Putestol skaper vareuro hos Skuffefunn

Nesten alt hos Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S er nå gjenbruk, også det kundene lener seg mot. Det har gitt butikken et lunere preg, men også et nytt spørsmål i sentrum: Er putestolen til salgs, i bruk, eller bare på veg til å bli det?

Uroen oppsto klokka 10.17 tirsdag formiddag, etter tredje blikk mot den omtrukne putestolen og før noen hadde rukket å si ordet interiør høyt.

Da hadde Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S allerede fått på plass to gamle bokhyller fra et kontor som aldri vart helt nedlagt, et skap med nøkkel som passer hvis en løfter døra litt, og ei kjøpmannsdiskplate som tidligere skal ha båret både drops, fiskekroker og en kommuneperm med vannskade.

Alt var etter planen. Nesten.

Putestolen sto ved overgangen mellom butikkrommet og bakrommet, med ulikt stoff på armlenene, litt lav rygg og ei gammel premiesløyfe sydd fast under setet. Sløyfa er blå, men med såpass mye støv i foldene at den nå har gått over i et mer forsonlig kommunalt uttrykk. Ingen har foreløpig turt å klippe den av.

– Du får itte bli sint nå, men den stolen har begynt å bestemme litt sjøl, sa Bjarte Lunheim, pensjonert vaktmester og deltids altmuligmann, mens han sto med ei hengselkasse i hendene og så på stolen som om den hadde fått adgangskort.

Nesten alt har hatt et tidligere liv

Bakgrunnen for saken er at Skuffefunn den siste uka har innredet både bakrommet og halve butikken med ting som alt har vøri noe annet. Et kaffebord er blitt ekspedisjonsøy. En hattehylle er blitt skjerfseksjon. En gammel brødkasse brukes te kvitteringsruller, skjønt det bare virker når lokket står åpent og ingen tror det ligger brød oppi.

Butikken, som i flere tiår har tatt imot poser merket «diverse» fra loft, dødsbo og folk med dårlig samvittighet, vil vise at det meste kan brukes om igjen hvis en bære tør la det stå lenge nok på riktig sted.

Det nye er at møblene ikke bare selges. Dom brukes.

Det betyr at en kunde kan legge veska på et bord, oppdage prislappen under en brodert duk, og bli usikker på om veska dermed inngår i sortimentet. En annen kan sette seg for å prøve en stol, høre det knirke lavt og høflig, og reise seg igjen fordi stolen kanskje egentlig er pauseplass for en ansatt med vond hofte.

Det er akkurat detta skillet som nå har fått lokalt omfang.

– Vi er for gjenbruk. Det er itte det, sa Solrun Mørken, pensjonert apotekassistent og uformell nabokontakt i sentrum. – Men kjære deg, det må væra en rolig praksis for hvilke puter som er offentlige.

Solrun sto ved syskrinbordet da Bakomberg Tidende kom inn. Hu hadde allerede flyttet en brodert pute tilbake til putestolen tre ganger. Første gang fordi den lå på gulvet. Andre gang fordi den lå oppå en bunke juleløpere. Tredje gang fordi, som hu sa, «den hadde fått ansvarsområde».

Vare, pynt og hindring

Den dokumenterbare friksjonen i saken er ikke pris, kvalitet eller mangel på entusiasme. Det er funksjon.

Skuffefunn har ingen tradisjonell grense mellom butikk, sortering og hukommelse. En messingstake kan være vare om formiddagen, rekvisitt når noen leter etter riktig farge på en kommode, og bevis i en eldre diskusjon om konfirmasjonsbord før stengetid. Det har bygda levd med.

Men da samme tekanne vart løftet som vare, pynt og praktisk hindring i den rekkefølgen, registrerte Solrun at en slags praksis var i ferd med å oppstå uten at noen hadde tatt ansvar for den.

– I all enkelhet, sa hu, og da rettet to kunder seg litt opp.

Hu foreslo derfor muntlig at all sitteprøving heretter skal skje med kjøpshensikt, med mindre stolen står tydelig innenfor pauseromsforståelsen.

Det siste ordet skapte kort stillhet bortpå kassa.

Bjarte, som kjenner kjellere, bakdører, vannstoppekraner og gamle sentrumsgårder bedre enn de fleste kjenner egen postkasse, ville helst itte uttale seg om forståelser. Han hadde kommet for å se på ei skuff som bandt i nederste hylle, og endte med å vurdere butikkens nye møbelpolitikk.

– Jeg sier bære at brukte møbler er fine så lenge dom itte sperrer vannstoppekrana, sa han. – Og denna står litt dumt for folk med verktøykasse og dårlig hofte.

Han hadde verktøykassa i venstre hånd og den dårlige hofta i høyre bein.

Filtknotter uten seremoni

Som praktisk tiltak satte Bjarte fire filtknotter under putestolen. Han gjorde det uten å be om ære og med den typen pusting som tyder på at en mann har skrudd under møbler siden før plastpluggene vart optimistiske.

Knottene gjorde stolen lettere å skyve, men dermed også lettere å flytte inn i nye roller.

Før knottene sto stolen og gjorde motstand. Etter knottene kunne den gli tre kvart flis til side når noen åpnet bakromsdøra med albuen. Det var nok til at en kunde la en brukt duk over armlenet, fordi stolen da så «mer bestemt» ut.

Duken var hvit med gul kant, to små kaffemerker og et brodert monogram ingen i butikken ville vedkjenne seg. Etterpå satt ingen i stolen på elleve minutter.

– Der ser du, sa Solrun. – Nå vart den nesten seremoniell.

Bjarte så på duken.

– Ja, nei. Det kan hende. Men hengselkassa står bak der.

Han løftet stolen for fjerde gang den formiddagen, kom seg inn til kassa med gamle hengsler og fant den ene han trengte nederst, under en dørvrider som var mer pynt enn løsning.

Uti gata kjørte brødbilen forbi med bakdøra halvveis lukket, og en løs plastkasse dunket tre ganger i samme rytme som ringeklokka på Skuffefunn. Ingen reagerte på det før tredje dunk, da en mann ved postkortkassa sa «kom inn» te bilen.

Det hadde ikke direkte med putestolen å gjøre, men det vart stående i rommet likevel.

Brikke med to sider

For å dempe usikkerheten laget Bjarte en enkel ordning av snor, klesklype og ei tosidig trebrikke. På den ene sida sto det «VARE». På den andre sto det «I BRUK». Han skrev med svart tusj og litt for god avstand mellom bokstavene, slik folk gjør når dom håper systemet skal klare resten sjøl.

Brikka vart festet i armlenet, like under premiesløyfa.

Ordningen virket i 38 sekunder.

Så gikk ytterdøra opp, og trekken fra gata snudde brikka fra «VARE» til «I BRUK». Kunden som hadde stått klar med hånda på stolryggen, trakk seg tilbake som om stolen hadde sagt fra sjøl.

– Det er jo greit at ting er tydelige, sa kunden, som ikke ville ha navnet sitt i avisa fordi hu egentlig bare skulle ha en lyspæreholder. – Men det er litt kraftig når møbelet svarer før betjeninga.

Bjarte justerte snora. Døra gikk opp igjen. Brikka snudde tilbake.

– Denna løsninga er i hvert fall ærlig, sa han. – Den viser at vi itte veit.

Solrun nikket, men bare halvveis.

– Du, kjære deg, det er bare for å få ro i putene. Men da må roen tåle gjennomtrekk.

Kundene vil gjerne gjøre rett

Skuffefunn-kundene er vant til å lete, spørre og late som dom ikke vart rørt av gamle knapper. Likevel er grensa mellom vare og inventar blitt mer krevende etter ommøbleringa.

En mann la fra seg lua si på en liten krakk ved reolen og vart stående i 6 minutter og 20 sekunder fordi han ikke visste om han hadde tatt krakken i bruk eller forhindret salg. Ei dame spurte om det var lov å lene seg mot et skap «uten å inngå i kjøpet». Bak disken svarte en ansatt at det kom an på om skapet tålte det, noe som ikke avklarte saken, men gjorde tonen god.

Solrun mener folk flest vil gjøre rett hvis dom får en ordning som itte skremmer dem.

– Det er ingen som vil stjele en stol med kroppen, sa hu. – Men du kan fort sette deg inn i en misforståelse.

Hu understreker at gjenbruket er bra, pent og fornuftig. Hu er ikke ute etter å gjøre Skuffefunn ryddigere enn Skuffefunn tåler. Men hun mener en stol som både er mulig vare, mulig pauseromsstol og mulig minnegjenstand, bør få en mild overgangsperiode.

– Særlig når det er pute med broderi. Puter får folk te å tru at noen har bestemt noe.

Bjarte er mer opptatt av framkommelighet.

Han peker ikke mye, men når han peker, er det som regel på noe som kan falle ned, stå i veien eller bli dyrere hvis en venter til torsdag. I denne saken pekte han på hjørnet mellom putestolen og bakromsdøra.

– Her skal en kunna komma gjennom med kasse, sa han. – Det er itte verre. Men det er heller itte mindre.

Butikken vil ikke lage for stor ordning

Skuffefunn & Etterlatenskaper A/S ønsker ikke en egen møbelinstruks. Det opplyses i butikken at gjenbruksmøblene skal være en del av drifta, ikke et system som tar over drifta.

Likevel er det allerede gjort små grep.

Kjøpmannsdiskplata er nå fast bestemt som disk, selv om en kunde spurte om pris på den klokka 11.42. To pinnestoler ved vinduet er til salgs, men kan prøves hvis en reiser seg når noen skal inn til garnkurvene. Den lave bokhylla under speilet er ikke til salgs før hylla oppå er tømt, noe som gjør den til et framtidig tilbud og nåværende ansvar.

Putestolen er foreløpig i særstilling.

Premiesløyfa under setet gjør stolen vanskelig å avklare. Ingen vet hva den opprinnelig vart vunnet for. Det er foreslått alt fra hundeutstilling til potetløp, men ingen har dokumentasjon. Solrun mener sløyfa bør få sitte til noen vet mer. Bjarte mener sløyfa kan få sitte så lenge den ikke hekter seg i buksebeinet på folk som skal etter hengsler.

Dermed står saken, bokstavelig talt, midt i passasjen.

Utpå dagen kom en kunde inn, så på stolen, så på brikka, så på Solrun og til slutt på Bjarte. Brikka sto på «VARE». Kunden satte seg varsomt ned, som om han tok del i en prøveordning, og spratt opp igjen da Bjarte tok et skritt mot bakrommet med verktøykassa.

– Nei, nei, jeg skulle bære kjenne, sa kunden.

– Det er lov å kjenne, sa Solrun. – Hvis det er med hensikt.

Bjarte sa ingenting. Han løftet stolen litt til sida og gikk forbi.

Neste steg er lavmælt

Det er ikke varslet møte, skriv eller fast komité. Skuffefunn vil se an bruken gjennom uka. Solrun har sagt seg villig til å observere «helt uformelt», et uttrykk som i sentrum ofte betyr at noen allerede har en penn i lomma. Bjarte vil komme innom igjen hvis hengselen begynner å sige, eller hvis stolen siger først.

Foreløpig er den praktiske konsekvensen at folk spør litt mer før dom setter seg. Noen går rundt stolen sjøl om det ikke trengs. Andre later som dom ser på duker mens dom egentlig vurderer om armlenet passer stua hjemme.

Ved stengetid sto putestolen fortsatt mellom vare og inventar. Den hadde fått filtknotter under beina, en brettet ulljakke over ryggen og tre personer rundt seg som alle hevdet at dom bare ventet på noen andre.

Brikka i armlenet viste «I BRUK».

Ytterdøra sto stille.