Pil mot service peker fortsatt mot tomrommet

Veivisningsskiltet «Service sjøvei» ved Kysseskiltet på ferjeleiet peker fortsatt mot plassen der servicebua sto før. Det er nesten rett, mener kommunen, men bare dersom en regner tom grusflate og en landstrømsstolpe uten oppgave som et slags tilbud.

Nå har Bakomberg Hverdagsberedskapslag satt ut en sammenleggbar stol ved rutetavla for å ta imot spørsmål fra båtturister som har fulgt pila, runda Kysseskiltet og blitt stående bortpå flata med ansiktet vendt mot et låst sikringsskap.

Det er der saken står.

Ikke i skapet, ifølge kommunen. Men svært nær.

Bua er borte, setninga står

Bakgrunnen er et veivisningsskilt på skjev stolpe ved ferjeleiet, rett ved Kysseskiltet, som i flere år har vist sjøveis besøkende mot «Service sjøvei». Pila peker forbi ferjeruta, bak den lille svingen der folk later som dom bare leser rutetidene, og videre mot området der servicebua tidligere sto.

Servicebua er ikke der nå.

På stedet står det ei grusflate, en landstrømsstolpe med hette, noen spor etter gamle fundament og en kommunal stillhet som er litt blank i kantene. Det ligger au en grønn plastbit ved grøftekanten som ingen vedkjenner seg, men som tre personer uavhengig av hverandre har sett på med kommunalt blikk.

Solbjørg Løkkemo, pensjonert kommunearkivar og deltidsreferent for tilfeldige møter, mener skiltet har gått fra praktisk feil til offentlig setning som nekter å gi seg.

– Je registrerer at pila har mer trua enn kommunen, sier Løkkemo.

Hun står ved stolpen med observasjonsboka si, ikke demonstrerende, bare plassert. Skiltet er litt vridd i vinden, men ikke nok til å kunne frikjennes. Det peker bestemt mot fraværet.

Ifølge Løkkemos notater ble tre båtfølger sendt feil samme formiddag klokka 10.42, 12.17 og 12.19. Den siste, skriver hun, «fulgte etter den andre med bestemt nakke og må derfor regnes som selvstendig feilgang».

– Det er itte sikkert dom trengte service alle sammen. Men dom ble lovet retning, sier hun.

Kommunen avklarer hva som er nedlagt

Kommunen opplyser, via en kort muntlig beskjed gitt til Henny «Halvpris» Skruvold i gangen ved kopimaskina, at skiltet ikke nødvendigvis er feil før det er avklart om servicepunktet er nedlagt, flyttet, midlertidig utilgjengelig eller bare «ikke operativt i sin tidligere form».

Det siste uttrykket har Solbjørg allerede skrevet ned.

– Da er det i hvert fall ei form, sier hun.

Henny Skruvold, kommunal innkjøpskonsulent, deltidsfrisør og bygdas fremste oppdager av pedagogiske rabatter, har undersøkt om saken kan løses uten større utredning. Hun kom til ferjeleiet med en liten pose skruer, to prøvebraketter og ei alvorlig mine som vanligvis betyr at noe kan bli billigere hvis ingen begynner å si «helhetlig».

– Å snu denna er halv pris, men itte nødvendigvis hjelp, sier Skruvold og peker på pila.

Problemet er at dersom pilplata snus, peker skiltet mer mot ferja enn mot service. Da kan sjøveis besøkende tro at selve ferja er servicepunkt, eller at en må gå om bord for å få det dom kom for. Ferjefolkene, som allerede svarer på spørsmål om rutetid, betaling, toalett og hvorfor Mjøsa ser så personlig ut i sidevind, har bedt om at dusj ikke antydes bak rutetavla.

En av ferjefolkene, som ikke vil ha navnet sitt i avisa fordi han «har nok med klokka», sier at det er uheldig når folk kommer rundt hjørnet med håndkle.

– Dom spør pent, altså. Men je har itte nøkkel te noe som heter service, sier han.

Stol med beredskap

Bakomberg Hverdagsberedskapslag ble koblet inn etter at en båtturist forsøkte å åpne sikringsskapet ved landstrømsstolpen. Ikke med makt, presiserer laget, men med den forsiktige bevegelsen folk bruker når dom tror kommunen har laget ei luke for publikum.

Hverdagsberedskapslaget rykket ut med synlig ro, ett ekstra sitteunderlag og en laminert rutine som foreløpig heter «Mottak av feilplassert serviceforventning». Rutinen er ikke hengt opp, ettersom dette kunne skape nytt skilt.

I stedet sitter det nå et medlem på en sammenleggbar stol mellom rutetavla og grusflata når ferjeanløpene er tettest. Oppgaven er å si fra at folk har fulgt skiltet korrekt, men at stedet dom er kommet til ikke kan levere det skiltet antyder.

– Vi prøver å skille mellom retning og resultat, sier vaktleder i laget, med den stemmen frivillige får når dom har stått ute i trekk siden 09.55.

På bakken ved stolen står en termos, men den er vendt bort fra publikum for å unngå at kaffe blir oppfattet som kommunal service. Ved sida av ligger en sammenbrettet gul vest. Den ble tatt av klokka 11.08 fordi en tysk båtgjest spurte om den markerte resepsjon.

Hverdagsberedskapslaget har siden valgt «lavere tekstilprofil».

Kysseskiltet får ny rolle

Kysseskiltet ved ferjeleiet har fra før av en viss belastning. Det er et uoffisielt møtepunkt, et sted for farvel, gjensyn og folk som står skulder ved skulder og later som begge to mangler kontroll på ferjeruta. Stolpen har aldri vært helt rett etter første telehiv, og kommunen har flere ganger vurdert å rette den opp uten å lande ansvar, siktlinje eller signaleffekt.

Nå har stedet fått en ny oppgave som uoffisiell resepsjon for et anlegg som ikke finnes.

Det merkes særlig når båtturister kommer opp fra brygga med sekk, vått hår og den bestemte optimismen som bare et veivisningsskilt kan gi. Dom stopper først ved Kysseskiltet, leser, snur seg, går rundt rutetavla, ser grusen, går litt saktere, ser stolpen, og vender så tilbake til Hverdagsberedskapslagets stol med et ansiktsuttrykk som ber om både forklaring og mild erstatning.

– Det blir mye «ja, du er på rett plass, men nei», sier vaktlederen.

Solbjørg mener dette er en forvaltningsmessig krevende setning.

– Når offentlig beskjed og terreng skilles lag, er det som regel terrenget som får skylda. Det har je sett før, sier hun.

Hun viser til en tidligere sak der en kommunal pil mot «utgang» ved samfunnshuset pekte mot materialrommet i fem uker etter en juletrefest. Den gangen ble løsningen at materialrommet ble omtalt som «alternativ passasje uten dørfunksjon». Solbjørg har ikke glemt det.

Pil med to hakk

Henny Skruvold har foreslått en midlertidig teknisk løsning: en vendbar pilbrakett med to hakk. Det ene hakket skal merkes «Sommer». Det andre skal merkes «Etter avklaring». Braketten kan lages av rester fra et feilbestilt hyllesystem som kommunen kjøpte inn da kopipapiret hadde spesialrabatt med forpliktende entusiasme.

– Da kan vi justere uten ny bestilling. Det er økonomi i å kunne ombestemme seg mekanisk, sier Henny.

Løsningen har likevel møtt motstand. I «Sommer»-hakket peker pila mot bryggekanten og en benk der folk sitter for å se om ferja legger til pent. I «Etter avklaring»-hakket peker den mot rutetavla, som allerede får nok ansvar.

– Begge deler kan oppfattes som service av folk som er slitne og har betalt havneavgift et annet sted, sier Henny.

Hun foreslår derfor at selve pilspissen dekkes midlertidig med gul hette. Da står ordlyden igjen, men retningen dempes.

– Det blir som å si service med lavere stemme, sier hun.

Kommunen har ikke vedtatt hetta, men har heller ikke avvist den. Det er foreløpig vurdert som en «fysisk presisering uten permanent retningsendring». Solbjørg har bedt om at formuleringen journalføres før noen begynner å like den.

Ingen vil eie dusjen

Den praktiske konflikten handler nå om hvem som skal ha ansvaret for feilforventningen fram til skiltet blir endret, fjernet, tildekket eller forklart av seg selv.

Kommunen ønsker en statusavklaring. Hverdagsberedskapslaget ønsker kortere vakter. Ferjefolkene ønsker at reisende ikke spør etter dusj bak rutetavla. Solbjørg ønsker at ordlyden blir kalt misvisende mens den ennå er det. Henny ønsker en løsning som kan skrus tilbake dersom noen plutselig finner servicebua i et vedlegg.

– Je er for service, sier Henny. – Men je er imot at service skal være et minne med pil.

Ved 13.06 kom et nytt båtfølge opp fra brygga. En mann i blå jakke leste skiltet høyt, som om ordlyden kunne bli sannere av lyd. Han gikk forbi rutetavla, stanset ved grusflata og tok i håndtaket på sikringsskapet. Det var låst.

Hverdagsberedskapslaget reiste seg ikke, men lente seg fram på stolen.

– Du står riktig, sa vakta. – Det er det som er problemet.

Mannen nikket, kikket mot landstrømsstolpen og spurte om det fantes toalett. Da så ferjefolket på hverandre gjennom luka uten å gjøre det til en episode.

Hetta ligger klar

Kommunen skal etter det Bakomberg Tidende får opplyst se på saken «i forbindelse med øvrig skiltrevisjon ved ferjeleiet». Det er ikke klart når denne revisjonen starter, hvem som eier servicebegrepet, eller om et skilt kan være delvis korrekt når anlegget det viser til ikke lenger har vegger.

Solbjørg har meldt inn saken skriftlig. Hun har brukt formuleringen «pilens fortsatte påstand» i overskrifta. Henny har lagt den gule hetta i en pose bak setet i bilen, sammen med to braketter, en skrutrekker og en kvittering hun mener er relevant hvis saken tar retning.

Ved Kysseskiltet blåser det svakt fra vannet. Rutetavla klaprer i festet sitt med en lyd som kan minne om noen som blar i et sakskart uten å finne riktig vedlegg. På grusflata står landstrømsstolpen rett og taus, med hetta på toppen som en liten kommunal lue.

Skiltet sier fortsatt service. Men spissen har fått gul midlertidig hette, og peker foreløpig ingen steder den tør å mene fullt ut.