Redningsbøya flyttet på land for tryggere bading

Et svensk baderåd om å la væra å bade ved ei populær strand har fått en praktisk løsning som flere i Bakomberg nå følger med på med sammenknepne øyne og tørre håndklær.

I stedet for å stenge badeplassen, har den svenske arbeidsgruppa valgt å beholde badinga, men fløtte den bort fra vannet. Dermed kan folk fortsatt møte i badetøy, stille seg i rekkefølge og gjennomføre det kommunen omtaler som et «midlertidig landbasert badetilbud».

Bakomberg Tidende var tirsdag med en liten delegasjon over grensa for å se om metoden kan ha overføringsverdi til lokale forhold, særlig ved arrangementer der folk har møtt opp med forventning og kommunen helst vil unngå både fare og misnøye.

Delegasjonen besto av pensjonert kommunearkivar Solbjørg Løkkemo, Ragna Mildrid Sætermo og to representanter fra Bakomberg Sanitetslag for Milde Tilfeller. Sanitetslaget hadde med plaster, sitteunderlag, fire sikkerhetsnåler og en liten pose med druesukker som ingen ville eie da posen kom fram.

– Je registrerer at badinga er opprettholdt som aktivitet, men at det våte elementet er satt i bero, sa Solbjørg og skrev «bero» med hardt trykk i notatboka si.

Populær strand, upopulært råd

Bakgrunnen er et kommunalt råd ved en mye brukt svensk badestrand. Folk som hadde tenkt seg uti, ble bedt om å tenke seg om og helst la væra. Det er i seg sjøl ikke uvanlig. Kommuner kan avrå, folk kan sukke, og håndklær kan bli liggende i bilen med den tunge følelsen av å ha vøri pakket forgjeves.

Det uvanlige kom etterpå.

Ifølge den svenske badetilsynsansvarlige, som møtte Bakomberg-delegasjonen ved ei sammenrulla badebryggestige klokka 10.31, ønsket kommunen å ta både rådet og badegleden på alvor. Dersom bading ved vannet var problemet, måtte man se på hvor badinga faktisk foregikk.

– Vi ville ikke fjerne bademuligheten. Vi ville bare kvalitetssikre plasseringen av den, sa han rolig, mens han pekte mot gresset med en pekefinger som hadde vært i møte før.

På plenen, om lag der småunger vanligvis mister ispapir og voksne later som dom følger med på egne sko, var det lagt ut ei smal landgangsmatte. Ved siden av sto ei redningsbøye på stativ. Bøya var flyttet opp fra badebrygga og hadde fått ny funksjon som trygghetsmarkør for bad som ikke lenger foregår i vann.

Badegjestene kom likevel.

En mann i blå badebukse og joggesko stilte seg først. Bak ham sto ei kvinne i frottékåpe med solbriller i panna. To ungdommer kom med oppblåsbar krokodille, men fikk beskjed om at krokodillen kunne vente ved sykkelstativet, da den kunne gi inntrykk av ordinær bading.

– Nå ska itte je lage no nummer ta det, sa Ragna Mildrid Sætermo, som hadde plassert seg litt til siden for å ikke stå i veien for verken svensker eller tvil. – Men vatn har nå pleid å væra bortpå sjøen. Det var slik vi gjorde det før, i hvert fall neri gamlevika.

Ingen protesterte direkte. Det var heller ingen som badet direkte.

Første tørre bad klokka 10.42

Det første tørre badet ble gjennomført klokka 10.42, etter tre kontrollerende blikk mot vannflata og én høytlesning av ordet «avråding» i feil rekkefølge.

Den svenske badetilsynsansvarlige stilte seg på landgangsmatta, løftet armene og demonstrerte korrekt tørrsvøm. Bevegelsen skulle etter planen være brystsvømming, men endte et lite øyeblikk som noe mellom vindusvask og forsiktig måkeavvisning.

– Viktig er at skuldrene får beskjed om at hensikten er bad, sa han.

Badegjest nummer én fulgte instruksen. Han tok to svømmetak i lufta, nikket kort og gikk videre til tørkepunktet, der han fikk anledning til å stå med håndkle rundt livet i 90 sekunder, for opplevelsens helhet.

Vannkontakt ble registrert som null, med forbehold om dugg på termoslokket til en mann fra nabokommunen.

Sanitetslaget fulgte med fra en benk ved siden av bjørka. Benken hadde en sprekk i midten som gjorde at alle som satte seg der, automatisk fikk litt lavere ambisjoner. På bakken under lå tre furunåler og et plasterpapir som allerede var tatt i bruk som argument for at beredskap alltid lønner seg.

– Vi er positive til redusert badeuro, sa sanitetslagets utsendte etter å ha vurdert den første tørre badegjesten. – Men vi er itte helt sikre på om dom trenger håndkle, trøst eller bare bekreftelse.

Solbjørg noterte «bekreftelse» og satte en strek under.

Vannet skapte fortsatt forventning

Ordningen fungerte de første elleve minuttene. Køen var kort, men ordentlig. Folk tok av sandalene, gikk over matta, svømte to-tre tak i lufta og kom tilbake til håndkleet med et uttrykk som kunne tolkes både som tilfredshet og mild administrativ forvirring.

Så kom spørsmålet som arbeidsgruppa hadde håpet å slippe.

– Hvor er sjøen i detta? spurte en eldre badegjest, ikke aggressivt, bare med den typen stemme man bruker når man har tatt med ekstra sokker og ser at dagen blir annerledes.

Spørsmålet førte til en kort intern samling ved arrangementsstativet. Stativet var på hjul og hadde en knapp merket «BAD AKTIVERT» med større alvor enn størrelsen skulle tilsi. Når knappen ble trykket inn, startet ei lita vifte med sjølukt. Den luktet mest tang, litt plast og et snev av kommunal bod.

Arbeidsgruppa konkluderte raskt med at sjøen fortsatt skapte forventning om vannkontakt, og at forventningen i seg sjøl kunne presse folk nærmere det rådet dom var bedt om å respektere.

Det ble derfor innført en ny ordning: Vannet skulle være til stede som begrep.

Klokka 11.07 ble en kommunal vannkaraffel hentet fra et møterom i servicebygget. Den ble plassert på et lite bord ved landgangsmatta. Ingen fikk drikke av den. Karaffelen skulle representere vannet i en kontrollert form, slik at badeopplevelsen hadde tilstrekkelig tematisk sammenheng uten å dra folk ut i sjøen.

– Detta er egentlig ganske svensk på en ryddig måte, sa Solbjørg. – Dom har skilt formål fra risiko og satt risikoen i karaffel.

Ragna så lenge på karaffelen.

– Je kjente ei som ville ha sagt at det der er saftmugge, sa hu lavt. – Men hu er borte nå, og vi skal itte dra inn gamle kjøkkenstrider.

Lesing av vann

Etter lunsjpausen, som ikke ble kalt lunsjpause fordi tilbudet da kunne oppfattes som mer etablert enn midlertidig, ble badinga ytterligere presisert.

Vannet skulle ikke bare stå der. Det skulle leses opp.

Den badetilsynsansvarlige tok fram et laminert ark, holdt det i brysthøyde og sa ordet «vann» med jevn stemme. Deretter gjentok han «strand», «badeplass» og «avråding». Badegjestene sto i håndkle og hørte på. En liten gutt spurte om han kunne få bade etterpå, og fikk beskjed om at han nettopp hadde deltatt i en forbedret variant.

Det oppsto da en mild sosial friksjon mellom dem som mente ordningen var forbilledlig trygg, og dem som syntes badetøyet hadde fått et eiendommelig press på seg.

En kvinne med badehette sto i 18 minutter på samme flekk og ville ikke klage. Hun hadde bare, som hun sa, «forberedt håret på en annen type dag». En annen pakket sammen svømmeføttene sine med verdighet, men brukte litt for lang tid på den ene stroppen.

Sanitetslaget tilbød vann til dem som ikke ville innrømme at dom var tørste. Det ble avslått av tre personer, tatt imot av to og misforstått av én som trodde vannet var del av badinga og stilte seg bakerst i køen igjen.

På den andre sida av plenen sto den sammenrullede badebryggestigen. Den var båret høytidelig bort fra vannkanten av to kommunalt ansatte og lagt ved siden av redningsbøya, der den etter svensk vurdering var tryggest.

– Stigen har en tydelig ned-i-vannet-funksjon, forklarte den ene ansatte. – Derfor er den midlertidig sikret mot egen hensikt.

Solbjørg løftet hodet.

– Den formuleringa der må dom ta vare på, sa hu. – Ikke fordi den er god, men fordi den kommer te å komma igjen.

Bakomberg vurderer overføringsverdi

For Bakomberg-delegasjonen var spørsmålet om dette kunne brukes hjemme. Ikke nødvendigvis på badeplassen, men i saker der aktivitet og fraråding kommer litt for nær hverandre.

Ragna mente metoden kunne ha en fredende virkning ved små arrangementer der folk møter med utstyr kommunen helst ikke vil se brukt.

– Hvis noen har med seg spark på bar asfalt, kan en kanskje ha sparketilbud på matte, sa hu. – Men da må en passe på at ingen får for mye fart i begrepet.

Sanitetslaget så særlig interesse i tørr beredskap. Ved å flytte risikofylte deler av en aktivitet over i symbolsk form, kan antall plaster reduseres uten at laget mister helt sin rolle. Det ble likevel reist spørsmål om medlemsrekrutteringa kan bli vanskelig dersom alt foregår trygt nok til at ingen får behov for å sitte på en klappstol med pledd over knærne.

Solbjørg var mer opptatt av arkivverdien.

– Det er sjelden vi får se en beslutning gå så rett fram at den havner bak seg sjøl, sa hu. – Først sier dom at folk itte bør bade. Så lager dom bad uten vann. Så blir det så trygt at sjøen nesten blir til pynt. Det er en prosess med god ryggdekning.

Den svenske arbeidsgruppa understreket på sin side at tiltaket var midlertidig, evaluerbart og ment å ivareta både trygghet og publikumsopplevelse. De avviste at landbadet var et forsøk på å avskaffe sjøen.

– Sjøen ligger fortsatt der, sa badetilsynsansvarlig og så ut mot vannflata. – Men den deltar ikke operativt i badetilbudet akkurat nå.

Det ble stående som dagens tydeligste setning.

Anbefalt igjen

Ved 13.16-tida hadde 23 personer gjennomført tørrbading, hvorav fire etterpå sa at det var «greit nok», seks svarte med ansiktet, og én spurte om parkeringa kunne refunderes i form av mer sjølukt fra vifta.

Arbeidsgruppa samlet seg på nytt. Det ble konstatert at ingen hadde badet i vannet siden tiltaket ble innført. Dermed var den praktiske risikoen ved selve badeplassen betydelig redusert, målt etter antall personer som faktisk hadde vært uti.

Konklusjonen kom på et hvitt ark som ble holdt fast mot vinden med vannkaraffelen.

Stranda kunne igjen anbefales som badested, under forutsetning av at badinga fortsatt foregikk på land og at vannet ble håndtert muntlig eller i karaffel ved behov.

– Det er jo vanskelig å si imot resultatet, sa Ragna. – Ingen vart våte. Det må en kunne kalle oppnådd, sjøl om je fortsatt meiner badehetta fekk lite å arbeide med.

Solbjørg lukket notatboka 13.24 og sa at hun hadde sett mer uklare ordninger hjemme, men sjelden en som var så blank i overflata.

Da Bakomberg-delegasjonen dro, lå badebryggestigen fortsatt på gresset ved siden av redningsbøya. Den var ferdig sikret, tørr i trinnene og vendt bort fra vannet den opprinnelig skulle hjelpe folk ned i.