier kategorien er faglig krevende, fordi steder kan gli fra venting til forklaring uten å bytte grus.

– Kaffekroken var fra før et telefonsted og et «må bære stå her litt»-sted. Nå har den kanskje vøri mottak au. Det må føres rett, ellers blir kartet bære synsing med dekning, sier hu.

Vassmyr avviser at kartet hennes er sladder.

– Det er lokal kulturminneforvaltning, på en måte. Jeg skriver itte hvem. Jeg skriver hvor. Og bære når det er sosialt synlig fra minst to vinkler, sier hu.

Redaksjonen observerte lørdag at Vassmyr sto ved pumpehusveggen i fire minutt og 38 sekund og så på avtrykka i grusen. Hu flytta seg da ei humle landa på mobilskjermen og ble stående i skyggen av takrenna, der det lukta våt betong og gammel kaffetrakt sjøl om ingen trakt var å se.

Tau med mer sjølrespekt

Hos Vater & Vrang AS ble hendelsen diskutert før stengetid lørdag. Butikken er fra før kjent for å ha presise løsninger på upresise behov, og de ansatte har nå tatt fram tre ulike tau fra bakre hylle. Det ene er for kort, det andre er for fint, og det tredje har ifølge butikken «ei holdning».

Vater & Vrang mener slepetauet som ble brukt fredag, itte nødvendigvis var teknisk underdimensjonert. Problemet var mer sammensatt.

– Det var underdimensjonert for sosial last, sier en ansatt bak disken, mens han legger metallkauser i ei skål som fra før inneholder to hengsler uten naturlig par.

Butikken vurderer nå å ta inn et tau med mer sjølrespekt, samt en fjørbelasta baugkrok med mer beslutningsevne. Arbeidsnavnet er «edru-knute», sjøl om ingen hos Vater & Vrang vil si at navnet skal stå på emballasjen.

Løsninga skal etter planen fungere slik at tauet itte bære blir festa, men også minner båtfolket om at land er et sted, itte ei stemning. En liten utløser skal kunne trykkes inn når farkosten ligger rett.

Det har allerede reist et nytt spørsmål.

Hvem skal trykke?

– Hvis alle om bord mener land er nærmere enn det er, da må knappen sitte et sted der sjølve situasjonen itte får stemmerett, sier den ansatte.

Vater & Vrang har itte satt pris på løsninga. Det er heller itte avklart om kroken passer gamle snekker, nye snekker eller båter som egentlig bære vil hjem.

Alle er for trygg ferdsel

Folk ved Kaffekroken sier dom er for trygg ferdsel på vatnet. Det er det ingen strid om. Striden, dersom en skal bruke et så stort ord på noe som ble sagt lågt ved et pumpehus, handler om landgangen skal regnes som landgang, mottak, oppstillingsplass eller bære den planken folk står på når noe kommer inn litt skeivt.

En mann som itte ønsker navnet sitt på trykk, fordi han «bære hadde sett tauet, itte saka», mener landgangen må tåle en hendelse iblant.

– Det er vatn der. Da kan ting komma inn, sa han, og gikk etterpå rundt snekka med hendene på ryggen uten å ta på noe.

Elinor Skavhaug mener på si side at nettopp slike hendelser viser hvorfor uformelle plasser bør ha minst én person som veit hvor ansvaret begynner.

– Itte for å lage styr. For å sleppe styr, sier hu.

Bakomberg Lete- og Finneforening har åpna egen sak på åra. Foreningen opplyser at gjenstanden foreløpig er registrert som «funnet, men trolig itte savna høgt». Det vil bli vurdert om åra skal ligge ved Kaffekroken til søndag kveld eller flyttes til et mer nøytralt funnbord dersom hu begynner å få meninger knytt til seg.

Et medlem av foreningen var lørdag nede for å se på åra, men hadde glemt kulepennen og måtte i stedet huske funnet med blikket. Det ble gjort to kontrollblikk.

Ingen melding, men flere avklaringer

Etter det Bakomberg Tidende kjenner til, ble ingen meldt etter hendelsen. Det er heller itte varsla noe møte. Likevel har saka satt i gang flere små avklaringer som gjerne kommer etterpå i Bakomberg, når alle først er enige om at det gikk bra.

Kaffekroken ved Pumpehuset kan få ei mer bevisst rolle som uformelt ilandføringspunkt, sjøl om ingen foreløpig vil søke om noe. Vater & Vrang ser på bedre tau. Bakomberg Lete- og Finneforening ser på åra. Iben Vassmyr ser på stedet, men sier hu ser «metodisk, itte personlig».

Elinor Skavhaug har lagt sin egen notatbit i veska. Der står klokkeslett, tre dunk, motorlyd, laus sang og at landgangen ble brukt uten forhåndsavklaring. Hu sier hu itte kommer til å sende dette noe sted dersom ingen spør.

– Men hvis noen spør, er det greit at det finnes ei rekkefølge, sier hu.

Lørdag ettermiddag lå vatnet flatt utenfor Kaffekroken. En liten vind dro i graset ved pumpehusveggen, og kabeltrommelbordet hadde fått tilbake den vanlige rolla si som bord for termoser, albuer og uferdige setninger.

Bære åra lå igjen og gjorde rolla uklarere. Hu lå med bladet vendt mot pumpehuset, som om hu venta på videre instruks.