Skiftenøkkel ga utslag før Bakomberguka

Bakomberg Hjelpekorps for Nestenulykker varsler forsterket trygghetsopplegg under årets Bakomberguka. Ved de tetteste arrangementene kan publikum bli bedt om å åpne vesker, vise fram store lommer og forklare gjenstander som klirrer mer enn vanlig bygdeskikk tilsier.

Det skjer etter at hjelpekorpset har gått gjennom fjorårets observasjoner fra torget, ferjeleiet og bakenden av rådhuset. Gjennomgangen viste ingen større hendelser, men seks minutter med tett folkestrøm klokka 08.43, tre samtidige termoskorker på bakken og én mann som ropte «hvem har ansvar for detta» uten å mene det juridisk.

Dermed blir det mer synlig beredskap i år.

– Vi skal itte lage uro. Vi skal stå der før uroa finner ut at hu har et ærend, sier Ragnvald Myrvang, utstyrsansvarlig i Bakomberg Hjelpekorps for Nestenulykker.

Myrvang sto tirsdag med begge henda på innslippsbordet, som om bordet hadde forsøkt å gå sin vei tidligere. Han hadde lagt inn to ekstra bord ved kveldsprogrammet og henta fram den håndholdte metalldetektoren fra beredskapskassa.

Detektoren er svart, litt matt i plasten og har ei batteriluke som må holdes inne med tommel dersom den skal oppføre seg som utstyr. Den ble sist brukt under nestenøvelsen i 2021, da korpset lette etter en termos som sto synlig på bordet hele tida.

Denne uka har den fått ny oppgave.

Arrangørkontroll, itte dramatikk

Trygghetsopplegget gjelder først og fremst arrangementer der folk blir stående tett: åpningen på torget, kveldssamtalene bak rådhuset, matkøene ved ferjeleiet og den delen av barneløpet der foreldre pleier å danne en uformell mur med barnevogner, kameravesker og forventning.

Hjelpekorpset presiserer at dette er arrangørkontroll, ikke politiarbeid. Folk kan bli spurt om å vise innhold i veske eller sekk før de går inn på avgrensa område. Det skal gjøres likt, rolig og helst uten at noen begynner å kommentere hva andre har med seg.

Signe Rønning, pensjonert postbud og uoffisiell vakt over postkasserekkja ved rådhusparkeringen, støtter opplegget. Prinsipielt.

– Det må da væra lov å ha et system. Men dom får si «kan vi se litt», itte «tøm veska». Det er forskjell på beredskap og tonefall, sier Rønning lavt, mens hu legger en pakke papirlommetørklær nederst i veska som om den kan bli innkalt.

Hu har sendt melding om det samme til hjelpekorpset. Meldingen begynte med «Bære så du veit det», og ble ifølge Rønning lest klokka 06.17 uten at det kom svar før 07.02.

– Jeg sier itte det for å mase, men når folk leser, så har dom jo på en måte møtt opp, sier hu.

Første pip kom før første vedtak

Tirsdag formiddag hadde hjelpekorpset en praktisk gjennomgang ved innslippsbordet bak rådhuset. Bordet var lånt fra kommunestyresalen og hadde fortsatt et lite hakk i kanten etter budsjettmøtet i november, da noen la ned en perm litt for tydelig.

På bordet lå metalldetektoren, en rull strips, to kulepenner, en pakke batterier og en gul plastkurv merket «AVKLARES». Det blåste så vidt i programarket at det hele tida så ut som Bakomberguka vurderte å starte uten folk.

Første testperson var Oddvar «Klypa» Hamre, kommunal vaktmester og deltidsmekaniker. Han kom fra rådhusdøra med skiftenøkkel i beltet, patentbånd i brystlomma og det uttrykket han får når noen har funnet på en ordning som kan virke i teorien.

Detektoren pep før Oddvar hadde rukket å si god dag.

– Ja. Det der er meg, sa Hamre.

Myrvang ba ham rolig vise hva som ga utslag. Hamre løftet skiftenøkkelen to centimeter opp fra beltet og holdt den der som legitimasjon.

– Denna er itte laus gjenstand. Detta er arbeidsidentitet, sa han.

Han forklarte at bygda i praksis kan stoppe før lunsj dersom han blir stående uten tilgang på småverktøy. Rådhusdøra har ifølge Hamre «et følelsesliv i hengsla», ferjeleiets søppelkassestativ må etterstrammes når det får applaus av vind, og kaffetrakteren på helsestasjonen reagerer dårlig på optimisme.

– Jeg kan legge fra meg mye. Men itte det som gjør at andre får åpna, lukka og trekt kaffe, sa han.

Hjelpekorpset noterte innspillet under punktet «kjent bygdeinventar med funksjon».

Egen kurv for nødvendig småjern

Etter kort drøfting foreslo Hamre en løsning han selv kalte midlertidig permanent: en egen verktøykurv ved innslippet, merket NØDVENDIG SMÅJERN. Der kan personer med praktisk ærend legge synlige gjenstander mens kontrollen gjennomføres, før de tar dem med videre dersom ærendet fortsatt er forståelig.

– Da ser dom at jeg har det. Jeg ser at dom ser det. Og ingen later som en skiftenøkkel er et mysterium, sa Hamre.

Han fant også fram en liten tommelklemme til batteriluka på detektoren, laget av patentbånd, en papirklype og en skrue han ikke ville redegjøre for opprinnelsen til. Klemma holdt luka inne i 14 sekunder første gang, 38 sekunder andre gang og deretter såpass lenge at Myrvang mente den kunne inngå i øvelsen, men ikke i prosedyren.

Løsningen fikk likevel en uventa bivirkning. Da den gule kurven med småjern ble flyttet fra bordets venstre side til høyre, pep detektoren mer bestemt enn før. Den reagerte på både Hamres skiftenøkkel, to reservebits, en gammel låsesylinder og ei lita tang som noen hadde lagt der uten å melde eierskap.

– Nå veit den for mye, sa Hamre.

Hjelpekorpset besluttet at kurven skal stå stille under bruk.

Nøkler som kulturarv

Det er ikke bare verktøy som gir utslag. Under prøverunden slo detektoren ut på Signes nøkkelknippe, som inneholder nøkler til egen leilighet, boden, to postkasser hu formelt ikke har ansvar for lenger, seniortreffets skap og en liten nøkkel hu mener må høre til «et eller annet som noen savner når det blir alvor».

– Nøkler er itte rot. Det er hukommelse med tenner, sa Rønning.

Hu åpnet veska uten protest, men plasserte den selv på bordet og holdt hånda over et rom med kvitteringer.

– Der trenger dom itte se. Det er privat administrasjon, sa hu.

Hjelpekorpset aksepterte det, så lenge rommet ikke klirret. Det gjorde det ikke. Det raslet mer papiraktig, med en lyd som flere på stedet kjente igjen fra folk som har tatt vare på garantibevis etter at varen er kasta.

Ved ferjeleiet oppsto en annen type utslag da en representant for Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller kom forbi med en pose mynter til loddsalget. Posen ga kraftig pip, og ble først lagt i «AVKLARES»-kurven. Det skapte en kort, men merkbar stillhet, siden myntene allerede var sortert etter loddpris og sosial forventning.

Etter avklaring ble posen godkjent som innsamlingsmateriell. Hjelpekorpset anbefalte likevel at sanitetslaget bruker mindre metallisk pose eller tydeligere forhåndsmelding.

– Vi kan itte ha at loddsalget blir tatt for noe det itte er. Det er krevende nok som det er, sa Myrvang, og flyttet myntposen med to fingre og et ansikt som hørte mer hjemme ved sikringsskap.

Vil unngå at trygghet blir til masing

Arrangørene av Bakomberguka sier målet er at publikum skal merke trygghet uten å føle seg mistenkt. Folk skal kunne gå på arrangement, kjøpe svele, høre på samtale om arealbruk og leite etter ungen sin ved hoppeslottet uten at det blir oppstyr rundt hver lommekniv, nøkkelring eller termosdel.

Samtidig ber hjelpekorpset om at publikum tenker gjennom hva de tar med seg inn på de tetteste områdene.

– Har du med noe du veit piper, så kan du gjerne si fra før det piper. Da blir det mindre samtale etterpå, heter det i den korte informasjonen som legges ut sammen med programmet.

Oddvar Hamre mener det er fornuftig, men advarer mot å lage ordninger som ikke tar høyde for praktiske folk.

– Det finnes folk som bær på ting fordi dom skal fikse no. Og så finnes det folk som bær på ting fordi dom itte har rydda sia konfirmasjonen. Det er to ulike beredskaper, sier han.

Signe Rønning mener på sin side at kontrollørene må trenes i blikkbruk.

– Du kan se nedi ei veske uten å mene noe om livet te den som eier henne. Det bør dom øve på. Gjerne før åpningen, sier hu.

Hu foreslår også at kontrollørene sier takk etterpå, ikke «greit», fordi «greit» kan høres ut som dom hadde venta verre.

Seks minutter med alt på en gang

Den mest krevende perioden blir trolig onsdag morgen, ifølge hjelpekorpsets egne notater fra fjoråret. Klokka 08.43 overlapper ferjefolket, torghandlerne og de som egentlig bare skulle hente pakke ved Kveldskvisten Lager & Nøkkelvakt, i omtrent seks minutter.

Det er i denne perioden folk går fort uten å kalle det hastverk. Vesker henger på albuer, kaffelokk settes på bilpanser, og noen står ved Kysseskiltet ved ferjeleiet og later som de leser rutetabellen mens de følger med på hvem som kommer fra torget.

Kysseskiltet er ikke del av innslippet, men hjelpekorpset vil ha en synlig post i nærheten fordi stedet fungerer som uformell samlingsplass. Stolpen sto tirsdag litt skjevt, som den har gjort siden første telehiv, og en måke la igjen en presis kommentar på nedre hjørne av rutetabellen klokka 10.12.

Det påvirker ikke trygghetsopplegget, men ble observert.

Hjelpekorpset ber folk beregne litt ekstra tid dersom de skal inn på arrangement med kontroll. Hvor mye ekstra tid, vil de ikke tallfeste.

– Sier vi fem minutt, kommer folk med seks minutt irritasjon. Sier vi ingenting, kommer dom med klokke. Vi får stå i det, sier Myrvang.

Avklart, men ikke ferdig

Før Bakomberguka åpner, skal hjelpekorpset gjennomføre én ny test av innslippsbordet, metalldetektoren og ordningen med nødvendig småjern. Oddvar Hamre har fått beskjed om at tommelklemma hans kan vurderes som reserve, men ikke monteres fast uten at noen med roligere håndskrift har skrevet det ned.

Hamre tok beskjeden til orientering.

– Da legger jeg den her. Midlertidig, sa han, og la klemma ved siden av batteripakka.

Signe Rønning har meldt seg som frivillig publikumsobservatør første arrangementsdag, forutsatt at rollen ikke innebærer vest, fløyte eller å stå med ryggen til postkassene.

– Jeg kan se om folk blir møtt pent. Det er itte kontroll. Det er omsorg med oversikt, sier hu.

Arrangørene sier endelig praktisk informasjon kommer sammen med dagsprogrammet. Hjelpekorpset opplyser at publikum ikke trenger å være bekymret, men gjerne kan la unødvendige metallting ligge hjemme.

Det siste punktet er foreløpig ikke definert nærmere.

Tirsdag ettermiddag ble metalldetektoren liggende på bordet ved innslippet mens hjelpekorpset pakket sammen. Batteriluka holdt seg inne fordi en tommel fortsatt hvilte over den, selv om ingen helt hadde vedtatt hvem tommelen tilhørte. Hver gang noen la fra seg nøklene sine for å vise at dom samarbeidet, pep detektoren lavt, som om bygda hadde svart ja, men med forbehold.