Sikringsskapet bak distanseskivene må inn i strømrapporten

Nye rapporteringskrav gjør varmevifta under pakningshylla til mulig næringspost. Bjarte Slåtten lytter på kursene, mens Gunvor Brennhaug husker en ovn ingen har nevnt først.

Mellomromsmagasinet ved Brustadbakken har begynt arbeidet med å finne ut hvor mye strøm som går med til å holde liv i butikk, bakrom, slipestein og den lille varmevifta som passer på filtputene. Det skulle etter planen ta en formiddag og en fornuftig penn.

Klokka 08.17 onsdag kom første knepp fra strømfordelingsskapet bak hylla med distanseskiver.

Da ble det stille i butikken på den måten det blir stille når en liten sak viser seg å ha underpunkter.

Bakgrunnen er nye krav om at bedrifter må ha bedre oversikt over strømforbruket sitt. Mellomromsmagasinet er ikke imot oversikt. Butikken lever av oversikt over ting som nesten passer. Problemet er at strømmen i Brustadbakken har gått etter egne lokale prinsipper siden før flere av rommene fikk de navnene dom bruker nå.

I skapet bak distanseskivene sitter tre gamle kurser merket «Foran», «Bortpå» og «Der inne». Ingen i butikken vil si sikkert hva som er foran nå, etter at disken ble snudd i 1996 for å få plass til en kasse med messinghylser som fortsatt er priset med blyant.

– Vi vil gjøra detta rett, sier innehaver Rigmor Brustad, mens hu holder en bunke pakninger mot magen som om dom kan bli trukket inn i saken av seg sjøl.

– Men hvis varmevifta som holder filtputene mjuke skal behandles som industri, da må vi nesten ha et nytt språk. Og kanskje en stol.

Det er foreløpig ikke avklart om butikken må føre hver strømkilde for seg, eller om deler av forbruket kan samles under en praktisk kategori som «bygdevarme». Rigmor understreker at ordet bygdevarme ikke er sendt inn noe sted. Det er sagt høgt én gang og deretter lagt på benken ved siden av en blå kulepenn som ikke skriver før den blir irritert.

Hentet inn lydmann

Bjarte Slåtten, driftskoordinator for kommunale bygg og selvutnevnt vokter av nøkkelregimet, ble hentet inn fordi han etter sigende kjenner forskjell på en sikring som arbeider og en sikring som bare har dårlig holdning.

Han kom 09.03, med jakka åpen, en liten lommelykt mellom tennene og et blikk som allerede hadde oppdaget tre midlertidige løsninger før han var ferdig med å hilse.

– Jau, sa Bjarte, og sto sidelengs mellom pakningsruller og en lav skuffereol for å komma fram til skapdøra.

– Her har noen skrevet romnavn etter følelsen.

Sikringsskapet står så langt inn bak hylla med distanseskiver at den som skal åpne det må flytte to ruller korkpakning, en pappeske med «smått uavklart» og en trekile som flere mener har ligget feil vei siden varetellinga i 2014. Døra slår ikke helt opp. Den stopper i en skuff med skiver til stoler som ikke lenger produseres, men fortsatt repareres i Bakomberg.

Bjarte ba om at slipesteinen på bakrommet ble startet. Det kom først en kort hoste fra varmevifta, så to sekunder summing fra lysrøret over skuff 14, og deretter et lavt knepp i skapet.

– Det der var itte slipesteinen, sa han.

– Det var no anna som prøvde å late som.

Rigmor så bort på pakningshylla. Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug, pensjonert sentralborddame og frivillig nøkkelvakt, sto allerede ved døra til bakrommet med albuen mot karmen. Hu hadde sagt at hu bare skulle levere en nøkkel.

Nøkkelen hang på et knippe med så mange andre nøkler at det laga en liten værmelding hver gang hu flyttet handa.

– Jeg ska itte sei noko, sa Gunvor.

Det gjorde hu heller ikke med en gang.

I stedet flyttet hu en trekile nøyaktig dit Bjarte skulle sette foten.

– Den ovnen der inne har hatt meir arbeidstid enn enkelte styrer, sa hu etterpå.

Ovnen fra opptellinga

Gunvor mener hu husker at den minste bakromsovnen ble slått på under opptellinga i 2009, da filtputene hadde blitt så stive at tre av dom spratt ut av esken og la seg under kopimaskina. Hvem som slo den på, vil hu ikke si.

– Det var etter stengetid, og det var kaffe som hadde gått over. Da skal en væra varsom med navn, sier Gunvor.

Rigmor mener ovnen kan ha stått der fra før, og at det ikke er sikkert den har vært i bruk. Bjarte mener det at en ovn står med støpsel i veggen, rød prikk på bryteren og støv som er varmere på venstre side, gjør den interessant nok til å få en betegnelse.

– Alt som trekker strøm må ha navn, sier han.

– Midlertidig permanent er itte en energikategori.

Dette er kjernen i friksjonen på Brustadbakken: Mellomromsmagasinet vil rapportere riktig, men frykter at selve arbeidet med å forstå hva som trekker strøm kan ta mer tid enn å selge trekiler i januar. Butikken har allerede brukt 47 minutter på å skille mellom lys som trengs for kunder, lys som trengs for å finne varer, og lys som kommer på fordi noen åpner døra til «Der inne».

Den døra knirker for øvrig i fiss, ifølge Bjarte. Redaksjonen har ikke fått dette bekreftet av musikkyndige, men lyden fikk en kunde fra Øvre Linneberg til å snu seg før hu fant riktige filtputer.

På disken lå onsdag formiddag en utskrift fra regnskapsprogrammet, tre strømkabler, to ubrukte merkelapper og en brun papirpose med distanseskiver som ingen turte å ekspedere mens skapet sto åpent. Utenfor gikk en skjære på takrenna og dro i en hyssingstump som om den også hadde fått pålegg om å dokumentere aktivitet.

Foreslo Kurslytter 1

For å få oversikt foreslo Bjarte en enkel teknisk løsning: «Kurslytter 1». Den består, slik redaksjonen forsto det, av en skjøteledning, en gammel klokkeradio, en merkeløs bryter og Bjartes evne til å høre forskjell på summing med og uten skyld.

– Vi kobler inn én ting om gangen, så hører vi hvor det svarer, sa han.

– Detta er itte avansert. Det er bære strøm som blir bedt om å presentere seg.

Forsøket virket nesten. Da slipesteinen startet, spraket klokkeradioen kort og fant et svensk dansebandprogram fra et sted ingen i butikken hadde valgt. Samtidig begynte lysrøret over skuff 14 å summe med en lysere tone enn før.

Rigmor spurte om den nye summinga også måtte rapporteres.

Bjarte svarte ikke straks. Han slo av radioen, slo på radioen igjen, og skrev «mulig egenlyd» på baksida av en fakturakopi.

– No skal vi itte lage fleire skjema enn vi har strøm til, sa han til slutt.

Gunvor mente dette var klokt, men la til at noen burde notere tidspunktet. Hu hadde 11.42 på armbåndsuret, «pluss den tida folk later som dom bare ser etter filt».

Det oppsto en kort, men merkbar uenighet om hvorvidt kunder som står ved pakningshylla uten å kjøpe noe, bidrar til varmebalansen i butikken. Rigmor mente menneskevarme ikke kan faktureres. Bjarte mente han ikke ville ha den diskusjonen stående åpen i nærheten av et skap.

– Da kommer det noen og spør om dugnad kan avskrives som panelovn, sa han.

En regning for å skjønne regninga

Mellomromsmagasinet frykter ikke nødvendigvis strømmen i seg sjøl. Den har dom hatt før. Det nye er at strømmen skal forklares på en måte som tåler både krav, system og den gamle kursmerkingen.

– Før kom regninga, og så sukka vi, sier Rigmor.

– Nå kan det komma ei regning for å skjønne regninga. Det er mer krevende, for den har itte egen bryter.

Butikken vurderer å hente inn ekstern hjelp dersom oversikten ikke lar seg lage med Bjarte, Gunvor og klokkeradio. Samtidig er det usikkert om en konsulent vil forstå forskjellen på varme til kunder, varme til varer og varme som bare har blitt stående fordi noen skulle raskt ut med søpla.

Gunvor mener det må gå an å bruke lokal hukommelse som vedlegg.

– Jeg kan skrive under på at den minste ovnen itte sto på før jul i 2018, sier hu.

– Men da må dom godta at jeg også skriv hvorfor. Og det er det itte alle som vil ha i arkivet.

Rigmor sier at butikken foreløpig vil begynne med det som er sikkert: lysrørraden over distanseskivene, slipesteinen på bakrommet og varmevifta under pakningshylla. Vifta er av eldre type, lys grå, med riller foran og en liten rød bryter som har vært ansett som ubetydelig helt til denne uka.

Den sto på lavt da redaksjonen kom. Den ble slått av under Bjartes andre lytterunde, fordi alle skulle høre forskjell på kursene. Etterpå ble ingen helt enige om hvem som skulle slå den på igjen.

Filtputene lå i esken sin og begynte langsomt å bøye seg i kantene.

– Vi får sjå om dom klarer seg te lunsj, sa Rigmor.

Bjarte lukket sikringsskapet 12.06, men lot nøkkelen stå i låsen mens han skrev ned de tre kursnavnene slik de faktisk står. Gunvor så på nøkkelen, så på Bjarte, og sa at hu ikke blandet seg.

Så tok hu den ut, la den på disken ved siden av varmeviftas lille røde bryter, og skjøv trekilen tilbake der den hadde ligget før noen begynte å telle strømmen.