Sjenken kom hem før stua var klar

Barndomshuset ved Brustadbakken er kjøpt tilbake og nesten ferdig møblert gratis. Nå må møblene godkjennes både praktisk og følelsesmessig.

Da huset ved Brustadbakken igjen fikk folk som kjente knirken i trappa fra før, manglet det meste av møbler. Det løste seg med gratisvarsler, bruktsalg, bakseter som ble lagt ned, og en tung brun tresjenk som ifølge tre naboer «har stått et sted før».

Nå har innflyttinga fått en form som Bakomberg Tidende vurderer som både boligstoff, næringslivsnytt og stille naboprøve.

For sjøl om alle er positive te gjenbruk, rimelig etablering og det å itte kjøpe nytt før gammalt har fått sjansen te å stå støtt, er det oppstått spørsmål om hvor raskt et møbel med lokal historikk bør plasseres synlig mot vinduet.

– Du, kjære deg, det er i all enkelhet forskjell på gratis og ferdig avklart, sier Solrun Mørken.

Hu sier det lavt, som om setningen kunne deles ut sammen med hostesaft og en liten advarsel om bivirkninger.

Kjøpte huset tilbake

Huseieren, som ønsker at saken skal handle mer om møbler enn om privatøkonomi, overtok nylig barndomshuset i svingen opp mot Brustadbakken. Det er et hus med lav kjellerdør, dørvridere som husker hender, og ei trapp som sier fra på tredje trinn sjøl når ingen har bedt den om rapport.

Ved overtakelsen var det lite inventar igjen. Et kjøkkenbord med usikker framtid, to gardinstenger og en lampeskjerm som hadde fått et lite knekk nederst, var det mest konkrete.

Resten kom etter hvert.

Først dukket det opp fire kjøkkenstoler fra et dødsbo ingen i saken ønsker å gjøra mer ut av enn nødvendig. Så kom en gratis lenestol fra nettvarsel, et rundt spisebord fra en garasje på øversida, og ei kommode som ifølge avsender «ikke var pen, men lojal».

Varslet om gratis spisebord kom klokka 21.43. Første bærehjelper svarte med tommel opp 21.46. Klokka 22.11 hadde noen allerede spurt om bordet egentlig hadde stått hos Rønnaug før hu byttet te klaffebord.

Det er slik gjenbruk fungerer her.

Det er billig. Det er praktisk. Og det følger med en viss mengde lokal hukommelse i skuffene.

Sjenken som kjente gangen

Den største prøven kom med tresjenken.

Den er brun, tung og såpass bestemt i uttrykket at ingen har kalt den retro uten å se seg rundt først. Én dør henger ørlite. Den nederste skuffa åpner seg bare når huset er stille, noe som foreløpig har skjedd én gang, tirsdag kveld klokka 23.18, mens vaskemaskina sto mellom skylling og sentrifuge.

Sjenken ble hentet gratis etter avtale og båret inn gjennom gangen i fire etapper.

Ikke fordi den var umulig.

Men fordi alle som løftet, mente den skulle vinkles etter sitt eget minne om hvor telefonbordet sto i 1998.

– Litt opp med din ende. Nei, itte sånn opp. Mer gammalt opp, sa en av bærehjelperne, uten at redaksjonen fikk dette nærmere teknisk definert.

Tre personer rakk å si «den der har je sett før» før sjenken var helt inne i gangen. Den ene sa det to ganger, men andre gangen med mer ansvar i stemmen.

I stua sto den gratis lenestolen allerede midt på golvet. Den hadde fått en slik plassering at folk gikk rundt den som om den hadde forkjørsrett. Ingen satte seg i den. To lente seg på armlenet og trakk seg litt unna etterpå, som om stolen var i ferd med å mene noe.

Ute på gårdsplassen lå ei løs hylleplate på panseret til en bil. En skjære hoppet ned på grusen, tok et kort blikk inn i bagasjerommet og dro igjen med holdninga til en som hadde sett verre innredning før.

Milda tok imot saken mellom to klipper

Da spørsmålene om plassering begynte å bli flere enn møblene, ble Milda «Sveisen» Røvik koblet inn på den måten Milda ofte blir koblet inn: ingen ba egentlig om mekling, men alle fortalte hu nok til at hu kunne begynne.

I salongen i det gamle banklokalet sto hu med saks i høyre hand og en kunde i stolen som bare skulle stusses, men som likevel fikk høre vurderinga av en kommode med tre ulike eiere bak seg.

– Nå klipper vi bort det verste, både her og ellers, men den sjenken skal du itte sette mot sørveggen før du har tenkt deg om, sa Milda.

Kunden i stolen nikket, sjøl om han etter alt å dømme bare hadde kommet for nakkehår.

Milda understreker at hu ikke blander seg.

– Nei, nei. Je bære sier at noen møbler er snille nok te kjøkkenet, og noen må stå litt i gangen og bli folk att. Det er forskjell, sier hu.

Hu har allerede foreslått at ei blåmalt kommode ikke bør stå vendt mot naboen som ga den bort. Ikke fordi naboen angrer, men fordi synslinja fra vegen kan bli «unødig takknemlig».

– Gratis er fint. Men du skal itte bli sittende og vinke te giveren hver gong du åpner sokkeskuffa, sier Milda.

Karantenetid mot vinduet

Solrun Mørken mener saka bør behandles varsomt.

Hu er for gjenbruk. Hu sier det flere ganger, og på en måte som gjør at ingen i nærheten tør mistenke hu for noe annet. Likevel mener hu at møbler med tydelig lokal fortid bør få ei kort karantenetid før dom plasseres i full utsikt.

– Det er ikke for å være vanskelig. Men hvis en sjenk har stått i ei spisestue under tre konfirmasjoner, et sølvbryllup og minst én litt hard julekveld, så kan den ikke bare rett inn og være nøytral torsdag, sier Solrun.

Hu har derfor foreslått en myk praksis: brukte møbler kan tas imot med takk, bæres inn med respekt, og stå litt på skrå i et rom uten stor vindusflate før endelig plassering.

– I all enkelhet, sier hu.

Forslaget er ikke vedtatt av noen, men er allerede nevnt i en SMS-tråd med åtte deltakere, hvorav to svarte «helt enig» og én spurte om detta gjaldt bokhyller fra slekt også.

Huseieren sjøl tar det rolig.

– Je hadde tenkt at ei sjenk var ei sjenk, men det var før je bar den med folk som husker hvor andre folk hadde fasttelefon, sier vedkommende.

Det praktiske behovet er likevel klart. Huset trenger møbler. Nye møbler koster penger. Gamle møbler finnes i låver, boder, kjellere og på nett, ofte med formuleringer som «må hentes fort» og «litt tung, men solid», som i Bakomberg vanligvis betyr at minst én person får sagt noe om ryggen sin før avreise.

Næringsnytte i glipa

Den uventa næringsnytten har kommet hos Mellomromsmagasinet ved Brustadbakken.

Butikken, som siden 1908 har hjulpet bygda med ting som nesten passer, melder om økt etterspørsel etter filtputer, trekiler og små distanseskiver etter at gratisinnredninga i barndomshuset ble kjent.

Bak disken står en åpen eske merket «Møbel som har vøri et sted før». Oppi ligger filtputer i tre tykkelser, korte trekiler, tynne skiver og en blyantstump som etter utseendet å dømme har vært med på flere generasjonsskifter.

Mellomromsmagasinet kaller det foreløpig en arvejusteringspakke.

Pakka er ikke arv i juridisk forstand. Den justerer heller ikke følelser direkte. Men den kan få et skap te å slutte å rugge, ei skuff te å gli halvannen gang lettere, og en stol te å stå slik at den ikke peker anklagende mot kjøkkenbenken.

– Det er mye som er i vater teknisk, men itte sosialt, blir det opplyst i butikken.

Redaksjonen observerte onsdag formiddag at to kunder kjøpte filtputer uten å ha med mål, bilde eller navn på møbelet. Den ene sa bare «det er ei hylle som kom litt brått på», og fikk likevel hjelp.

På hylla ved siden av lå små trekiler i brun papirpose. En av posene hadde fått fettmerke fra ei nistepakke som ikke angikk saken, men som bidro til at hele handelsopplevelsen virket mer avklart enn den var.

Ikke alle gliper er fysiske

Mellomromsmagasinet bekrefter at gamle hus og gamle møbler sjelden er uenige på dramatisk vis. Dom er bare uenige nok.

Golv heller litt. Vegger har bestemt seg. Lister er satt opp etter en tidligere tanke. Og møbler som har stått i et annet hus i førti år, kommer gjerne inn med egne vaner.

I barndomshuset ved Brustadbakken viste detta seg da sjenken først sto stødig, men for nær døra inn te stua. Da den ble flyttet, åpnet den skjeve døra seg av seg sjøl hver gang noen gikk forbi med litt fart. Etter ei tredje flytting ble døra rolig, men skuffa satte seg.

– Den vil nok bære høre huset litt først, sa en av bærehjelperne.

Det ble ikke protestert.

Huseieren har nå begynt å føre en enkel oversikt over hva som er hentet hvor, mest for å kunne takke riktig hvis noen spør. Oversikten inneholder foreløpig «spisebord, 21.43-varselet», «lenestol, står midt i», «kommode, kanskje vendes» og «sjenk, avventer».

Solrun mener det er klokt.

– Ikke fordi man skal lage system av alt. Men det er godt å vite om du sitter på noe som noen andre fortsatt har et forhold te, sier hu.

Milda mener på si side at oversikten ikke må bli for pen.

– Da begynner folk å levere møbler med forventning. Og da er du på galleri før du veit ordet av det, sier hu.

Et hus blir møblert sakte

Utover uka har huset ved Brustadbakken fått mer preg av heim enn lager.

Spisebordet står nå på kjøkkenet. To av stolene passer til bordet, én passer til vinduet, og den fjerde passer foreløpig best som sted å legge klær som skal opp, ned eller egentlig vaskes. Lenestolen i stua har flyttet seg førti centimeter mot bokhylla, ikke ved et vedtak, men fordi alle gikk rundt den samme vegen så lenge at den til slutt tapte.

Det er fortsatt lite som matcher.

Det gjør heller ikke huset sjøl, hvis man ser nøye på det. Et dørhåndtak er nyere enn døra. En terskel er slitt på feil side. På kjøkkenet er det et lyst felt på veggen etter noe som hang der lenge nok til at malinga rundt ga opp først.

Det er den typen boligstoff som sjelden får store overskrifter, men som avgjør om folk får råd te å bo der dom har minner, og om gamle ting kan få en ny jobb uten at hele nabolaget følger med på prøvetida.

– Je syns det er fint, sier huseieren. – Men je har lært at når noe er gratis i Bakomberg, så er det ikke sikkert det er uten vedlegg.

Sjenken står foreløpig

Foreløpig er ingen formell ordning etablert for møbelkarantene, giveravstand eller synlighetsvurdering mot veg.

Milda kommer til å fortsette å si at hu ikke blander seg. Solrun kommer trolig til å formulere en mild anbefaling hvis noen spør, og muligens også hvis dom bare ser ut som dom kunne spurt. Mellomromsmagasinet vurderer å lage en mindre arvejusteringspakke for hybler, med to filtputer og en kile som kan deles.

I barndomshuset er den brune tresjenken flyttet én siste gang for denne runden.

Den står nå på to filtputer og én trekile fra Mellomromsmagasinet, litt innafor stueveggen, men ikke demonstrativt mot vinduet. Døra henger fortsatt ørlite. Skuffa er lukket for første gang siden innflyttinga.

Og i den stille plassen mellom sjenken og veggen ligger det nå en uklar, men brukbar verdighet.