Pakkebenk avslørte nattbesøk hos Trinnvis

Trinnvis Pakking & Retur oppdaget tirsdag morgen at noen hadde vært inne i lokalene i løpet av natta. Innbruddet ble først vanskelig å skille fra oppussinga, ettersom den nye pakkebenken allerede sto med åpne skuffer, laus skinne og et uttrykk som om den hadde gitt opp sjøl.

Det var klokka 07.42 at første ansatte ved Trinnvis Pakking & Retur reagerte på at vekselkassa var borte fra skuffa under den nye pakkebenken.

Klokka ble 07.43 før skuffa faktisk lot seg dra langt nok ut til at alle kunne se det samme.

Dermed gikk tirsdagsmorgenen over fra vanlig pappsortering og forsiktig misnøye med byggestøv til en mer formell form for uro. Porttelefonen ga fra seg to korte knepp og ett langt sukk akkurat idet noen sa at detta var mer enn vanlig oppussing.

Trinnvis er for tida under innvendig oppussing. Papprommet har fått ny benk, halvparten av returstasjonen er flyttet til midlertidig plass ved porttelefonen, og det står pakkeemballasje på steder der folk vanligvis setter fra seg vesker, jakker og meninger.

Det er i dette landskapet innbruddet nå skal forstås.

– Je sier itte at skuffa var pen før heller, men det var penger i hu, sier en av de ansatte, som ønsker at redaksjonen omtaler vedkommende som «en som var tidlig nok på jobb te å angre på det».

Måtte skille spor fra snekker

Bedriften har meldt fra om innbruddet etter at en skuff var dratt ut, vekselkassa manglet, og flere småting lå annerledes enn de ansatte mener de lå mandag ettermiddag. Det er ikke meldt om personskade, og det er foreløpig uavklart hvordan uvedkommende kom seg inn.

Det som er avklart, er at situasjonen ble mer krevende fordi oppussinga allerede hadde gjort lokalene vanskelige å lese.

Den nye pakkebenken står midt mellom verksteddøra og porttelefonen. Den har to ferdige bein, ett bein som er ferdig nok dersom ingen lener seg på det, og en skuff som bare kan åpnes dersom man holder kneet mot sida og sier «nå» litt lågt. På gulvet under benken lå det tirsdag morgen en blå pakketaperull.

Den rullet rolig fram hver gang noen trampa for bestemt i gulvet.

– Første gangen trudde je det var trekk. Andre gangen trudde je det var beskjed, sier Oddrun Fagerli.

Oddrun kom innom Trinnvis med ei grønn plante hun mente kunne friske opp støvet. Hun bor slik til at hun ser mye av det som foregår ved butikkrekka, og er en av dem i sentrum som helst vil ordne ting før det blir formelt, men som ofte gjør det halvformelt gjennom presise spørsmål.

Tirsdag ble hun stående ved pakkebenken med planta i armkroken og blikket på returkassene.

– Du hadde bære tenkt å fløtte hele returen før frokost, du? spurte hun en ansatt, uten at det var helt klart om spørsmålet gjaldt innbruddet, oppussinga eller bygdas forhold til ordet midlertidig.

Returen sto ved porttelefonen

Bakgrunnen for rotet er enkel nok, ifølge Trinnvis: Bedriften trenger bedre flyt i pakking og retur. Papprommet har vært for trangt, hyllene har vært for lave for enkelte kasser, og skanneren har hatt en lyd som flere ansatte beskriver som «personlig».

Derfor ble det satt i gang en innvendig omgjøring. Den nye pakkebenken skulle gi mer arbeidsflate, tydeligere skuffer og mindre leting etter brun tape. Returstasjonen skulle flyttes i to etapper.

Etappe én ble gjennomført mandag.

Etappe to rakk ingen.

Resultatet tirsdag morgen var at returkassene sto ved porttelefonen, der kunder vanligvis ringer på, venter, trykker igjen for sikkerhets skyld og så ser inn gjennom ruta som om de har bestilt et svar. Ved siden av sto en bøtte med skruer, en åpna eske med skuffeskinner og tre pappkiler som hører til den lokale oppfinnelsen «Skuffestopp 2».

Skuffestopp 2 er, etter det Bakomberg Tidende får opplyst, en midlertidig løsning av papp og strips som skal hindre den nederste skuffa i å gli ut før skinna er justert.

Den hindrer også innsyn.

– Den virker nesten for godt, sier en ansatt.

Det ble derfor brukt flere minutter på å avklare om skuffa var åpnet av noen i løpet av natta, eller om den bare hadde stått i det som på Trinnvis kalles «arbeidsstilling». Arbeidsstilling betyr, ifølge en annen ansatt, at noe ser feil ut fordi det snart skal bli riktig.

Oddrun ville vite rekkefølga

Oddrun Fagerli mener saken først og fremst viser at ingen bør legge verktøy på pauseromsbordet uten å si fra.

– Det er itte for å væra vanskelig. Men når det ligg skrutrekker der folk har brødskive, da mister bygda oversikten, sier hun.

Hun presiserer at hun ikke legger seg opp i drifta av Trinnvis. Samtidig mener hun at returkassene ble flyttet før hyllene var klare, og at ordet midlertidig ble sagt med for lett tonefall mandag ettermiddag.

– Midlertidig er greit i tre timer. Etter det bør det ha et navn, sier Oddrun.

En av de ansatte ved Trinnvis mener kundene må tåle litt byggestøv når bygda vil ha modernisering. Vedkommende peker på at bedriften pakker, tar imot retur, holder orden på papp og likevel forsøker å oppføre seg høflig mot folk som spør om en pakke som ikke er kommet, men som de føler nærmer seg.

– Vi kan itte ha alt ferdig før vi begynner. Da blir det jo aldri nytt, sier den ansatte.

Oddrun svarer ikke direkte på det. Hun flytter planta si fra venstre til høyre hånd og ser ned på gulvet, der den blå pakketaperullen har kommet seg bort til porttelefonen igjen.

– Den der har i alle fall forstått at returen er fløtta, sier hun.

Gunvor husket nøklene fra 1998

Litt før ni kom Gunvor «Lånkelyd» Brennhaug innom. Hun hadde hørt at det var «noe med nøkkel eller skuff», og mente det kunne være fornuftig å være i nærheten uten å blande seg.

Gunvor er pensjonert sentralborddame og frivillig nøkkelvakt. Hun har et forhold til gamle tilganger som andre har til slektsalbum. Hun husker hvem som hadde nøkkel til kommunestigen i 1987, hvem som leverte den tilbake uten å se folk i øynene, og hvem som klippet seg før et møte de påsto ikke var viktig.

Ved Trinnvis satte hun seg på en stol som egentlig var satt fram for den som monterte benken. Hun la veska på fanget. Inni veska klirret det én gang.

Alle snakket litt lavere etter det.

– Je skal itte si noe, sa Gunvor.

Det gjorde hun heller ikke med en gang.

Så spurte hun hvem som sist låste bakdøra, hvem som hadde reservenøkkel under ombygginga, og om noen hadde brukt det gamle nøkkelmerket fra tida før kopimaskinboden ble Trinnvis. Hun presiserte at nøkkelskapet hennes ikke var tema.

– Men det er forskjell på byggestøv og spor, sjøl om begge legg seg på samma lista, sa hun.

Trinnvis opplyser at de går gjennom egne rutiner for låsing, nøkkelbruk og midlertidig adgang under oppussinga. Ingen navngitte personer er mistenkt i saken, og redaksjonen har ikke grunnlag for å antyde skyld hos noen av de lokale aktørene som var til stede tirsdag.

Gunvor understreker også dette.

– Folk må itte begynne å sjå på hverandre som hengsler. Men dom kan gjerne sjå på hengslene, sier hun.

Praktisk stopp i smålogistikken

Innbruddet ga en konkret forsinkelse i morgendrifta. Tre returpakker ble liggende i feil kasse, en sending med smådeler måtte vente på ny etikett, og en kunde som skulle hente en pakke med gardinstenger, ble stående så stille ved porttelefonen at flere først trodde han var en del av oppussinga.

Han ble ekspedert klokka 09.17, etter at noen fikk flyttet ei skuffeskinne fra disken.

Pauserommet ble også berørt. Verktøyet som lå på bordet, ble flyttet over på en tralle, men tralla sto så nær kaffeklokka at to ansatte stoppet opp og vurderte om pauseområdet hadde fått ny adgangsordning. Ingen ville være den første til å sette seg på feil plass.

Trinnvis har fra før en sitteplasskultur som alle kjenner og ingen vedkjenner seg. Tirsdag ble den ytterligere komplisert av ei sagflisstripe på stolen nærmest vinduet. Den stripa hadde ikke noe med innbruddet å gjøre, men ble likevel vurdert av tre personer.

Ute ved porttelefonen lå det en liten dusk pappstøv på ringeknappen. Den blåste ikke av, sjøl om døra ble åpnet fem ganger.

Vil fullføre benken før nye rutiner

Bedriften sier den vil fullføre pakkebenken og få returstasjonen tilbake på fast plass før det gjøres større endringer i kundemottaket. Samtidig skal vekselrutiner og nøkkeloversikt gås gjennom.

– Vi må få skuffene te å oppføre seg før vi kan mene altfor mye om resten, sier en ansatt.

Oddrun mener det er klokt, men ønsker at noen sier tydelig fra når midlertidig plass ved porttelefonen ikke lenger er midlertidig.

– Je spør bære. Men je spør gjerne før det blir tungt å svare, sier hun.

Gunvor blir sittende noen minutter til etter at de fleste har gått tilbake til sitt. Hun ser på pakkebenken, på skuffa og på pappkilen som holder Skuffestopp 2 på plass. Veska ligger fortsatt på fanget. Nøkkelringen er stille nå.

– I 1998 hadde dom i det minste ei krok, sier hun.

Ingen spør hvilken krok.

Ved lunsjtider er vekselkassa fortsatt borte, skuffeskinna fortsatt laus, og oppussinga fortsatt i gang. Trinnvis har satt en enkel sperre på den nederste skuffa inntil videre. Ikke en lapp. Ikke et skilt. Bare den blå pakketaperullen, plassert oppå pakkebenken som om den nå har fått ansvar for å si stopp der ingen lenger tør å kalle skuffa ferdig.