Røyk på Vesle-Bortøya ga rolig årestrid

Tynn røyk fra Vesle-Bortøya i Bakombergvatnet førte tirsdag ettermiddag til brannutrykning, lavt tempo på brygga og en etterfølgende avklaring om hvem som egentlig har lov te å ro først når alle er enige om at det haster litt.

Brannfolka fikk sløkt et mindre tilløp i gras og lavt furukratt på holmen uten personskade eller spredning. Det er den korte versjonen.

Den lengre versjonen startet klokka 14.07, da røyken ble omtalt av Bjarte Lunkevik som «itte helt røyk», mer som «noe som vil bli det hvis det får fred». Klokka 14.11 hadde samme røyk, etter observasjon fra brygga og to skritt bortpå grusen, blitt oppgradert til «røyk med mening».

Da ble det varslet.

Brannvesenet opplyser at meldinga gjaldt røykutvikling på øy, og at mannskap rykket ut med utstyr til vannkanten og videre transport. Sløkkinga ble gjennomført med vann og vanlig brannutstyr, og situasjonen var under kontroll etter kort tid.

På Bakomberg-sida av vatnet ble saka likevel liggende litt igjen, slik røyk gjerne gjør når vindretninga itte har lest dagsplanen.

Tre blikk mot robåten

På brygga sto Bjarte Lunkevik, selvutnevnt bryggeansvarlig etter den kjente episoden med fortøyningsknuten som holdt til tirsdag, med nøkkel i innerlomma og et uttrykk som kunne tolkes som både ansvar og litt lavt blodsukker.

Han mener sterkt at alle båter bør ligge klare, men itte så klare at uvedkommende får ideer.

– Je er for sløkking, men itte for kav, sa Lunkevik, og så først på røyken, så på båten, så på røyken igjen.

Ifølge flere på stedet gikk tre tydelige blikk mot den kommunale robåten før noen nevnte nøkkel. Det fjerde blikket gikk mot Torhild «Sirkelen» Kvassheim, som da alt hadde plassert seg på brygga med ryggen mot land og ansiktet mot tiltaket.

Kvassheim er sikkerhetsauge i Bakomberg Velforening for Uvedkommende Saker og ble sist nevnt i avisa da hu avgrenset ei maurtue med tau under familiedagen, fordi hu mente barn måtte få se naturen «uten å gå rett inn i administrasjonen hennes».

Tirsdag mente hu at alle hendelser må ha en ytre og en indre ring, også når hendelsen ligger på ei øy.

– Folk skal hjelpe, men itte på en måte som legger seg oppå hjelpa, sa Kvassheim.

Hu stilte seg derfor på brygga for å sikre at ingen gikk om bord før noen hadde bestemt om ombordstigning var del av første eller andre ring. Det ble itte skrevet ned, men flere nikket som om det var nært nok.

Øsa under midttofta

Den kommunale robåten lå ved den vesle brygga med årene inne, tauet greit nok og ei sinkøse med bulk i kanten under midttofta. Øsa skulle vise seg å få større plass i etterarbeidet enn i sjølve sløkkinga.

Lunkevik låste opp båten og trødde uti med venstre fot først. Samtidig prøvde han å få øsa fram med støvelen, fordi båten etter hans syn itte bør forlate brygga uten at «vannforholda inni farkosten er forstått».

Båten var da alt halvvegs fra brygga.

Støvelen fikk itte tak i øsa. Han fikk i stedet tak i et fiskesnøre som lå kveilet under setet, noe Torhild Kvassheim mente itte skulle vøri med på utrykning.

– Snøre er fritid. Detta er beredskap, sa hu.

Sinkøsa ga fra seg to korte klonk og ett lengre, vått klonk da Lunkevik til slutt fikk henne fram. Han holdt henne opp, så på bulken og konstaterte at hu lå feil veg.

– Den øsa ligger feil veg med vilje, trur je, sa han.

Det er itte klarlagt hvem som eventuelt skulle hatt motiv for å legge ei øse feil veg i en robåt som stort sett blir brukt til å hente flytende badeballer, men spørsmålet ble itte avvist på brygga.

En brannkonstabel ble stående med den ene foten på land og den andre i båten litt lengre enn det som er vanlig i normale overganger mellom fast grunn og flytende kommunal eiendom. Alle var enige om at ingen skulle stresse. Uenigheten gjaldt hvilken side av roligheten som skulle ha forkjørsrett.

– Vi trenger bare komma oss over, sa konstabelen.

– Ja, og nettopp derfor må det gjøres rett, svarte Kvassheim.

Brannkonstabelen sa itte mer om det. Han flyttet bare foten.

Øst eller bortre

Robåten kom seg utpå. Det gjorde også årene, etter en kort avklaring om den høyre åra var høyre fra roeren eller fra land. Røyken lå da som en tynn grå streng over vatnet, lavere enn ei kråke og høyere enn det folk liker å se fra kaffibordet.

Ved Hågensens Nød- og Reservehandel, som ligger slik til at eieren kan se både vatnet og folk som later som dom itte har tenkt å handle, sto Hågensen sjøl på trappa med ei pappeske vannflasker.

Ingen ba om vannflasker.

Det gjorde itte eska mindre til stede.

Hågensens Nød- og Reservehandel fungerer ofte som praktisk bakland i hendelser som ennå itte har bedt om bakland. Butikken selger blant annet batteri, knekkebrød, gnagsårplaster, to typer lommekniv og reservekjeks i pakker som tåler å bli glemt i hanskerom.

– Vi kunne bidratt med reservekjeks hvis noen hadde spurt i tide, sa Hågensen fra trappa.

Han pekte itte på noen bestemt. Han pekte mer på tidsrommet.

På vatnet ble det etter hvert spørsmål om hvor brannfolka skulle gå i land. Bjarte Lunkevik mente østre ilandstigning var rett, fordi den ligger «øst nok når du kommer fra brygga». Torhild Kvassheim mente at øst er et begrep som krever at en først er enig om hvilken veg holmen står.

En av brannfolka valgte til slutt den flate steinen på solsida.

– Vi kaller det her, sa han.

Det ble akseptert som midlertidig stedsnavn.

Sløkkinga på Vesle-Bortøya gikk uten dramatikk. Det brant i tørt gras, noe lyng og kanten av et lite kratt der furunålene lå tettere enn dom så ut fra land. Brannfolka brukte vann og gikk over området etterpå.

Fra brygga kunne en se røykdraget minke og forsvinne i små rykk. En måse satte seg på den ytterste pullerten akkurat da alle så den andre vegen, og ble sittende der med et uttrykk som om han hadde hatt ansvar for vatnet siden før kommunesammenslåinga som aldri ble noe av.

Årevarsleren sa fra om feil ting

Etter at sløkkinga var ferdig, ble det klart at Bjarte Lunkeviks tidligere monterte årevarsler itte hadde hjulpet slik han hadde håpet.

Årevarsleren er en hyssingstyrt innretning festet under tofta, utviklet av Lunkevik etter en lørdag der båten lå fin og klar, men årene sto låst inne i redskapsbua fordi noen hadde lagt nøkkelen i «trygg skuff», som viste seg å være hanskerommet på en bil i Brumunddal.

Prinsippet er enkelt, ifølge oppfinneren: Hvis årene mangler, skal hyssingen henge slakk på en måte som gjør at en merker det før en blir skuffet uti vatnet.

Tirsdag varslet innretninga bare da en av brannfolka satte seg på hyssingen.

– Han sa fra, men om feil ting, sa Lunkevik.

Kvassheim mener dette viser at tekniske hjelpemidler må inn i en ringstruktur før dom får ansvar.

– En hyssing kan itte bære hele tryggheten aleine. Det ser vi nå, sa hu.

Lunkevik er itte uenig, men mener hyssingen «har potensial hvis folk slutter å bruke han som sitteplass». Han vil se på ei løsning der varsleren får en liten trekloss merket med svimerke. Hva det skal stå på klossen, er itte bestemt.

– Itte ALARM. Det blir for mye, sa han.

Ville fastslå røyktypen

Den milde uenigheten på brygga handlet itte om brannvesenet skulle varsles. Alle Bakomberg Tidende har snakket med, sier at røyk fra øy skal tas alvorlig.

Spørsmålet var rekkefølga.

Lunkevik mener vann er best når det alt ligger der, og at båt derfor må inn tidlig. Kvassheim mener varsling kommer først, men at folk må organiseres så dom itte blir hjelpere med for mye fart. Hågensen mener noen burde ha vurdert forsyning, «itte fordi folk trenger kjeks under sløkking, men fordi dom kan tru dom gjør det etterpå».

I tillegg ble det, ifølge observasjoner på stedet, brukt rundt 18 minutter på å fastslå om røyken steg kommunalt eller privat. Dette hadde itte praktisk betydning for brannvesenet, men fikk betydning for stemninga.

– Hvis det er kommunal røyk, så må kommunen svare for seg. Hvis det er privat røyk, må noen finne ut hvem som trudde det var lurt, sa en mann ved søppelkassa, uten å ville ha navnet sitt i avisa fordi han «bare hadde snudd seg».

Bakomberg kommune har itte opplyst at det finnes et eget skille mellom kommunal og privat røyk. Brannvesenet skiller heller itte slik i si håndtering. På brygga ble dette likevel omtalt som «uavklart språklig».

En praktisk konsekvens av hendelsen er at den kommunale robåten nå skal sjekkes for fast plassering av øse, årer og eventuelt fiskesnøre. Velforeninga vil ta opp om brygga bør ha et definert ventepunkt for folk som vil hjelpe, men itte ennå veit om hjelpa er godkjent som hjelp.

Lunkevik mener dessuten at nøkkelordninga må ses på.

– Nøkkel i innerlomma fungerer når je er her. Det er ei svakhet ved systemet at je av og til er andre steder, sa han.

Hågensens Nød- og Reservehandel vurderer å sette sammen ei lita «holme-eske» med fyrstikkfri sjokolade, vannflasker og kjeks som itte smuldrer i vind. Hågensen understreker at dette itte er beredskap, men «varer som står rett veg hvis noen spør».

Siste sjekk med våt kant

Brannfolka returnerte til brygga etter at området var kontrollert. Dom hadde sot på skoa og et rolig uttrykk som gjorde at flere på land straks sluttet å se mot holmen og begynte å se på båten i stedet.

Øsa ble brukt en gang til, mest for å få ut vann som hadde kommet inn uten å ha blitt invitert. Da kom det samme lange, våte klonket, men lavere.

Torhild Kvassheim noterte itte noe, men hu sa at dette måtte inn i «læringa». Bjarte Lunkevik knyttet båten fast med en knute han sjøl beskrev som midlertidig permanent. Hågensen bar vannflaskene inn igjen, uten å lukke eska helt.

På Vesle-Bortøya lå det sløkte feltet mørkt mellom graset og furunålene. Røyken var borte. Vatnet hadde tatt tilbake den blanke flata si, bare brutt av ringene etter en mort som hoppet opp akkurat der folk hadde stått og pekt tidligere.

På brygga ble sinkøsa stående igjen ved den fremste pullerten, tømt for både vann og autoritet, med en barnål klistret fast i bulken.